Disneyfest for hele familien

Noen har stjålet tre magiske bøker fra innbyggerne på Illusion Island.

De trenger hjelp og rekrutterer de tøffeste heltene de vet om: Mikke og Minni Mus, Donald Duck og Langbein.

Man kan skimte ekkoet fra de klassiske Sega Genesis-spillene «Castle of Illusion» og «World of Illusion», men dette er ikke en direkte oppfølger.

Det er mer en fjern, moderne slektning som henter vel så mye inspirasjon fra ferskere storheter fra 2D plattformsjangeren.

Jakten på de stjålne bøkene tar deg gjennom en gradvis mer kompleks verden bestående av feller, gåter, jevnlige oppgraderinger av egenskaper og navigering gjennom spennende miljøer.

Det er relativt nådeløst, særlig på høyeste vanskelighetsgrad hvor du kun har ett liv.

Men det er tett mellom lagringspunktene og det spillmekaniske er solid håndverk, noe som betyr at det ikke skal mye øving til før fremdriften får en fin flyt.

Metroid-aktig

I velkjent «Metroid»-stil, ser du kartet vokse seg større og større, samtidig som du inviteres til å vende tilbake til steder du har vært på før når du får nye egenskaper og ferdigheter.

I starten kan du bare hoppe.

Så får du muligheten til å dobbelthoppe. Deretter kan du sprette fra vegg til vegg.

Så får du muligheten til å deise i bakken med voldsom kraft.

Alle oppgraderingene gjør det mulig å utforske tidligere låste områder.

En opplevelse som i starten nok er litt vel puslete, blir etter hvert ganske avansert.

Da nærmer vi oss spill som «Teslagrad 2», «Ori and the Blind Forest» og «Metroid Dread».

Samtidig tåler ikke «Disney Illusion Island» helt sammenligningen med storheter som dette.

Spillet glimter til med noen flotte overraskelser innimellom, men holder seg jevnt over godt innenfor kjente sjanger-grep.

Det kan bli litt småkjedelig dersom du har spilt noen spill i denne sjangeren, rett og slett.

Men det er bare halve historien.

Vakkert animert

For «Illusion Island» er helt nydelig vakkert animert.

Det er litt som en interaktiv tegnefilm, noe som gir opplevelsen et flott, unikt preg.

Personlighetene til Mikke, Minni, Donald og Langbein males også utover skjermen på et utrolig vellykket vis.

Her har noen kost seg på jobb, for å si det sånn.

Donald spytter ut nesten uforståelige protester og er alltid sint, sur og skeptisk.

Mikke og Minni er parodisk positive til absolutt alt.

Og Langbein er ... Langbein. Han snubler gjennom opplevelsen med armer, bein og naiv iver.

Vellykket flerspill

Best av alt er derimot muligheten til å være inntil fire spillere samtidig på samme skjerm, der man velger hver sin rollefigur.

Jeg spilte med sønnen min på 10, og det å samarbeide om utfordringer løftet opplevelsen. Vi diskuterte løsninger, ble enige om hvor vi skulle gå, konkurrerte om å finne skjulte områder og hjalp hverandre.

Ikke minst blir også spillet lettere når man er flere.

Det holder at én spiller kommer seg til neste lagringspunkt hvor resten av laget kan gjenopplives.

Vanskelighetskurven er likevel såpass slak at alle i familien er invitert til fest.

Det kan man definitivt ikke si om alle storhetene i sjangeren, de fleste av dem er relativt hardbarkede.

«Disney Illusion Island» er et trygt, morsomt og vellaget barnespill for hele familien. Det er enkelt nok for minstemann og avansert nok for storesøsken og foreldre med mer spillerfaring.

Dermed blir det en ganske klar og varm anbefaling til alle som jakter på spillopplevelser det er gøy å dele i sofaen.