Det ble en hektisk kvartfinale for den gjenværende kvartetten i kveld, og når både storband og latinopop måtte forseres var det flere deltagere som slet. Odd René hadde for første gang trøbbel med å finne rytmen, mens Tone Damli hadde utfordringer med latinopopens sensuelle bevegelser. I storbanddelen var det definitivt ikke like store problemer å spore, og både Mari Bella og Odd René glitret som så ofte før.
Denne kvelden ble også dessverre enden på visa for Tone Damli.
Nå har vi kommet til det punktet i konkurransen der det er overraskende uansett hvem som ryker. Før sending spådde jeg Mari Bella en vanskelig kamp i kveld, og da er det jo likevel litt overraskende at det er Tone som ryker. Det må sies at Tone har imponert voldsomt gjennom hele høsten, og har vist at hun behersker mye mer enn det mange trodde på forhånd. Spesielt god var hun i countrysjangeren – der bør det ligge en mulig karriereovergang!
Neste uke skal vi prøve oss på både musikal og en hemmelig utfordring! Det kan bli ordentlig nifst, men det er jo en grunn til at de tre gjenværende semifinalistene er her i det hele tatt. De tar det meste på strak arm, så vi gleder oss til neste lørdag! Vi sees.
Kveldens framføringer i rekkefølge:
Storband:
1: Aleksander With: «Still Crazy After All These Years»
- Paul Simon, (1975)
Aleksander With startet ballet i kveldens Stjernekamp med «Still Crazy After All These Years»
Aleksander har gått for en stemme som ligner til forveksling på hans egen. Det kan være et godt valg, men man skal jo alltid passe seg for å ikke bare dundre ut en imitasjonscover, men det kan han løse ved å dra inn litt Ray Charles. Ray Charles x Aleksander With x Paul Simon, liksom. Når Aleksander drar i gang blir det raskt klart at han har skaffet seg en upåklagelig kjemi med orkesteret og spiller godt på instrumentene. Han fikser også crooner-looken der man ofte står og byr på en aldri så liten serenade til publikum.
Vi begynner å bli bortskjemte med vidunderlige Aleksander-opptredener nå, så ikke overraskende er han nok en gang rett på merket her. Har klart å luke bort de største Paul Simon-imitasjonene også, gitt! For min del kan han godt kutte den unødvendige kameraflørtingen, men dette var veldig godt gjennomført! Ikke helt fyrverkeri, men definitivt nok et finfin Aleksander-nummer.
2: Mari Bella: «Don't Rain On My Parade»
- Barbra Streisand (1964)
Mari Bella valgte seg Barbara Streisand i Stjernekamp.
Mari Bella kommer rett fra en nervepirrende utstemmingsseanse forrige lørdag, og er nok i høyspenn i kveld også. Hun har valgt seg Barbara Streisands «Don’t Rain on My Parade», og den skal man være meeeget rytmisk og karismatisk habil for å kunne briljere med. Ofte har Mari Bella kunnet sveve på sin knallsterke vokal, men utfordringen er ganske annerledes denne helga.
Men Mari Bella tør å slippe vokalen inn i dette musikalaktige tonespråket, og klarer også å spille på teksten i scenespråket. Hun får som vanlig god drahjelp av vokalferdighetene, men hvem kan vel egentlig trekke for det? Her syns jeg nemlig Mari Bella er tilbake i toppform, og viser en god forståelse for sjangerens vokalteknikk og våger å være kledelig uflidd i fremførelsen. Grandiost, mektig og storslagent!
3: Tone Damli: «Can't Buy Me Love»
- The Beatles (1964)
Tone Damli viber med storbandet i Stjernekamp.
Vår alles kjære Tone har valgt å tolke The Beatles i storbandkvelden! Snarere Ella Fitzgeralds versjon, men denne låta skal oversettes ganske bra for å komme inn i sjangeren. Nå skal Tone vibe med storbandet, ja! Får en ganske rusten start her, det er tydelig at det å synge uperfekt er et ganske fremmed konsept for henne. I versene har hun som ventet full kontroll, byr på noen kontrollerte og velkomne vokalriff, men i refrenget er det mer smertefullt og anstrengt enn ønskelig.
Hadde denne låta vært en samling av vers fritt for refreng hadde nok dette vært en perfekt tolkning, for det er kun her Tone våger å utfordre seg selv og ta rennafart i det perfekte. Det kommer seg kraftig mot slutten, så om hun bare hadde kommet tidligere inn i det sporet, så kan man kunne kalt dette en svært vellykket opptreden.
4: Odd René Andersen: «Hallelujah I Love Her So»
- Ray Charles (1956)
Odd René Andersen har stålkontroll på storband-sjangeren.
Så er det duket for en av Norges beste vokalister, som skal tolke en av tidenes beste vokalister. Charles hadde etter sigende et register på tre oktaver, og det skal sin vokalist til for å formidle følelseslivet på en måte som ikke hadde gjort Ray Charles til en eitrende, bordbankende mann med avsky i blikket.
Dette er imidlertid en sjanger Odd René har meget god forståelse for. Det blir jo også helt tydelig fra første tone her, og en bedre vokalkontroll skal man virkelig lete lenge etter, altså. Odd René makter også å være leken, flørtete og løssluppen og viser at han har full kontroll på låta, arrangementet og den tilforlatelige kjærlighetsformidlingen Ray Charles har prestert. Han har også full kontroll på publikum, og fanger virkelig entertainer-aspektet i denne sjangeren.
Odd René er og blir en soleklar favoritt til å vinne hele sulamitten, og det viser han gang på gang. Uten å begå en Anders Grønneberg-pannebånd-skandale skal jeg i alle fall spise noe vondt (en rødbete) om ikke Odd René i det minste står i en finale i Stjernekamp i høst. Nok en helt perfekt utgave av Østfoldingen!
Latinopop:
1: Aleksander With: «Liar»
- Camila Cabello (2019)
Aleksander With og dansere fra Show de Vida i Stjernekamp.
Vi er over i latinopopen!
Sjangeren som krever sensualitet, løse hofter og litt (Bodø) glimt i øyet. Aleksander har aldri slått meg som en fyr som vrikker spesielt mye på seg på dansegulvet, så her blir det spennende å se om Camila Cabellos upåklagelige teft.
Men! Det er ikke bare bevegelsene som definerer en god latinopopper, det er også en helt spesiell vokalsjanger. Den boyband-hesheten til Aleksander vanligvis lykkes så godt med funker ikke her. I alle fall ikke i versene. Men i refrenget kommer han mer fram til riktig vokaltype for sjangeren! Her trøkker han til litt mer, og tør å bruke falsetten sin for det den er verdt.
Det er jo også verdt å nevne at Aleksander har en stemme som sjeldent gjør seg bort noe sted, men jeg har likevel hørt stemmen hans passe bedre.
Han er jo også veldig søt der han står og forsøker forsiktig med noen dansetrinn, men det var nok godt å ha noen profesjonelle rundt seg, ja! Helt ålreite greier dette, vel!
2: Mari Bella: «SloMo»
- Chanel (2022)
Mari Bella på scenen i latino-sjangeren, sammen med dansere fra Show de Vida.
Mari Bella har fått dreisen på spansk, og det i seg selv er jo imponerende! Hevder seg også sassy på scenen, noe som neppe kommer dårlig med når det er snakk om latinopop. Her virker nok en gang Mari Bella å være på hjemmebane! Hun er jo fra før en allsidig artist, men denne sjangeren er nok enda mer skreddersydd henne.
Da er det synd at det vokalteknisk krever en del å dra denne låta over målstreken. Her skal det danses med både kropp og stemme, så Mari må holde på konsentrasjonen hele veien, ellers er det fort gjort å miste flyten. Det blir spesielt tydelig i en sjanger som dette, men Mari har jo bra sving på det aller meste her, så noen krise blir det aldri. Heller ikke et høydepunkt, men samlet sett for kvelden har Mari gjort det knallbra i dag.
3: Tone Damli: «Havana»
- Camila Cabello ft. Young Thug (2017)
Tone slanger seg inn i låta «Havana».
Det er tid for den første av kveldens to store bangere. Før kveldens potensielle høydepunkt - Odd Renés tolkning av «Despacito» skal Tone Damli kose seg i Havanna. Dette syns jeg er en av de feteste låtene de siste åra, men den krever sitt håndlag. Det skal være vågalt, ja, nærmest vovet, og det skal være intens sensualitet.
Tone slanger seg inn i «Havana», og at stemmen kler låta er det ingen tvil om, så her kan man konsentrere seg desto mer om scenespråket. Det er med glede vi kan konstatere at Tone har forstått oppgaven, og her minner hun om de store og ålende latinoluringer fra 90-tallet. Hun tør ofte å slippe det søtladne, og selv om det av og til rusker litt i både de drøyeste bevegelsene og i de dypeste tonene har Tone gjort et ærlig arbeidsslag her!
4: Odd René Andersen: «Despacito»
- Luis Fonsi ft. Daddy Yankee (2017)
Odd René Andersen fremførte «Despacito», godt hjulpet av dansere fra Show de Vida.
NÅ er jeg spent! Den minst Despacitoske karen i konkurransen skal prøve så godt han kan å tolke den aller første låta den gemene hop tenker på når de hører «latinopop». Det var helt sikkert det som skjedde da Odd René hørte oppgaven også – rett inn på Google med søkeordet latinopop, og vips var låta valgt.
Men fader altså, merkelig nok funker Odd Renés stemme også her. Han har kanskje litt mer mariachipreg på dette, og er vel kanskje litt vel på Granca her, men med en sånn vokal som Odd René har låter det liksom alltid ganske bra likevel.
Når det er sagt er nok dette det svakeste han har prestert rent timing- og pusteteknisk i konkurransen. Her har han mer enn nok med å henge med språk, rytme og trommer. Det blir smertelig tydelig at også de urokkelige kan ramle av og til, i alle fall!
