Hvis du spør meg hva som gjør litteratur god, vil jeg svare at litteraturen er god når den treffer deg og den du er akkurat nå.
Jeg kan si nøyaktig når Haruki Murakamis nye novellesamling traff meg, her jeg sitter i den slapsete skumringen.
Det skjedde i tittelnovellen «Første person entall», når hovedpersonen forteller at det ikke er så ofte han har anledning til å gå i dress – det skjer maks to til tre ganger i året. Sånn er det med meg også, og akkurat nå er disse anledningene sjeldnere enn noensinne.
Dette kan ikke Murakami vite, men det har seg slik at jeg like før jul – for første gang i mitt liv – bestilte en skreddersydd dress til min 50-årsdag, og det av en ung skredder som så ut som om han kom rett ut av en av Haruki Murakamis noveller eller romaner.
I novellen tar fortelleren på seg dressen og går til en bar, uten at han helt vet hvorfor han gjør det. Også det kan jeg kjenne meg igjen i. Tenk at det skulle bli så vanskelig å ta på seg en dress, og gå på bar.
I baren oppstår det et tilfeldig møte med en kvinne på min alder, altså «ikke helt ung», som det står.
Hull i minnet
Hvis du spør meg hva disse novellene handler om, ville jeg svart at de handler om tilfeldige møter med andre mennesker – møter man av en eller annen grunn kanskje har glemt, men som dukker opp igjen i minnet mange år senere.
Og hvis du spør meg om hva litteratur er, finner du svaret her – litteratur er bilder som danner seg i minnet.
Mange av disse tilfeldige møtene handler om musikk. Det at mennesker kan møtes og finne tonen med hverandre, ser ut til å være selve livets grunnmysterium, og hovedtemaet i disse novellene.
Men så kan slike møter også ende i katastrofe. Den du møter kan være en svindler, en morder, en overgriper. Eller kanskje bare en dame på rundt 50 som ikke liker dressen din. Eller en apekatt fra Shinagawa i en sauna med en svakhet for komponisten Anton Bruckner, og spesielt hans syvende symfoni.
Møtet med det overnaturlige er nå blitt klassiske Murakami-øyeblikk.
Haruki Murakami er født i 1949 i Koyoto, noe han redegjorde for i fjorårets utgivelse «Å forlate en katt. Hva jeg snakker om når jeg snakker om far». Kanskje er han et sted i forfatterskapet nå, der det som gjenstår er å fylle igjen noen hull i egen livsfortelling, hull i minnet. Derfor må det skje i første person entall.
Bråkete oversettelse
«Murakami Moments». Jeg hørte de ordene sagt av den danske oversetteren Mette Holm i dokumentarfilmen «Dreaming Murakami». I filmen blir vi på fascinerende vis med Holm på reise til Tokyo, hvor hun møter flere som – i likhet med henne – ikke kan få nok av universet til den japanske forfatteren. Alt dette mens en kjempefrosk følger henne rundt i Tokyos gater.
Filmen gir også en god forståelse av hvilken enorm utfordring det er å oversette disse bøkene. Dette blir jeg også minnet om når jeg leser den norske oversettelsen til Ika Kaminka. Hun velger norske ord og uttrykk som jeg ikke ville tatt i min munn om du så satte en pistol mot tinningen min. Her blir man «kjærtegnet» mens «hjertet bevrer». Hovedpersonen «driver dank». Her finnes det både «godfjotter» og «grønnskollinger», og noen «gir pianoet på båten». Andre blir «holdt for narr», og så har du dem som «flirer seg i hjel».
Hvis det er slik som Mette Holm sier i dokumentarfilmen, at en god oversettelse klarer å skape illusjonen om at det du leser er stemmen til Murakami, så faller dette gjennom.
Men selv om Murakami på norsk inneholder denne sorten snublesteiner, skinner likevel originalen gjennom. Dette er diktning som insisterer på det uventede som en fast bestanddel av livet, diktning som konstant minner deg om betydningen av å ha en slik parallell verden når det går deg imot i den virkelige verden – når det bærer mot nok et nederlag på jobben, hvis du fortsatt har den.
De er et godt sted å være, disse novellene. Jeg vil ikke at noen av dem skal ta slutt. Jeg vil ikke at boken skal ta slutt.
Les alle anmeldelser på NRK.no her.
