Bokbrevet #12 Nordisk krim er blitt ensformig

Hopp til innhold

Hallo i luken!

Det blir dessverre ikke noen aprilspøk i ukas Bokbrevet, selv om vi skriver 1. april i dag. Det er blitt så mye fake news og konspiteorier der ute at ideen at media skal lyve for folk ikke er helt produktiv lenger.

Men, jeg byr på en rant om nordisk krim, et dikt om #denkjensla, ukas bilde, podkasten som får meg til å grine, litt Dickens-hyllest, og ei litta påskequiz til slutt.

Vi feirer at påskekrimmen er 100 år i år, og det er tid for å gjøre opp status for norsk og for så vidt nordisk krim.

Tilsynelatende er nordisk krim en heidundrandes suksess. Jo Nesbø er en av verdens mestselgende krimforfattere, og stadig nye navn kommer til det store slektstreet av nordisk krim.

Sjöwall og Wallö satte den svenske velferdsstaten under lupen i deres tibindsverk «Roman om en forbrytelse » som kom ut i 1965–75. Det satte standarden for nordisk krim, som ofte handler om NOE VIKTIG, som samfunnsproblemer eller ondskapens vesen.

Handlingen i nordic noir er ofte lagt til en idyllisk småby, der ingen skulle tru at ondskapen kunne bu. (Jørn Lier Horsts Stavern-krim er et ypperlig eksempel.)

Utenlandske lesere tenker gjerne på Norden som et lykkeland. Men i krimmen vår kan de lese at tross velferdssamfunn og skyhøy plassering på lykkebarometeret, har de stillferdige skandinavene fortsatt behov for å drepe hverandre!

Når jeg sier at nordisk krim har blitt døll, mener jeg ikke at den har blitt dårlig eller at intrigene ikke er spennende. Jeg mener at den er blitt ensformig, tross det store antallet krimbøker som pøses ut hvert år.

Her er tre ting jeg savner i nordisk krim

1. Humor

Nordisk krim har bare ett temperament: Det alvorlige humøret.

Jeg ser for meg nordiske krimforfattere hamre løs på de viktige krimromanene sine med rynket bryn. Ingen ler i utide i en nordic noir!

Men er det ikke greit å ha det litt gøy av og til?

Da jeg begynte å høre Agatha Christie på lydbok, lest av Richard E. Grant, slo det meg hvor morsom den britiske krimdronningen er, og det uten å ofre noe på intrigenivået. Miss Marple ser på menneskers lidenskaper med et skjevt smil, mens Hercule Poirot i seg selv er en komisk figur.

På 80-tallet leverte jazzmusiker og forfatter Dan Turèll en krimserie som var så lekent og vittig skrevet at hver setning var et drops. Så vidt meg bekjent har ingen av nåtidens forfattere tatt opp den danske hansken.

2. Historisk handling

Nordisk krim foregår nesten alltid i en gjenkjennelig samtid

Igjen, se vestover for inspirasjon. Britene er generelt et svært historieopptatt folk, også så i krimmen. I USA opplevde historiker Caleb Carr stor suksess med «The Alienist», som foregår i New York City i 1896.

Hvorfor kan vi ikke få en vikingdetektiv eller et mystisk drap på futen i dansketida i vår krimflora?

3. Overnaturlige innslag

Forklaringen i nordisk krim er alltid realistisk. Jeg ble så spent en gang det dukket opp noen mystiske kornsirkler i en norsk krim, men akk, så lå det en naturlig forklaring bak likevel.

Hvorfor kan det ikke ligge en unaturlig forklaring bak? Det er tross alt fiksjon.

Svenske Stefan Spjut lot seg inspirere av samiske overnaturlige vesener i boka «Stallo» i 2012, så det går an.

Ikke noe i veien for å trekke krimmen litt inn mot grøssersjangeren.

På krimfestivalen i Oslo i mars sa skotske Val McDermid noe klokt om krimgenren: Den kan inneholde hva som helst, så lenge du har en død kropp og morderen har stukket av. Slik kan du ha hardkokt krim, storbykrim, gotisk krim, psykologisk krim, osv.

«Suksessen med nordisk krim er at den blander sosiale og politiske forhold med spenningslogikk», sa danske Jussi Adler-Olsen i Bokprogrammet i 2012. Da red nordic noir på en bølge ut i verden.

Over ti år senere er oppskriften den samme, trass i at antallet krimforfattere har mangedoblet seg siden. Flere forfattere har ikke medført større variasjon.

Nordisk krim er blitt som et par svarte bukser. Alle trenger en god svart bukse, men du trenger ikke 20 par.

Tips meg gjerne om flere gode krimbøker som bryter med formelen!

Ukas bilde

Maleren Kitty Kielland var nær venn med forfatteren Arne Garborg i mange år, og håpet nok at vennskapet skulle utvikle seg i romantisk retning. Her har hun malt forfatteren da han var på besøk i atelieret hennes i Paris.

På tross av at det er mørkt inne, ser vi på lyset gjennom gardinene at det er sol ute, og påskeliljene i vasen avslører at det må være i mars/april.

I desember det året som dette bildet er malt, fikk Kitty vite at Arne hadde giftet seg med Hulda, som allerede var gravid i bryllupet.

Bildet er nok malt før den store skuffelsen.

Kitty Kielland opplevde stor suksess som maler, men forble ugift.

Kan det bli for mye Dickens på TV?

BBC hadde denne uka premiere på en ny TV-adapsjon av «Store forventninger» av Charles Dickens. The Guardians TV-anmelder mener at det holder med 17 filmatiseringer av boka, og at hun aldri trenger se en Dickens-bok på TV noensinne igjen.

For min del forbinder jeg ferier og høytid med en godt britisk kostymedrama, slik vi vokste opp med da NRK hadde monopol.

Fra det ståstedet er det tvert imot for lenge siden det har vært noe Dickens på norske skjermer.

I og med at Dickens selv utga fortellingene sine som ukentlig føljetong, er dramaturgien hans som skapt for TV-serie formatet. Replikkene er kjappe og cliffhangerne tallrike.

Dessuten: Dickens bør bare filmatiseres av briter. Hans viktorianske litterære univers er fullt av frastøtende figurer med hårete vorter og onde hensikter. Britiske skuespillere stiller så gjerne opp med sine skavanker for å gestalte hoved- og biroller.

Til sammenligning var den amerikanske filmversjonen av «Great Expectations» med Ethan Hawke og Gwyneth Paltrow rimelig clean og skuespillerne alt for vakre.

Regissøren av den nye BBC-serien, Steven Knight, har tidligere laget gangsterserien «Peaky Blinders» fra 1900-tallets England. Han har visstnok gjort Dickens' fortelling enda mørkere.

Serien er ikke kjøpt av NRK, men kommer antagelig på Disney+ med tiden.

I mellomtiden finner du Dickens' bøker både som papirbok, e-bok og lydbok, på norsk og engelsk.

Jeg noterer at ...

... Åsne Seierstad har fått Bjørnsonprisen. Den gis til individer som i særskilt grad har fremmet ytringsfrihet. Hun kommer dermed i godt selskap med blant andre Edward Snowden og Bruce Springsteen.

Nå er boka hennes «To søstre» høyaktuell igjen, i og med at de to kvinnene akkurat er hentet hjem til Norge.

Selv om Seierstad aldri fikk snakket med søstrene til boka si, kommer vi tett på hvorfor to vellykkete bærumsjenter tok det fullstendig sprø valget å verve seg til IS og dra til Syria. Boka er godt ført i pennen og er faktisk veldig spennende.

Har du ikke lest den? Dette er rett tidspunkt.

Dobbeltgrinings

Podkasten «Brenner deler dikt» fylte akkurat ett år. For meg er den blitt den store grinepodkasten. Jeg blir overraskende ofte rørt av fortellingene som dukker opp i samtalen rundt diktene, og av diktene selv.

Konseptet er som kjent at Hans Olav finner et dikt å dele med gjesten, og at gjesten tar med et dikt tilbake, i hver sin episode.

Som oftest finner programleder og gjest hverandre over det utvalgte diktet, men ikke alltid. (Leo Ajkic hørtes ut som han ga zero fucks da han var på besøk i studio, for eksempel.)

En kveld rigget jeg meg til i senga med de to episodene med forfatter Brynjulf Jung Tjønn, som jeg setter høyt.

Først har Brynjulf med seg et dikt som gjorde at han gikk fra å være 100 prosent fotballgutt til å skjønne at litteratur var noe for ham.

Det var da norsklæreren spilte av Arnulf Øverlands opplesning av diktet sitt «Du må ikke sove!»

I våre dager er det ikke så mange som bryr seg om Arnulf Øverland. En strofe fra diktet har nesten blitt en floskel: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!».

Øverland skrev diktet i 1936, og advarer i sterke ordelag mot fascismens inntog i Europa. Da jeg hørte hans manende røst deklamere diktet, kjentes ordene hans aktuelle på nytt:

Føler ikke også du det som at verden brenner nå?

Da Hans Olav skulle gi Brynjulf et dikt tilbake, valgte han å snakke om et av diktene i Tjønns siste, prisbelønte bok, «Kvit, norsk mann.»

Et av diktene handler om Arve Beheim Karlsens død.

Historien om den indiskfødte gutten var meg nær fordi jeg hadde hørt podkasten Hele historien, om hvordan Arve i 1999 ble forfulgt av rasister, til han løp ut i Sogndalselvi.

For Tjønn, som er adoptert fra Sør-Korea for å bli odelsgutt i en idyllisk bygd i Sogn og Fjordane, ga Arves dødsfall en isnende innsikt: Det å se annerledes ut kan være livsfarlig.

I diktet skriver Brynjulf at han følger med Arve ned til elva, men bare én av dem kommer tilbake.

Igjen silte tårene.

Jeg sendte en takkemail til Hans Olav og produsent Christine, med dokumentasjon på grinefjeset.

Jeg foreslått at de burde skaffe seg en tag line for podkasten sin: «Brenner deler dikt» – podkasten for deg som liker å grine.

Takk for tips!

I forrige bokbrev oppfordret jeg til utroskap med dine favorittkrimhelter og ba om tips for alle som ville smake på et nytt forhold.

Dere sendte inn mange gode tips!

Jeg har allerede hørt Romy Hausmans første roman på lydbok, og den var både annerledes og fryktelig spennende. (Et lite minus var at oppleseren uttalte navnene på engelsk, selv om personene var tyskere og handlingen foregikk i Tyskland.)

Romy Hausmans andre bok holder visst samme høye nivå, ifølge krimanmelder Leif Ekle. Den er blant de ferske krimutgivelsene som han og Ola Hegdal anbefaler, sammen med både australsk og canadisk krim.

Påskegøy fra NRK

En av årets påskekrimmer på NRK TV er Hendelser ved vann, basert på spenningsromanen skrevet av Kerstin Ekman i 1993. Jeg er litt nervøs for å se serien, for den boka er en av mine store leseopplevelser.

«Händelser vid vatten» illustrerer hvor sterkt en bok kan virke. Jeg slukte romanen i solsteiken på stranda på idylliske Hovedøya i Oslofjorden. Likevel ga Ekmans beskrivelser av de kalde, mørke nordsvenske skogene meg kuldegysninger.

Snakket noen til meg, skvatt jeg som om det var morderen sjøl som hadde dukket opp. Bokas virkelighet overskred på alle vis min fysiske.

Nå har jeg heldigvis glemt hvem som var morderen, og serien har fått knallgode anmeldelser, så jeg lar meg nok friste til å ta en titt likevel.

Er Norges første påskekrim verdt å lese i dag? Kritiker Knut Hoem har anmeldt «Bergenstoget plyndret i nat!» fra 1923 som om den var gitt ut i dag. Boka er skrevet under det herlige pseudonymet Jonathan Jerv.