Bokbrevet # 16 hvorfor er vi redde for dikt

Hopp til innhold

Hallais!

Jeg har aldri så sterk litterær FOMO som når jeg er på litteraturfestivalen på Lillehammer. Uansett hvor tidlig du står opp eller hvor seint du legger deg, rekker du bare over en liten prosent av alle arrangementene som Nordens største bokfestival disker opp med.

Nå er jeg uansett proppfull av nye tanker og ny kunnskap, og reiser hjem igjen som et litt annet menneske enn da jeg kom til Lillehammer.

I år har jeg vært spesielt opptatt av dikt, og særlig av spørsmålet om hvorfor vi er mer redd for dikt enn for hai og brennmaneter. Den gåten blir en rød tråd i dagens brev.

Du får også mulighet til å prøve deg på Norges vanskeligste litteraturquiz.

Jeg har et traume om diktanalyse fra litteraturvitenskap mellomfag. Vi skulle analysere et dikt av Olav H. Hauge, men jeg gikk i stå på denne linja: «Augo stod som på ei klaka hare.»

Hva betydde så det? Jeg fant ikke «klaka» i nynorskordboka mi, og følte jeg var strandet i et vanskelig kryssord.

Selv etter å ha fått hjelp og funnet ut at klaka betyr «frossen», så har jeg ikke akkurat vasset i frosne harer gjennom livet. Hva skulle så denne linja fortelle meg?

Jeg som ellers elsker å tolke tekst følte på en stor avmakt, og måtte bare gi opp analysen. Det er fortsatt et nederlag 20 år senere, kjenner jeg.

Skal man dømme etter gjestene i podkasten Brenner deler dikt, er avmaktsfølelse overfor dikt rimelig utbredt.

Det virker som om diktanalyser i skolen har gitt nordmenn regelrett poesifobi.

Kanskje begynner vi å se på dikt som en komplisert ligning med ett riktig svar, som vi uansett aldri kommer til å finne ut av.

Når Hans Olav derimot nennsomt velger et dikt å dele med gjestene sin, opplever de det som meningsfullt og berikende å snakke om dikt.

Altså går vi glipp av noe fint med denne dumme diktangsten vår.

Er du redd for dikt?

Ja 22%

Nei 78%

Avstemningen er lukket. 3581 stemmer totalt

Men jeg tror noe er i ferd med å skje. I de siste årene har vi sett noen poeter som bryter lyrikkmuren, kanskje særlig hos unge.

Danske Yahya Hassan er én av dem. Lesere elsket diktene hans så hardt at de tatoverte dem på kroppen.

Brynjulf Jung Tjønn gjør for tiden suksess i Norge med «Kvit norsk mann». Det er den første diktsamlinga som har vunnet Ungdommens kritikerpris, og Tjønn har knapt vært hjemme en helg siden den kom ut. Forespørslene om forfatterbesøk vil ingen ende ta.

I USA er lyriker Ocean Vuong en litterær stjerne. Han kom til USA som barn med sin mor og bestemor, flyktninger fra Vietnam. Han lærte å lese engelsk først som 11-åring. Nylig fikk Vuong det prestisjefylte MacArthur-stipendet, populært kalt «genistipendet», for sin evne til å fornye amerikansk språk og lyrikk.

På festivalen i Lillehammer gikk Vuong rundt med en entourage av fire personer som verner ham mot pågående fans og journalister.

Hva har disse tre forfatterne felles? De skriver dikt som handler om utenforskap og om identitet, og de gjør det i et direkte språk, med slående bilder.

Brynjulf Jung Tjønn fortalte meg med en viss selvironi at elever ofte møter boka hans med innbitt skepsis. Ikke bare er det en diktsamling, den er attpåtil på nynorsk!

Men når han treffer elevene og snakker med dem om diktene, snur det fort.

Boka til Brynjulf handler om å vokse opp i Norge som utenlandsadoptert fra Korea. Han opplever at elevene kjenner seg igjen, og engasjerer seg personlig i diktene selv om de ikke deler hans livshistorie. Etter skolebesøk vil plutselig jenter med hijab ta selfie med ham.

Brynjulf selv er overrasket over suksessen til denne diktsamlingen. Men han opplever gang på gang at ungdom i dag er særlig opptatt av utenforskap, av rasisme og av identitet, som denne boka handler om.

Da glemmer de nesten at det er dikt de leser, når det treffer dem så på hjemmebane.

(Les gjerne den fine begrunnelsen fra Ungdommens kritikerpris, skrevet av videregående elever som deltok i juryen.)

Hvorfor er vi ikke like redde for sangtekster?

På en av Karpes 10 konserter i Oslo Spektrum, opplevde jeg at unge og voksne kunne tekstene til rapgruppa utenat. Det er et lite mysterium for meg dette at vi gjerne lærer oss sang- og raptekster utenat og grunner over hva de betyr, men i så liten grad dikt.

Rap og dikt er jo virkelig fetter og kusine.

Jeg oppsøkte journalist og forfatter Yohan Shanmugaratnam på torget i Lillehammer, for han er en bro mellom alle de jeg har nevnt her.

I forordet til Vuongs ferske diktsamling «Tida er ei mor», skriver Yohan: «Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at Ocean Vuong er grunnen til at jeg begynte å lese dikt.»

En tidligere diktvegrer har altså begynt å lese dikt fordi tekstene til Vuong traff ham så sterkt. Yohan har også snakket om «Kvit norsk mann» i podkasten Bokklubben Bastard.

Yohan opplever at det er noe «ufiltrert» over diktene til både Vuong og Tjønn. Ikke i betydningen at det er spontant nedskrevet, men at de minner om sangtekster. At forfatterne står bak ordene sine, og at det er et personlig emosjonelt trøkk i dem.

Yohan Shanmugaratnam har selv skrevet en bok om Karpe og en bok til barna sine om å leve mellom kulturer. Han ble plutselig veldig kjent da han skrev en kommentar i Klassekampen der han tolket Karpe-låta «Baraf/Fairuz». Teksten gikk viralt og fikk voksne folk til å gråte.

Shanmugaratnam leste opp deler av teksten sin på Dagsrevyen, og den ble også integrert i showet i Spektrum. Karpe-gutta sjøl ble tatt på senga.

– Magdi sa til meg: «Det du har skrevet er fakta. Men det er også poesi.»

Hvor hadde journalisten Yohan lært å skrive så poetisk? Jo, han var faktisk inspirert av Ocean Vuong, sier han.

Å lese poesi hjelper oss ikke bare å skrive bedre. Den gjør at vi ser verden på nytt og tenker annerledes om den.

Se bare på tittelen på Ocean Vuongs debutbok: «Night Sky with Exit Wounds».

En klar stjernehimmel er nesten poetisk i seg selv. Men når Ocean Vuong ser på den samme himmelen, ser han en nattehimmel med skuddhull.

Utgangssår etter pistolskudd er gjerne taggete, stjerneformet. Hvem har så skutt hull på nattehimmelen?

Med en bestefar som var amerikansk soldat og en bestemor som var vietnameser, hadde ikke Ocean Vuong eksistert om ikke Vietnamkrigen hadde skjedd.

An American soldier fucked a Vietnamese farmgirl. Thus my mother exists. Thus I exist. Thus no bombs = no family = no me.

Yikes.

Som et barn av Vietnamkrigen, med en mor og bestemor traumatisert av krigen, ser Ocean spor av krig og vold der fredstidsbarn ser vakker nattehimmel. Bildet er både vakkert og vondt samtidig, typisk for Vuongs tekster.

Neste gang du ser opp på stjernehimmelen, ser du den kanskje med hans blikk.

Årets nye festivalvenner

Man må huske å putte litt fest i festivalen, og for meg er det et kick å snakke om litteratur med helt nye mennesker. I min etterforskning av poesiens frykt og avsky, måtte jeg så klart innom Poesibilens rullende diktbokhandel.

Bokmaker, poet og ildsjel Ted M. Granlund tar imot folk i den hyggelig innredede campingvogna, og det skal godt la seg gjøre å komme ut derfra uten en diktsamling i baklomma.

Der møtte jeg tilfeldig Torill Steiene, som har begynt på skrivekurs i pensjonsalderen og lært å skrive dikt.

Så kom Freya inn, en 19-årig jente som er halvt engelsk og halvt Vossajente. Hun overhørte samtalen vår og utbrøt: Jeg liker dikt! Da var vi i gang,

Freya fortalte hun har vært del av en gjeng som sitter på gata i London og skriver spontane dikt på skrivemaskin etter oppfordring fra forbipasserende. Nå ville hun bli kjent med norsk lyrikk. Ted endte med å gi bort tre diktbøker gratis, mens Torill spanderte et eksemplar av før omtalte «Kvit norsk mann» på henne.

Beruset av fellesskapsfølelsen i campingvogna takket jeg ja til Teds invitasjon om å komme til verkstedet hans på Løten og lære å sy min egen bok, og det skal dere så klart få være med på når det skjer.

Å skrive dikt var femi

For noen er det å skrive dikt også en kamp de tar på vegne av et folkeslag.

Det forsto jeg da jeg gikk på programposten Kampen for overlevelse, der vi møtte vi representanter for urfolk.

Selv om de kom fra så ulike steder som New Zealand, Ecuador og Grønland, har det til felles at store klimaendringer og modernitet truer deres folks levebrød og kultur. Språkene deres har vært forbudt, og lite representert i publisert litteratur.

En av de på scenen var grønlandske Pivinnguaq Mørch, nylig nominert til Nordisk råds litteraturpris. Han skriver dikt, noveller og barnebøker, og er en av de nye stemmene som setter ord på grønlandske erfaringer – både innad på grønlandsk og utad i oversettelser til dansk.

Mørch er vokst opp i den nest nordligste byen på Grønland, Upernavik. Der bor det 10.000 mennesker, som snakker en helt annerledes dialekt enn majoriteten.

Når Mørch gir ut bøkene sine på grønlandsk, er ikke det potensielle markedet det aller største, kan du si.

Det skal i det hele tatt litt til å tenke tanken at man kan bli forfatter når man er fra Nord-Grønland. Samfunnet der er veldig tradisjonelt, og boklig lærdom er mindre verdsatt enn gode fisketeknikker. Men Pivinnguaq vokste opp med to foreldre som var glad i å lese og skrive.

– Pappa var aldri så glad som når han deklamerte egne dikt, selv om jeg ikke skjønte noen ting av dem da, fortalte 30-åringen fra scenen.

Da han selv var blitt vokse forfatter, ryddet han i bokhylla til faren sin. Det falt en notatbok ut. De håndskrevne arkene var farens dikt.

Dette må du jo gi ut, mente sønnen. Men faren ville ikke snakke om det.

– Det ble ansett som lite maskulint å skrive i det tradisjonelle grønlandske samfunnet vårt, sa Pivinnguaq.

Han ble selv ertet for å være femi når han var opptatt av bøker og lesing.

Det viste seg at faren faktisk hadde prøvd å utgi diktene sine. De var blitt refusert fordi de tegnet et for mørkt bilde av grønlandsk liv.

Unge Mørch fikk til sist overtalt faren til å utgi en bok sammen, med begges tekster. Og faren kunne endelig være stolt over diktene sine.

Grønlandsisen smelter i en skremmende hastighet, men diktene til far og sønn Mørch gjør sitt for å holde levende et språk og en kulturarv som trues fra flere kanter.