Anmeldelse

Det endelige oppgjøret

Synne Corells «Likvidasjonen» er et viktig løft for samtalen om det norske holocaust.

Bokomslag Likvidasjonen og forfatter Synne Corell
Foto: Hilde Holthe-Berg / Gyldendal
Bok

«Likvidasjonen»

Synne Corell

Sakprosa

2021

Gyldendal

Bokmålsordboka har to definisjoner på verbet å likvidere. Den ene: avvikle, oppløse et forretningsforetak eller lignende uten konkurs. Den andre: rydde av veien, drepe.

«Likvidasjonen», Synne Corells bok om det norske holocaust, har altså fått en tvetydig tittel, en som samtidig peker mot hennes hovedinnfallsvinkel: Den økonomiske likvidasjonen av all jødiske eiendom skal ses sammen med deportasjonene og drapene – som én handling, én forfølgelse. En tilnærming som også finnes i Berit Reisels bok «Hvor ble det av alt sammen? (2021).

Dette utgangspunktet, kombinert med historiker Synne Corells grundighet («Likvidasjonen» er skrevet etter et treårig prosjekt ved HL-senteret), har ført til en svært omfangsrik og detaljert framstilling.

Den starter i 1940 da de norske jødene måtte gi fra seg radioene sine, ett år før resten av befolkningen.

Lytt til «Åpen bok» som podkast i NRK Radio

Definisjoner

Mange kan på forhånd tro at dette historiske kapitlet er kjent stoff nå, men også denne gangen er lesingen av det opprørende slaget. Det skyldes den vold og fornedrelse jødene ble utsatt for, men også den nidkjærhet og kynisme de som skulle sette tiltakene i verk la for dagen. I det hele tatt, boka beskriver holdninger, folkelige og offisielle, på en inngående og instruktiv måte på både godt og vondt mest det siste. Det er til å bli klokere av, nå i ettertid.

«(...) jødene ble ikke forfulgt fordi de var innvandrere eller jøder – de ble forfulgt fordi forfølgerne deres var antisemitter», skriver Corell i innledningen.

Et av bokas mest interessante tema er da også behandlingen av definisjonsspørsmålet.

Hvem som skulle defineres som «jøde» var ingen opplagt sak for NS-myndighetene i starten. Var det snakk om en rent religiøs kategori, slik at medlemskap i det mosaiske trossamfunnet var kriterium nok?

Eller var det et spørsmål om rase, eller begge deler? Og hva med de tyskerne kalte mischlinge, de menneskene som her etter hvert ble til halv- og kvart-jøder? Å ta stilling til slike spørsmål ble avgjørende når radioene skulle inndras, enda mer når alle jøders identifikasjonspapirer skulle stemples med en J, når «Spørreskjema for jøder» skulle utfylles og når arrestasjonene sto for døra.

I praksis

Fortellingen om jødeforfølgelsene i Norge har viet mye oppmerksomhet til norske politifolk og deres rolle. Men, i stedet for å spørre hva som faktisk skjedde, hva de reelle handlingene var, har mange forskere og debattanter diskutert politifolkenes motiver og begrunnelser for sine handlemåter, skriver Corell tidlig i boka og fortsetter:

«I denne boka vil spørsmålet om intensjon i første omgang settes til side. I stedet for å spørre hvorfor politiet beslagla jøders radioapparater eller arresterte dem i deres hjem, undersøker boka hvordan det skjedde, hvordan det lot seg gjennomføre».

Dette poenget er også en nyttig føring for lesingen av Corells bok.

Stor detaljdybde

«Likvidasjonen» er framfor alt et historiefaglig og akademisk arbeid. Hundre sider med noter sier sitt om grundigheten og et omfattende arbeid med graving i utallige kilder og arkivmateriale. Dette har åpnet for et detaljnivå som vel er imponerende, men som også truer med å vippe lesingen over i opplevelse av kaos. Det er helt enkelt for mye.

Samtidig bidrar Corells beskrivelse av utvalgte familiers liv til å løfte teksten over det rene faktanivået, til et menneskelig plan der møtene med den eskalerende forfølgelsen og skjebnene blir tydelige.

Slik viser boka også fram det faktum at de norske jødene ikke var noen ensartet gruppe, sosialt eller økonomisk. Vi møter velstående forretningsfolk, men også arbeiderfamilier som bor på to rom og kjøkken og tar inn en leieboer samtidig. Og igjen er det smertelig å lese om troen på at hvis man bare gjorde som staten sa og krevde, for eksempel ved å få ID-papirene J-stemplet, så ville det gå bra.

Et viktig bidrag

Til tross for den nevnte detaljrikdommen, mener jeg Synne Corell klarer å balansere elementene i materialet på en god måte. I beretningen om året 1942, der «alt» skal og må skje samtidig, har teksten en framdrift som drar leseren inn: Quisling-regimets arbeid med lover og forordninger som legger til rette for så vel den fysiske som den økonomiske likvidasjonen, utkast fram og tilbake, rivalisering mellom etater og tjenestemenn, samarbeid med det tyske sikkerhetspolitiet og midt i det hele, altså, menneskene som snart skal rammes.

Synne Corell har utvilsomt gitt et viktig bidrag til den norske offentlighetens diskusjon av jødeforfølgelsene.

At boka i liten grad går inn i de debattene som har gått så intenst etter Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?», er kanskje bare en fordel.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Hei der!

Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, fortrinnsvis krimbøker. Her er noen krimbøker, både ferske og klassikere, som jeg anbefaler deg å lese.

Anbefalt videre:

Dette gleder vi oss til i 2022