Aksel Adelson og søsteren hans, Ellinor, er virkelig et dysfunksjonelt, pjuskete par. Man kunne si at livet har fart hardt med dem, bortsett fra at ingen av dem egentlig har levd.
Han er journalist i lokalavisen på hjemplassen, en jobb han har glede av og er dyktig i, spesielt når det er lokale tragedier å rapportere om.
Tilsynelatende er det ikke noe i veien med Aksel, men han lever alene og plages av en følelse av å ikke være noen, av å være en mann uten identitet. Samtidig bærer han på et permanent nag mot foreldrene og den manglende omsorgen de ga ham i oppveksten.
Søsteren Ellinor er mer åpenbart ødelagt, der står det ytre i stil med det indre. Hun er uføretrygdet, narkoman, dranker, med en outrert klesstil som blir lagt merke til i det lille bygdesamfunnet.
De to søsknene finner sammen i sin felles forakt for foreldrene, som de holder ansvarlig for sine egne særheter og forstyrrelser. Ellinor har til og med lagt seg til en aparte gangart for å ikke se ut som den forhatte moren når hun går.
Bundet til mor
Og ganske riktig, moren, med det lett ironiske navnet Iris, er ikke et kjærlig oppkomme av omsorg og varme. Aksel beskriver henne som et menneske uten utstråling, uten kjerne. Kontrollerende og pertentlig er hun, en vandrende ansamling av anklager og skuffelser.
Til tross for at han forakter – og nærmest hater – moren, klarer ikke Aksel å rive seg løs fra hennes dominans. Fortsatt kommer han på jevnlig besøk, fortsatt utfører han små praktiske gjøremål og sønnlige plikter, alt mens han forbanner sin skjebne og smetter inn små stikk som svar på morens uavbrutte bebreidelser.
For leseren er det lett å føle med dem, de to skadeskutte barna, i deres famlende kamp for å rive seg fri fra familiens og slektens kvelende favntak. Karin Fossum spiller effektivt på leserens identifikasjon med hovedpersonen, den stakkars Aksel, og vår kulturelt betingede tro på at de unge er uskyldige ofre for den eldre generasjons smålighet og rigiditet, at det alltid er far og mor som har skylden.
Men det er noe som skurrer, noe som ikke går helt opp. Riktignok var verken moren eller den avdøde faren mønsterforeldre, på noe helst slags vis. Men var de av den grunn monsterforeldre? De verken slo eller misbrukte barna, og de sørget alltid for at ting var på stell, at det var mat på bordet og klær i skapet. På sitt eget avstumpede vis stod de for en slags omsorg.
Og er foreldrenes «forbrytelser» virkelig så alvorlige at de kan rettferdiggjøre Aksel og Ellinors hevnfantasier, deres håp om at moren skal falle ned en trapp og brekke nakken, eller ønsket om å danse på foreldrenes grav?
Nordisk eksistensialisme
Med årets roman fortsetter Karin Fossum sin årelange utforskning av dysfunksjonelle menneskesinn, et eller annet sted i grenselandet mellom krim og skjønn.
Tittelen, «Hevnende drage angrende hund», kan få en til å tro at dette er en slags japanskinspirert, ekvilibristisk action-historie med dristige stunts og akrobatiske kampscener. Det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Her snakker vi tung, nordisk, psykologisk eksistensialisme, pakket inn som kriminalroman.
Dersom du hadde fått tak i alle Karin Fossums hovedpersoner fra de siste tretti år, og samlet dem i et rom, hadde du fått en avskrekkende kollektiv av asosiale raringer som bare kunne vekke begeistring hos et arbeidsløst team av psykologer med personlighetsforstyrrelser som spesiale.
Så til det faste Fossum-spørsmål: Er det egentlig en kriminalroman?
Vel, det er en roman, og det forekommer kriminalitet her. Det er avhør, og en viss etterforskning. Først og fremst er det en psykologisk studie av forskrudde sinn, et sinn som er klart ute av takt med det normale, men fortsatt med så mange normale trekk at vi kan kjenne oss igjen og, i hvert fall i partier, føle med det.
Ny snushane
Verdt å merke seg er den nye detektiven, etter at Konrad Sejer i fjorårets roman så ut til å ta tidligpensjon. Den nye mann heter – faktisk – Feber, og er en kvikk, til tider nesten frekk fyr, en interessant avveksling fra Sejers mer stoiske tone. Feber utgjør et fint kontrapunkt til de tunge, stagnerte livene Fossum setter under lupen.
Med denne klaustrofobiske romanen om isolerte mennesker, nå, etter et år der de fleste har vært i ufrivillig isolasjon og alenegang. kan iallfall ikke Karin Fossum anklages for publikumsfrieri. Feelgood er det heller ikke.
Jeg synes fortsatt det er interessant å følge Fossums nærstudier av forkvaklede sinn.
Partier her er glitrende skrevet, spesielt mot slutten, når morderen gjør opp regnskap over seg selv og sin egne gjerninger, sitt eget forkrøplede liv. Det er godt gjort å skrive frem stusslighet med såpass mye nerve.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
