Anmeldelse

Tilsvar med punch

Marte Michelet svarer sine kritikere i boken «Tilsvar». Hun beklager feil, men går ellers offensivt ut.

Forfatterbilde og boksomslaget for "Tilsvar" av Marte Michelet.
Foto: Gyldendal/Astrid Snipsøyr
Bok

«Tilsvar»

Marte Michelet

Sakprosa

2021

Gyldendal

I diskusjonen av den norske jødeforfølgelsen er én ting sikkert: Siste ord er ikke sagt.

Samtidig vokser håpet om en mer konstruktiv og sannhetssøkende debatt. En debatt som dreier seg mer om kildetilfang, tolkningsrom og erkjent uenighet enn om feil og beskyldninger om juks. Og fremfor alt om uretten som ble begått.

Jeg mente å se en slik mulighet etter Espen Søbyes bok «Hva vet historikerne?» . Troen er styrket etter at Gyldendal forlag og Marte Michelet har sluppet fra seg boken «Tilsvar».

Publiseringshistorien etter Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» (2018), som startet denne debatten, er både lang og kronglete (se faktaboksen). Lenge truet diskusjonen med å kjøre seg inn i et spor der bare de helt spesielt interesserte orker å slå følge. Detaljeringsgraden er stor; hva striden egentlig står om kan være vrient å få tak på.

En uvanlig tekst i en ekstraordinær debatt

Nå er altså Marte Michelets «Tilsvar» her. Endelig vil mange tenke. Boken er et «underlig stykke tekst», skriver hun selv i en introduksjon rettet til leseren.

Det har hun rett i, samtidig ser framgangsmåten hennes ut til å fungere, også for leseren: Ved å «overta» struktur, kapittelinndeling og overskrifter fra motboken «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» gir hun seg selv anledning til å imøtegå og kommentere kritikken punkt for punkt slik den kommer fram hos de tre historikerne.

Rekken av bøker og motbøker må være en særegen hendelse i norsk offentlighet. Den sier mye om den interessen og det engasjementet som fremdeles knyttes til norsk krigshistorie.

Samtidig avdekkes en mengde ømme tær og rotfestet prestisje når temaet vris mot jødeforfølgelsen, mot norsk antisemittisme og hva som ble gjort, kunne vært gjort.

Jeg minner kort om noe av den viktigste tematikken i «Hva visste hjemmefronten?»:

  • Hvem varslet norske jøder om de kommende arrestasjonene i 1942, var det norske politifolk eller kom det fra tre tyskere?
  • Ble enkelte fluktruter stengt for jøder i den kritiske perioden?
  • Måtte jøder betale uforholdsmessig mye for sin flukt?
  • Har norsk historieskriving glattet over ubehagelige sannheter om den behandlingene som ble jødene til del?
  • Ble jødene sett som annenrangs, mindre viktige borgere, også av hjemmefront og myndigheter i London?
  • Hvor vanlige var antisemittiske holdninger, i hjemmefronten og ellers i samfunnet?

Feilene som er blitt kritisert i Michelets fremstilling dreier seg om flere forhold, det meste godt kjent nå. Blant dem er alvorlige påstander om uryddig og feil bruk av enkelte kilder og manipulering av sitater. Michelet ble kritisert også for å overdrive betydningen av antijødiske holdninger i befolkningen, dermed også i hjemmefronten.

Marte Michelet og forlaget har allerede innrømmet at «Hva visste hjemmefronten?» inneholder feil og har beklaget en del . I denne boken går Michelet lenger.

Kampen for troverdighet

I forbindelse med flyktningeruten Carl Fredriksens Transport går hun også langt i innrømmelsen av at hennes selvkritikk og unnskyldning har vært for lite og for sent.

Hun gikk, skriver hun, altfor langt i antydningen av at to av deltagerne gikk inn i arbeidet med å hjelpe jøder fordi de ville tjene penger på det.

Det er også sannsynlig at særlig denne delen av Michelets fremstilling har svekket hennes troverdighet i mange leseres øyne, noe forfatteren forsøker å rå bot på i «Tilsvar». Og kanskje lykkes hun langt på vei.

Samtidig skriver hun: «Jeg mener fortsatt at jeg har avdekket noe det var nødvendig å avdekke: At grenseloser, sjåfører og andre deler av fluktapparatet kunne tjene, og tjente, store penger på den jødiske flukten».

At Michelet kan ha rett i dette, ser vi også i noen av de ferskeste mediesakene der representanter for det jødiske miljøet har ønsket velkommen en diskusjon av nettopp jødisk betaling for flukt, et tema som de over- og gjenlevende nødig har snakket om av frykt for å styrke eksisterende antijødiske fordommer.

Marte Michelet går også i rette med sin egen hang til skråsikre formuleringer og påstander, noe også Espen Søbye var innom i sin bok.

Jeg kan for egen del legge til at Michelets prisverdige og pågående engasjement bidro til at jeg selv overså denne skavanken da jeg leste og anmeldte «Hva visste hjemmefronten?» .

Når alt det er sagt, «Tilsvar» er som helhet ingen botsgang fra Marte Michelet. Hun går grundig til verket, diskuterer nær sagt, og så langt jeg kan se, hver detalj i kritikken som er fremsatt. Hun tilbakeviser der det er mulig, kommenterer og nyanserer der det trengs og etterlyser kommentarer fra de tre historikerne når hun mener det mangler.

Flere steder mener hun seg vranglest og går langt i kritisere de tre historikerne for selv å gå uredelig til verket. Særlig i spørsmål der Michelet imøtegår påstander om manipulerte sitater og feil fotnotebruk. For denne leseren er det fristende å si at hun slår rimelig hardt tilbake. Også disse partiene er spesielt interessant lesning.

Interessant og uvanlig debatt om historie

For en som ikke har tilgang til eller mulighet for å overskue kildematerialet, er lesingen av Michelets bøker og de tre historikernes motbok en merkelig, men uhyre interessant opplevelse.

«Hva visste hjemmefronten» reiste mange viktige spørsmål på en svært engasjerende måte, blant annet avspeilet i flere riktig gode anmeldelser. Så, i møte med motboken, kom lett inntrykket av at alt eller mye rant bort i sand. Det var lett å tenke: «Å, var det slik det var!». Denne tanken dukket fram også i anmeldelser som helt og holdent slo kontra da motboken forelå.

I dag, etter Michelets «Tilsvar» og for så vidt Espen Søbyes bok, er bildet igjen endret.

Berggren, Bruland og Tangestuen ble av flere rost fort glimrende kildearbeid. Men hva nå, etter Marte Michelets svar?

Etter lesingen av «Tilsvar», men også Espen Søbyes «Hva vet historikerne?» er det enda klarere hvor spesiell og vanskelig kildesituasjonen er på dette historiske området. Og, hvor dypt uenigheten om kildenes verdi kan stikke.

Marte Michelet har et av sine beste poeng når hun igjen påpeker den dominans motstandsbevegelsens stemmer har i historieskrivingen.

Med en så «(…) kontroversiell og føleleseladet tematikk som motstandsbevegelsens respons på jødeforfølgelsen, er man nødt til å være ekstra på vakt mot unnskyldningene fra fortidens aktører», skriver hun.

Mot en mer konstruktiv og sannhetssøkende debatt

Under lesingen er det samtidig slående at enkelte standpunkter som Michelet og kritikerne holder mot hverandre ikke nødvendigvis er motstridende. Et eksempel finnes i diskusjonen om den såkalte Sivorgs fluktruter var forbeholdt motstandsfolk og dermed mer eller mindre stengt for jøder.

Selv om Marte Michelet kan ha rett, er det ikke nødvendigvis feil eller irrelevant å påpeke at jødenes behov for hjelp til flukt skapte utfordringer og problemer for fluktapparatet.

Mulige nyanser til tross, følgende poeng er vanskelig å ta fra Marte Michelet: «For det var jo ikke slik at Sivorg støtt og stadig måtte vurdere om de skulle stille opp for menn, kvinner og barn som var forfulgt som «folkeslag». Det var bare denne gangen».

Etter å ha lest «Tilsvar» og diskusjon av fotnoter og tilsynelatende finurligheter står fremdeles dette igjen for denne leseren: Mistanken om at de norske jødene ble nedprioritert fordi de var nettopp jøder og ikke ekte nordmenn er ikke svekket.

Den står der og ber om mer og fordomsfri forskning, ikke minst i det jødiske miljøets egne minner og opplevelser.

Anbefalt videre lesing: