Et blodig italiensk herremåltid

Bokstaven M i tittelen står for Mussolini, Benito – den tidligere avis­redaktøren som ble grunnlegger av den italienske fascismen.

Men dette er ikke en biografi.

Vi har å gjøre med en nyanse­rik og original roman som tråkker opp de etter hvert ganske opptråkkede stiene i grense­landet mellom fiksjon og virkelighet.

Det begynner 23. mars 1919, da tidligere sosialist Benito Mussolini grunnlegger det para­militære kamp­forbundet i Milan.

Historien slutter da kong Viktor Emmanuel gir Mussolini makten i det italienske under­huset i januar 1925.

Fem år altså, der vi ser hvordan alt som kan gå galt, går galt for de etablerte politiske partiene i Italia – og ikke minst for de fremad­stormende sosialistene og kommunistene.

Dokumentar­roman

Scurati kaller sin bok en «dokumentar­roman». Den er, på samme måte som nylig utgitte «Onde netters drømmer» av Peter Englund, basert på faktiske kilder.

Men i motsetning til Englund drar Scurati dette over i fiksjonen – så vidt.

Vi følger aktørene, men det vi får vite er basert på det faktiske kilde­materialet, som Scurati også trykker utdrag av mellom kapitlene.

Resultatet er seigt og kompromiss­løst, men alt annet enn kjedelig. En gave­pakke for politikk­nerder, ja, for alle som er opptatte av politisk historie.

Det snedige med Scuratis fortelling er at han lar fascistene være hoved­personer, men uten å gi dem perspektivet. For perspektivet er det forfatteren som har.

Og han bruker det til å vise hvilken sammen­satt gjeng denne fascist­bevegelsen var:

«Bakerst i salen gjør Benito Mussolini sin entré. Han går med lange skritt mot podiet. Han følges av lederen for futuristene, Filippo Tommaso Marinetti, med en bowler­hatt på hodet, deretter kommer Ferruccio Vecchi, i militært grå­grønt, med svart skjorte og brystet dekket av medaljer, og en høy, ung og kraftig mann i sivil.

I salen stiger det opp et alminnelig opprømt rop, også dette en av de mange oppfinnelsene til D’Annunzio som er overtatt av fascistene: 'Leve vår Fører! Hurra, hurra, hurra for Benito Mussolini!'»

Drukner i sekterisme

Ta eksempel den kokain­avhengige dikteren Gabriele D'Annunzio.

Han ble en helt for den fascistiske ungdommen da han, sammen med 2000 nasjonalister, annekterte byen Fiume i et helt år med mål om å få inkludert byen i Italia.

Vi blir også kjent med noen av Mussolinis mest profilerte motstandere.

For eksempel sosialistene Nicola Bombacci og Giacomo Matteotti, som er til stede på kongressen til det italienske sosialistpartiet i 1921, der de skal forvalte den over­veldende valg­seieren fra to år før.

Der skal egentlig bare bestemme hvordan de skal overta makten, siden de jo har fått et overveldende folkelig mandat.

Men i stedet imploderer hele møtet i sekterisme og indre motsetninger.

Virkelige helter og aparte figurer

Dette er historien om den fascistiske bevegelsen. Men det er også historien om dem som bød på motstand i løpet av disse fem årene. De virkelige heltene i denne fortellingen.

En av dem er Cecare Mori, prefekten i Bologna. I 1922 koordinerer han den offentlige orden ved å forby lastebil­kjøring i en by som er nærmest hærtatt av fascistiske pøbler.

Det er disse bilene fascistene kjører rundt i når de skal ut på lands­bygden for å banke opp og myrde sosialister.

Vi møter også mer aparte figurer, der den nevnte dikteren D'Annunzio fremstår som den mest vågale trapes­artisten i dette politiske sirkuset.

Men også den jødiske arvingen Margheritta Sarfatti, kultivert kunst­kritiker og Mussolinis elskerinne, får nok kjøtt på beinet til at hun fremstår som en interessant skikkelse.

Smaksrik forrett

Ved å konsentrere seg om de fem avgjørende årene, bringer Scurati oss tett på makt­kampene som pågikk også innad i den fascistiske bevegelsen.

Skulle de lene seg til venstre for å gjøre seg tiltalende overfor arbeider­klassen? Eller gå til høyre for å skaffe seg sympati og penger fra industri og jordeiere?

Scuratis bok er en indirekte hyllest til demokratiet, maktfordelings­prinsippet, og verdien av uavhengige domstoler. Den minner oss om hvor viktig det er å ha sine meningers mot - også når det ikke er så mange andre som mener det.

Alt dette pakket sammen i egen­artet form for faktuell fiksjon.

Det skal komme to bind til før «år­hundrets sønn» henger og dingler i galgen på piazzaen i Milano i april 1945. Så egentlig er dette første bindet bare forretten.

Eller som italienerne ville si det: antipasti, i det som tegner til å bli et uvanlig velsmakende herre­måltid der mye blod skal flyte før gjestene går fra bordet.