Hei i lia!
Ja visst gör det ondt når knoppar brister.
Karin Boyes dikt er perfekt for mai, når man formelig kan høre knopper sprenge seg fram på kvist og stengler.
Den svenske poeten bruker selvfølgelig naturens knopper som et bilde på en forvandling hos mennesker, og ulike former for overganger og forvandling er en rød tråd i dagens Bokbrev.
Jeg har snakket med et stjerneskudd som setter ord på en forvirret seksuell identitet, du får reiserapport fra Middle-earth og jeg tipser deg om gode bøker til konfirmasjoner. Ukas ord er ett jeg frykter er på vei ut av det norske språk.
Da Tobi Lakmaker var 17 år, het han Sofie og drømte om å bli et geni.
Folk rundt henne ville at Sofie skulle ha langt hår, sminke seg og være en søt jente. Hun ville helst ha kort hår, tilbringe fritiden på fotballbanen og bli kjent for å skrive noe stort.
Ønsket har gått i oppfyllelse. Nederlenderen har gjort braksuksess med debutromanen «Historien om min seksualitet», som kommer på norsk til uka, og på ti andre språk.
Når jeg treffer Tobi Lakmaker (29) på Teams, sier han at han er stolt av seg selv, men også glad for at boka ikke er FOR god.
– Bare se på J.D. Salinger. Hans første bok var så perfekt at han aldri klarte å overgå seg selv.
Sammenligningen med klassikeren «The Catcher in the Rye» er helt relevant. Hovedperson og forteller Sofie Lakmaker har fellestrekk med Holden Caulfield. Men i tillegg til andre tenåringsproblemer, sliter Sofie også med å finne ut av seksualiteten sin.
Hun kjører på med prøv-og-feil-metoden. Sofie går inn for å miste jomfrudommen sin til rekrutteringskonsulenten Walter, som er kjedelig (og nervøs i senga), fordi det liksom er sånn det skal gjøres.
Sitat fra romanen
På senga lå vi og kysset en god stund, og etter et kvarter sa jeg det: «La oss bare gjøre det.» Walter var livredd, det merket jo jeg også, men jeg hadde ingen tid å miste – mente jeg. Han var tjueseks og jeg som sagt sytten, og det er det som er det rare: Jo mer tid du har, desto mer haster det.
Etter flere (mislykkede) forhold med menn, prøver hun med kvinner, men det går ikke uten videre bra det heller.
Sofies fortellerstemme er så smart og snappy og smittsom at jeg begynte å tenke som hun snakker etter at jeg lukket boka. Men følelsene hun skildrer er ganske mørke. Jeg lurte på hvordan Tobi har balansert smerten i boka med humoren.
– Det var en leser som sa til meg at det var typisk jødisk humor. At man lager vitser av det som er til å gråte av, er typisk for min familie, og det har jeg nok brukt litt ubevisst i boka.
Moren til Lakmaker var jøde på farssiden, og hennes død er det aller tristeste og alvorligste i boka.
Tittelen «Historien om min seksualitet» spiller på Michel Foucaults filosofiske verk «Seksualitetens historie». Men Lakmakers historie er i stor grad en personlig fortelling om det å feile.
Tobi sier romanen faktisk er en hyllest til det å feile. Han ville skrive en bok om forvirring, og vise at det er ikke alltid feil å ta feil.
Det kan man bli glad for å høre, uansett legning, kjønn og alder. Jeg skjemmes når jeg tenker tilbake på hvor mye merkelig jeg drev med i tenårene og tidlig 20-årene.
Men for meg som CIS-person (og SISS-person), hadde jeg det likevel litt lettere enn de opplevelsene Lakmaker skildrer. Om jeg var usikker om kjønn og seksualitet, var jeg fortsatt innen samfunnets hovednorm.
Å være inni hodet og følelsene til Sofie åpner øynene mine for hvordan det kan oppleves å gå på tvers av normene for kjønn og seksualitet.
Her er et følsomt menneske som allerede sliter med angst, som opplever at hun vokser opp i et tomrom. Hvem skal hun begjære og hvordan? Sofie finner ingen fortellinger som handler om henne, som kan veilede henne i valgene hennes.
«Historien om min seksualitet» åpner med en prolog der Sofie sier hun hittil i livet har stilt feil spørsmål og derfor fått bare gale svar. Jeg ber Tobi utdype hva det er Sofie lærer gjennom boka.
– Som alle ungdommer, ser Sofie rundt seg og spør: Hva forventer omgivelsene av meg? Sofie blir fanget av andres historier om henne.
Hun må altså finne sin egen historie, sier forfatteren. Eller, hun lærer i hvert fall å stille sine egne spørsmål.
Åpenbart hadde Sofie hatt glede av å lese sin egen bok. Jeg anbefaler den varmt.
Ukas ord
Mai er en travel måned for alle, ikke minst for bøndene, som skal vekke til live vinterdøde åkre.
Norge har hatt en brå overgang fra fiske- og jordbrukssamfunn til høyteknologisk oljefinansiert nasjon. Aktiviteter som var helt vanlig å delta i for mine foreldre, som hesjing og hypping, er nå overlatt til maskiner. Det merker man også i språket.
Det oppdaget jeg da jeg snakket med en kollega fra Skjetten, som aldri hadde hørt om dette ordet:
Jeg ble litt overrasket, men har innsett at dagens urbane unge (om vi inkluderer tettsteder som Skjetten i urbaniteten😝) har lite kontakt med hvordan maten dyrkes.
«Onn» kommer fra norrønt og betyr hardt arbeid eller anstrengelse.
Sjøl onner jeg bare bitte litt i en dyrkekasse i bakgården, men kryssordløsing holder ordet varmt i ordforrådet mitt året rundt.
«Arbeid på tre bokstaver» er nemlig ofte ONN i kryssord.
De to viktigste onnene i landbruket er våronn og høstonn, men det kan også være mer spesifikke som slåttonn og potetonn.
Hvis onning forsvinner fra det norske språk, blir mange tekster og bøker fra nær historie vanskelige å forstå. Norsk akademisk ordbok nevner eksempler på litterær bruk av onn hos Ibsen, Hamsun, Wassmo og Roy Jacobsen.
Så ta ei våronn for ordet onn, og spre det til alle du kjenner, som møkk på jordene!
Nå vet jeg ikke om lamming er en del av våronna, men det er i hvert fall hardt arbeid for bonden, som gir utrolig søte resultat. Forfatter Sigmund Løvåsen delte nylig på facebook et bilde av et nyfødt lam på nabogården hans.
Til bildet kan det passe å dele ett av Løvåsens egne dikt, inspirert av oppveksten på gården Furyly i Trysil, der han jevnlig deltok i lamminga.
Det er fra den fin-fine samlinga «Med øksene dei hauster inn.»
Ufødd
Eg fører handa sakte inn i søya
Finn fram til klauver og våt ull
Leiter meg fram til nos og øyre og auge
Før eg byrjar å dra, lèt eg handa ligge ei stund på det varme hovudet
Tar på det ufødde, er der med det ei lita stund.
Tenk å bokstavelig talt kunne kjenne på det ufødte liv? Det er minnsanten å være tett på livets mirakel.
Reiserapport fra Middle-earth
Dere ga meg jo i oppdrag å lese «Ringenes herre» som min debut inn i fantasyverden, og jeg har lovet å rapportere.
Jeg må si Tolkien leverer på plot i første bind. Vårt følge har allerede vært i livsfare flere ganger og møtt et utall skumle vesener.
Det er et arbeid å navigere i person- og stedsnavn, for alle steder og skapninger har navn på alvsk, dvergsk og menneskespråk. «Ringenes herre» er verre enn russiske romaner hva gjelder innfløkt navnegalleri.
De lengste sangene skummer jeg kjapt gjennom. Håper det er greit. Tolkien er litt for glad i sanger. Kartet derimot, tar jeg på dypeste alvor.
Flere var bestyrtet over at jeg ikke hadde lest selve «bibelen» innen fantasy, og ja, jeg ser at det er gode grunner til lese dette referanseverket. Jeg ser blant annet hvor sterkt inspirert J.K. Rowling har vært av «Ringenes herre» i «Harry Potter», og jeg regner med det gjelder mang en bok.
Jeg oppdager også hvor kjente kulturfenomener har sin referanse fra, som at det norske bandet Burzum har tatt navnet sitt fra inskripsjonen på ringen. Og kan det hende at Bombadilla Life, landeplagen fra 1989, er basert på den lystige figuren Tom Bombadil?
At en ny sommerfuglart nettopp er oppkalt etter den onde Sauron, viser at mytologien absolutt er levende.
Det som også er gøy, er at folk stadig snakker med meg om «Ringenes herre». Jeg har hatt fine samtaler ved kaffemaskina om boka med opera-anmelder Eystein Sandvik og Helvete-regissør Håvard Braathen.
Drivkraft-Larsen kaller meg nå ironisk for «fantasy-dronninga Siss Vik».
Det er som å bli innviet i en ny familie. Jeg har ikke opplevd maken siden «alle» leste Knausgårds «Min kamp» og vi snakket om den på butikker og på gata.
Jeg håper flere vil henge seg på Tolkien sammen med meg. Pappa (79) har bestilt boka på sitt lokale bibliotek og jeg er spent på om alver, orker og hobbiter er hans kopp te. Han er uansett litt lei norske samtidsromaner om eget følelsesliv, så hvem vet, kanskje dette er akkurat det han trenger.
Straks er jeg ferdig med bind 1, men jeg må ha ei litta pause for å forberede meg til litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai.
Den vanskelige komfgaven
Et sikkert vårtegn er små klynger med bunadskledde folk som skiller seg ut i by- og bygdebildet. Mai og juni er konfirmasjonstid, og sosiale medier fylles opp av bilder av fjonge fjortiser og deres stolte foreldre.
Kanskje er du invitert i konfirmasjon i vår og lurer på hva du skal gi?
I våre dager velger mange å gi penger, men hvis alle vippser gaven, kan det se litt stusselig ut på gavebordet. Jeg mener at bøker fortsatt kan være en flott konfirmasjonsgave, men det er en ekte nøtt å finne rett bok!
Man skal jo signalisere at den unge ønskes velkommen i de voksnes rekker. Men blir en 14-åring glad for Snorres kongesagaer? Det er nok smart å først forhøre seg med foreldrene angående bokgaver for å sondere interessefeltet og nivå.
Her er noen alternativer:
Rølpete og rørende om Munch
Enhver nordmann må kjenne til vår største maler, Edvard Munch.
Steffen Kvernelands tegnede biografi passer både for små og store.
Her er masse tøysete humor, samtidig som historien om Munchs liv er gripende.
Dette er den første tegneseriebok som vant Brageprisen i kategorien sakprosa.
Askeladden-historie fra fotballbanen
Zlatan er kanskje ikke den hotteste på fotballbanen lenger, men historien om livet hans er like sterk.
Erik Thorstvedt betrodde meg at sønnen hans slukte Zlatan-biografien i en jafs da han var barn. Denne boka passer til de fleste fotballinteresserte.
For jenter som bare elsker gutter i bøker
Denne serien er et brennhett tips fra en ekte 14-åring.
Vera sier denne dystopiske serien passer for jenter som hater gutter i virkeligheten, men elsker gutter i bøker.
Innen fantasy og Young adult finnes det en rekke flotte boksett med hele serien, slik som denne, ofte på engelsk men også noe på norsk. Be om hjelp i bokhandelen!
Lekker klassikerserie
Skald forlag gir ut klassikere i nye oversettelser til nynorsk i et meget lekkert design.
Her kan man velge noen titler som passer til unge, for eksempel Franz Kafkas «Forvandlinga», Jane Austens ungdomsroman «Northanger Abbey» eller Mary Shelleys «Frankenstein». (Mary Shelley var kun 19 år da hun skrev dette mesterverket.)
Så kan konfirmanten utvide med nye titler ettersom hen modner til.
Tegnet oppvekst i Iran
Bak den litt mystiske tittelen «Persepolis» skjuler det seg en fabelaktig historie om å vokse opp i Iran under den islamske revolusjonens seier.
Marjane Satrapi har skapt en moderne klassiker med sin tegnede selvbiografi. 14 år gammel blir hun sendt fra Teheran til Østerrike, hvor hun mistrives veldig og reiser hjem igjen.
Her finner du tegninger av jenter med pålagt slør som skaffer seg Iron Maiden-kassetter i smug. Boka er rocka og helt nydelig.
Min kollega Anne Cathrine Straume har laget en fin liste med gode nye ungdomsbøker, der du også kan finne gode komfgavetips. For eksempel må «Håndbok for unge antirasister» fra denne lista være en super gave, vel?
Kommenter
Hva mener du? Er «Kristin Lavransdatter» fortsatt en god konfirmasjonsgave, eller blir den stående ulest i bokhylla?
Hva slags bokgaver passer egentlig til 14-åringer på deres store dag?
Kjør på med flere tips og meninger!
Velkommen til dialog hos NRK. Siden du er pålogget andre NRK-tjenester så slipper du å logge inn på nytt her, men vi trenger ditt samtykke på våre brukervilkår for dialog på nett