Haltende musikalsk møte

Det er få musikere som fortjener beskrivelsen «innovativ tradisjonsbærer» mer enn Frode Fjellheim.

Med det jazz- og grooveorienterte bandet Transjoik viste Fjellheim den samiske musikktradisjonens evne til å krysse grenser og nå ut til et ungt og søkende publikum.

Med sine bidrag til Disneys to «Frost»-filmer satte Fjellheim samisk kultur og musikkarv på verdenskartet.

Fjellheims siste samarbeidsprosjekt er med det velkjente koret SKRUK, som har vært en fargeklatt i norsk musikk i over en mannsalder.

Med på laget er i tillegg den unge tangokometen Åsbjørg Ryeng på bandoneon og Fjellheims faste perkusjonist Snorre Bjerck.

I april var denne gjengen i Volda kirke for å spille inn albumet «Mitt alter er fjellet – Vaerieh mov aalhtarinie».

Albumet ble sluppet på Kirkelig Kulturverksted – neppe helt tilfeldig – på fredag.

Åpningskonserten på Olavsfest bød i all hovedsak på en konsertversjon av denne utgivelsen.

Eksplosiv energi

Det publikum fikk oppleve denne kvelden i Nidarosdomen var et knippe Fjellheim-låter som delvis har vært utgitt tidligere i andre arrangementer.

Låtmaterialet spenner på typisk Fjellheim-vis fra det rolige, dvelende og vuggesangaktige, via det mer høytidelige og salmeinspirerte, til det uptempo og funky, det siste som regel i nokså intrikate taktarter.

Alle låtene har til felles at de bygger på joikens karakteristiske kortpustede og repetitive struktur.

Fjellheim har uttalt at joik har et universelt preg blant annet fordi tekstmaterialet ofte er ganske sparsomt.

Det er først og fremst i de melodiske konturene og den vokale avleveringen at joiken maner frem steder, gjenstander og personer.

Mye kan, og bør – fortrinnsvis av mer joikekompetente folk enn undertegnede – sies om Fjellheims måte å videreføre Sapmis særegne vokaltradisjon.

Det beste jeg kan si er at Fjellheims joik rommer mange stemmer og uttrykk i en slags strømmende intern dialog.

Det er som om en hel drøss med dalstrøk, slekter og skapninger har tatt plass i Fjellheims sjel, og konstant krangler om plassen rundt hans stemmebånd.

Om denne dialogen har større kraft enn krutt, blir vel i noen grad et filosofisk spørsmål.

At det er en særegen spenning og eksplosiv energi i Fjellheims vokalkunst synes for meg likevel udiskuterbart.

Uforløst samarbeid

Det er aldri noen tvil om at Fjellheim selv står i sentrum denne kvelden i Nidarosdomen.

Problemet er at samarbeidet med SKRUK og Åsbjørg Ryeng fremstår som uforløst.

Det blir aldri helt tydelig for meg hva som er Fjellheims musikalske ambisjon i møtet med et karismatisk kristenkor og en ung, fremadstormende tangomusiker.

Mest går dette ut over trekkspiller Ryeng, som blir nokså usynlig gjennom store deler av konserten. Ryeng får lite rom til å sette sitt preg på helheten, og slipper sjelden til som improviserende solist.

Men heller ikke SKRUK slår denne gangen ut i full blomst med sin velkjente musikalske vitalitet og smittende entusiasme.

Selv om sangerne synger forbilledlig rent og presist, savner jeg en større grad av kraft, homogenitet og kjerne i klangen.

SKRUK kommer mest til sin rett i komposisjonene «Kyrie» og «Gloria», hvor – som titlene antyder – Fjellheim skaper en fin kontrast mellom liturgisk kortradisjon og samisk sangtradisjon.

Men heller ikke her bringer samspillet med SKRUK noe nytt til torgs som vi ikke allerede har hørt i Fjellheims samarbeid med koret Cantus på tidligere utgivelser.

Fyller ikke formatet

Det skal sies at dette like fullt ble en hyggelig kveld i selskap med kompetente musikere.

Fjellheim binder låtene lunt og informativt sammen med sitt sjarmerende fomlete snakk, som stadig bryter ut i joik og strupesang.

Han er rett og slett er en god formidler av det han driver med.

Om samarbeidet halter, er det alltids nok gehalt i Fjellheims vokalutøvelse og komposisjoner til å holde interessen oppe.

Til tross for lovende ansatser er helhetsinntrykket likevel en konsert som aldri helt greier å fylle formatet.

Den er liksom hva den er: En lanseringskonsert for en plateutgivelse med noen av Norges mest hyllede musikere.

At Olavsfest velger å programmere dette som sin åpningsforestilling skal naturligvis ikke Fjellheim og hans ensemble lastes for.

Bli bedre kjent med Frode Fjellheim i Sommer i P2:

Kunne utfordret mer

Det taler til Olavsfests fordel at det er knyttet visse forventninger til åpningskonserten, som også i år, tradisjon tro, fant sted i selveste Nidarosdomen.

Temaet for året er «tillit», som berører noen av de mest akutte problemstillinger vestlige demokratier står overfor, også når det gjelder forholdet mellom urfolk og majoritetsbefolkning.

Det hadde vært interessant om Olavsfest slo an tonen for årets festival med en forestilling som hadde en tydeligere ambisjon om å utfordre og skape debatt.