At ironi er noe useriøst, er en feiltakelse hos de aller fleste. Det er motsatt.
Ironi vitner heller om en smertefull nærhet uten annet utløp enn distanse og hensynsløs lek.
I Espen Stokkes debutbok «SNAFU», en samling kortere tekster vi for enkelthetens skyld kan kalle noveller, er det den hensynsløse, illusjonsløse og dermed også den lekne tonen som står frem som det klart beste.
Umulig er det ikke å sammenfatte disse novellene innen en viss tematikk. Men i forsøket på å unngå den form for usunn oppsummering kan man begynne med å si at det i hver og en av dem finnes et sterkt assosiativt driv, en finesse, og en nysgjerrighet på det som pipler ut fra sprekkene i tilværelsen.
Denne boken er, i ordets rette forstand, skapende.
Stiller krav
Boken åpner med et brudepar som hyrer en kunstfotograf til vielsen og festen. Paret blir urolig da fotografen ikke er å finne i publikum. Etterpå viser det seg at han kun har fotografert tallerkenene gjestene har spist av, stumpene etter sigarettene de har røykt, og himmelen.
Ingen mennesker, bare det som omringer dem.
En stillebenaktig historie som reflekterer over evighet (giftermål, fotografi), men også over hva man utelater og hva man zoomer inn på i fortellingen om sitt liv.
Slik er novellene i «SNAFU» ansporende. De er ville og vittige, og gir rom for det vridde uten at det bikker over i ren absurditet.
Ofte er teksten så assosiativt drivende at man blir sugd inn og tenker: jeg må følge med på hva i all verden det er som foregår her.
«Å glemme er en form for dekomposisjon, på linje med forråtnelse, men å skulle sette deg ned og glemme er en umulighet, det er som å skulle tygge eplebiten tilbake på plass igjen, som å skulle gjøre marken hel, men du har halve marken i munnen og halve marken beveger fremdeles på seg i eplet, og marken renser jord og kravler i liket.»
Det er nokså tettpakket hele veien. Hvis du ikke henger med så er det din egen (konsentrasjon sin) feil. Teksten stiller krav, og godt er det.
Smart og usentimentalt
Død, eller det nedadgående, er et tema for flere av novellene, men de er ikke nødvendigvis innlemmet i en dødens estetikk.
Det er ikke melankoli eller gotikk man blir møtt med. Det er heller en kødden kynisme, uten performativ eller gubbeaktig tilsnitt. Det er gledelig.
Det er jo først når brutalitet åpenbarer seg uten sentimentale påheng at man ser rett på den.
Boken varierer mellom religiøst betonet surrealisme og mer samfunnsnær, allmenn tilgjengelig problematikk, som arbeidslivets konkrete og eksistensielle krav. De mer konvensjonelle partiene fungerer som pauser, men spensten kommer ikke av syne av den grunn. Det er heller snakk om å legge seg i ulike toneleier for å skape en viss rytme og dynamikk.
Frykt ikke slappe samtidsanalyser og lettfattelig «tatt på kornet»-humor! Stokke er en smarting som går dit man ikke forventer.
Ikke på den måten at dyr plutselig kan snakke, men at en tekst om feminisme anno 2020, Tinder-dating og selvproletarisering (at en akademiker tar seg en på gulvet-jobb), mest av alt handler om munntørrhet.
Her er det ikke fullt ut samtidsprognoser à la Houellebecq, men en samtidsbevissthet tilstrekkelig og avbalansert nok til å unngå å presentere helt vanlige innsikter som noe utover innlysende. Forfatteren tar for gitt at leseren henger med og noe annet bør man ikke gjøre. Kall det oppdragelse – eller: det innforståttes forlokkelse.
Eller:
«(...) den enorme tiltrekningskraften i det som ligger akkurat utenfor rekkevidde.»
Rikt og hensynsløst
Språket i novellene er rikt, skrevet av noen som åpenbart har lest mye. Og det er presist. Man leser ord som bisk, inngyte, grovkalibret. Men det er også lett og ledig lek med ord og uttrykk, som gjør at teksten sjeldent kjennes doserende eller lærd.
Her og der trer innsiktsfulle aforismer frem i dagen, som leseren fatter eller ikke fatter, før ballen ruller videre.
«Når sjimpansen pisser seg i munnen med et smil, kjenner du hva det vil si å være et menneske.»
«Svart humor er tilværelsens preejakulære væske: Den gjør velbehag av friksjon.»
Den illusjonsløse tonen tillater tilværelsens alltid truende brutalitet å gjøre seg synlig, helt naken.
Hensynsløsheten gjør at teksten går lenger. Teksten er rå, men også innviklet. Det er en fryd.
Ved opptegningen av en brutal verden sitter man gjerne med følelsen av at her er det alle mot alle, at hvert artsindivid er sin egen lykkes smed og at i den samme smien svis sverdet du skal drepe din neste med, eller deg selv, «harakiri-style».
Den følelsen får man ikke av å lese «SNAFU». «SNAFU» er full av uhyggeligheter, men det er ikke dystert. Det er lysende.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen, «Februar» av Johan Lindvall, «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, og «Ute» av Einar Stenseng.
