Døden er en hore

Få forfattere har en like sterk aura som franske Michel Houellebecq.

Den litterære superstjernen er omdiskutert, genierklært og er en levende myte.

Hans særegne blikk på verden og hans unike evne til å fange tidsånden gjør den franske litterære superstjernen så å si alltid til interessant lesning.

«tilintetgjøre» er intet unntak.

Politisk thriller?

Denne gangen behandler Houellebecq blant annet høyrepopulisme, Wicca-religion, cyberangrep, kunstig befruktning og økofascisme.

Året er 2027, det er presidentvalg i Frankrike. Hovedpersonen, den etterrettelige Paul Raison, jobber i staben til finansministeren.

I oppkjøringen til valgkampen dukker en merkelig video opp på nettet: En perfekt «deep fake»-konstruksjon av en henrettelse av ministeren med giljotin.

Gjerningsmennene har imponerende hacking-egenskaper, men også en vilje og evne til vold. Flere aksjoner følger i kjølvannet, blant annet sprenger terroristene et lasteskip og en dansk sædbank.

Er «tilintetgjøre» en politisk thriller? Tja.

Mer sentralt er utforskningen av privatlivet til hovedpersonen. Faren til Paul får hjerneslag og havner i koma. Han forsøker å takle farens nye situasjon sammen med sine to søsken og deres partnere.

Paul er gift med Prudence, og bare for å ha sagt det, de har ikke ligget sammen på 10 år.

Måten de forsøker å finne tilbake til hverandre er skrevet frem med omsorg, optimisme og humor.

Denne nye ømheten er en interessant utvikling i forfatterskapet.

Men trofaste Houellebecq-fans trenger ikke frykte: Her er også en oppskakende og nedrig scene som involverer oralsex og en svært sympatisk prostituert kvinne.

Det kanskje viktigste temaet i romanen er allikevel døden, som forfatteren tidlig i romanen sammenligner med en hore. Foruten hjerneslag inneholder romanen også selvmord og aggressiv kreft.

Det er i behandlingen av disse temaene at romanen virkelig blir original. De siste 100 sidene er blant romanens sterkeste. Drøftelser om hvorvidt Agatha Christie eller Arthur Conan Doyle egner seg best etter en lengre cellegiftbehandling er klassisk Houellebecq, og er både gripende og fascinerende.

Houellebecqske observasjoner

Jeg er både forbløffet og imponert over hvordan Houellebecqs tilsynelatende platte språk klarer å bære 650 sider uten å være kjedelig. Det er ingen lyrisk åre i prosaen, men man må aldri glemme at Houellebecq startet sitt forfatterskap som poet. Det er noe kronglete med stilen som hele tiden gir den lille, nødvendige «edgen».

Allerede i åpningen finnes flere av den franske provokatørens varemerker, her i Tom Lotheringtons glimrende oversettelse:

Her er nihilismen og ensomheten, den lakoniske humoren og ikke minst evnen til å sette ord på noe helt elementært, nesten banalt, allikevel med en litt annen vinkling.

De houellebecqske observasjonene er kanskje det viktigste elementet i forfatterskapet som gjør også denne boken svært leseverdig. Noen av dem er geniale, andre plumpe, men de er alltid ansporende. Jeg kunne fint fylt en hel sitatbok hentet fra «tilintetgjøre». Her er enda et eksempel:

Innvendingene

Det som allikevel hindrer dette i å være eksepsjonelt godt er en manglende konsentrasjon. For eksempel skriver Houellebecq utførlig om nærmere 15 av Pauls drømmer. De første fem eller sju var interessante, men et sted går grensen.

Jeg skulle også ønske at thrillerplottet var bedre integrert i helheten. Den politiske dimensjonen gir bare et skinn av satire, som ikke på langt nær er like tydelig som den var i «Underkastelse».

Men:

En midt-på-treet Houellebecq-roman etter min mening er vesentlig bedre enn det meste annet som skrives.

Når det er sagt: Dersom du aldri har lest en Houellebecqroman før, må du ikke finne på å starte med denne. Les heller «De grunnleggende bestanddeler» først, eventuelt «Lanzarote» eller debutromanen «Utvidelse av kampsonen», så forstår du bedre hvorfor Houllebecq har blitt så beryktet.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesning: