Hopp til innhold
Anmeldelse

Brutalitet like i nærheten

Novellene til debutant Espen Stokke spraker av språklig teft.

Kombinasjon forfatter Espen Stokke og omslaget til boka «SNAFU»
Foto: Flamme forlag
Bok

«SNAFU»

Espen Stokke

Noveller/kortprosa

Februar 2023

Flamme forlag

At ironi er noe useriøst, er en feil­takelse hos de aller fleste. Det er motsatt.

Ironi vitner heller om en smerte­full nærhet uten annet utløp enn distanse og hensyns­løs lek.

I Espen Stokkes debut­bok «SNAFU», en samling kortere tekster vi for enkelt­hetens skyld kan kalle noveller, er det den hensyns­løse, illusjons­løse og dermed også den lekne tonen som står frem som det klart beste.

Umulig er det ikke å sammen­fatte disse novellene innen en viss tematikk. Men i forsøket på å unngå den form for usunn opp­summering kan man begynne med å si at det i hver og en av dem finnes et sterkt assosiativt driv, en finesse, og en nysgjerrighet på det som pipler ut fra sprekkene i tilværelsen.

Denne boken er, i ordets rette forstand, skapende.

Stiller krav

Boken åpner med et brude­par som hyrer en kunst­fotograf til vielsen og festen. Paret blir urolig da fotografen ikke er å finne i publikum. Etterpå viser det seg at han kun har fotografert tallerkenene gjestene har spist av, stumpene etter sigarettene de har røykt, og himmelen.

Ingen mennesker, bare det som omringer dem.

En stilleben­aktig historie som reflekterer over evighet (giftermål, fotografi), men også over hva man utelater og hva man zoomer inn på i fortellingen om sitt liv.

Slik er novellene i «SNAFU» ansporende. De er ville og vittige, og gir rom for det vridde uten at det bikker over i ren absurditet.

Ofte er teksten så assosiativt drivende at man blir sugd inn og tenker: jeg må følge med på hva i all verden det er som foregår her.

«Å glemme er en form for dekomposisjon, på linje med forråtnelse, men å skulle sette deg ned og glemme er en umulighet, det er som å skulle tygge eple­biten tilbake på plass igjen, som å skulle gjøre marken hel, men du har halve marken i munnen og halve marken beveger fremdeles på seg i eplet, og marken renser jord og kravler i liket.»

Det er nokså tett­pakket hele veien. Hvis du ikke henger med så er det din egen (konsentrasjon sin) feil. Teksten stiller krav, og godt er det.

Haruki Murakami «Uimotståelige noveller i bråkete norsk språkdrakt»

Novellesamlingen "Første person entall" av Haruki Murakami kommer ut på norsk januar 2021.

Smart og usentimentalt

Død, eller det nedadgående, er et tema for flere av novellene, men de er ikke nødvendigvis innlemmet i en dødens estetikk.

Det er ikke melankoli eller gotikk man blir møtt med. Det er heller en kødden kynisme, uten performativ eller gubbe­aktig tilsnitt. Det er gledelig.

Det er jo først når brutalitet åpenbarer seg uten sentimentale påheng at man ser rett på den.

Boken varierer mellom religiøst betonet surrealisme og mer samfunns­nær, allmenn tilgjengelig problematikk, som arbeids­livets konkrete og eksistensielle krav. De mer konvensjonelle partiene fungerer som pauser, men spensten kommer ikke av syne av den grunn. Det er heller snakk om å legge seg i ulike tone­leier for å skape en viss rytme og dynamikk.

Frykt ikke slappe samtids­analyser og lettfattelig «tatt på kornet»-humor! Stokke er en smarting som går dit man ikke forventer.

Ikke på den måten at dyr plutselig kan snakke, men at en tekst om feminisme anno 2020, Tinder-dating og selv­proletarisering (at en akademiker tar seg en på gulvet-jobb), mest av alt handler om munn­tørrhet.

Her er det ikke fullt ut samtids­prognoser à la Houellebecq, men en samtids­bevissthet tilstrekkelig og avbalansert nok til å unngå å presentere helt vanlige innsikter som noe utover innlysende. Forfatteren tar for gitt at leseren henger med og noe annet bør man ikke gjøre. Kall det opp­dragelse – eller: det inn­forståttes forlokkelse.

Eller:

«(...) den enorme tiltrekningskraften i det som ligger akkurat utenfor rekkevidde.»

Michel Houellebecq «Fransk litteraturs 'bad guy'»

En kombinasjon av omslaget til boken Tilintetgjøre og forfatteren Michel Houellebecq

Rikt og hensynsløst

Språket i novellene er rikt, skrevet av noen som åpenbart har lest mye. Og det er presist. Man leser ord som bisk, inngyte, grov­kalibret. Men det er også lett og ledig lek med ord og uttrykk, som gjør at teksten sjeldent kjennes doserende eller lærd.

Her og der trer innsikts­fulle aforismer frem i dagen, som leseren fatter eller ikke fatter, før ballen ruller videre.

«Når sjimpansen pisser seg i munnen med et smil, kjenner du hva det vil si å være et menneske.»

«Svart humor er tilværelsens pre­ejakulære væske: Den gjør velbehag av friksjon.»

Den illusjons­løse tonen tillater tilværelsens alltid truende brutalitet å gjøre seg synlig, helt naken.

Hensyns­løsheten gjør at teksten går lenger. Teksten er rå, men også innviklet. Det er en fryd.

Ved opptegningen av en brutal verden sitter man gjerne med følelsen av at her er det alle mot alle, at hvert arts­individ er sin egen lykkes smed og at i den samme smien svis sverdet du skal drepe din neste med, eller deg selv, «harakiri-style».

Den følelsen får man ikke av å lese «SNAFU». «SNAFU» er full av uhyggelig­heter, men det er ikke dystert. Det er lysende.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, «SNAFU» av Espen Stokke, «Sommeren med Balder» av Øyvind Berg, og «Ute» av Einar Stenseng.