Lars Ramslie
Uglybugly
Oktober 2004
Earl, en umulig kombinasjon av alkoholiker og streber, forteller historien i ”Uglybugly”. Hans sammenvokste tvilling Betty følger så å si bare med på lasset. Og det er ikke lett når de sammen er en av hovedattraksjonene på en bordell.
En død klamp om foten
Betty blir virkelig en klamp om foten på Earl mot slutten av boka. Hun er død, og han sleper henne med seg mens han fremdeles forsøker å komme seg opp og fram i samfunnet. Dette høres jo helt vanvittig fælt ut, men det verste er at det fortelles ganske liketil og alminnelig.
Mitt problem med fabelen i ”Uglybugly”, er nettopp denne skeivheten mellom de to søsknene. Earl er opptatt av jordisk nytelse og verdslig anerkjennelse, mens Betty higer mot det himmelske. Han søker å bli anerkjent som up-and-coming-man, mens hun vil bli elsket som kvinne.
Køler bare på
Forskjellen i kjønn og interesser kunne blitt til en kraftfull motsetning i fortellingen om de to. Men kampen mellom dem - altså innenfor samme kropp - koker vel så ofte bort i kålen.
I stedet køler Earl på i sine detaljerte skildringer av tvillingenes miserable liv i bordellet og på wrestling-arenaer rundt omkring. Selve brytekampene og miljøet rundt er mesterlig beskrevet. Lars Ramslie stiller opp et persongalleri som mangler sidestykke i nyere norsk romankunst. Man må til nyere, forholdsvis rabiat amerikansk film for å finne tilsvarende.
Flatt og ordinært perspektiv
Likevel blir jeg altså mer flatt underholdt enn egentlig tankemessig utfordret av Lars Ramslie. Hans enorme styrke, i så forskjellige bøker som ”Biopsi” og ”Fatso”, ligger i detaljskildringen av fysiske menneskelige tilstander, gjerne koblet til interessante psykologiske refleksjoner.
Også de samfunnsmessige eller kulturelle implikasjonene er vanskeligere å få øye på i "Uglybugly" enn i for eksempel "Fatso". En slik svakhet er ingen avgjørende innvending mot en roman, men det øker heller ikke mitt utbytte av lesningen.
I ”Uglybugly” har Ramslie en svært god historie om et helt usedvanlig tvillingpar. Men beretningen skjemmes av at perspektivet til Earl er så forunderlig flatt og ordinært at de groteske detaljene nesten drukner i oppkomlingens banale ordstrøm.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 8. desember 2004
Se også