Amputert mesterverk

Peter Englund er ikke helt som andre historikere. Istedenfor å dokumentere hva som skjedde er han opptatt av hvordan de involverte opplevde det.

I «Onde netters drømmer» følger han 39 mennesker på ulike steder i verden i november 1942, altså på det tids­punktet krigen er i ferd med å vippe over i de alliertes favør – denne gang i 360 korte kapitler.

Hver enkelt av de 39 personene er presentert på et portrett­fotografi innledningsvis i boken.

Sammen med noen aldeles strålende og unike fotografier fra den aktuelle perioden bidrar bildene i vesentlig grad til å øke følelsen av nærhet og virkelighet i fortellingen.

«Samtidig et annet sted»

I korte avsnitt stiller Englund lynraskt inn det litterære kikkert­siktet. Vi får et glimt av den enkelte personen før vi beveger oss videre til en annen skjebne, et annet sted på kloden.

Mandag 2. november 1942 kjører for eksempel den 22 år gamle vognføreren Keith Douglas i en stridsvogn i den egyptiske byen al-Alamein. Han skrev:

Samtidig et annet sted sitter tolv år gamle Ursula Blomberg i en leilighet i Shanghai, som hun og hennes familie flyktet til fra Leipzig i 1939.

At det da veldig kosmo­politiske Shanghai var en av de sikre havnene som uten forbehold tok imot jødiske flyktninger, vil være nytt for det fleste.

Englund vrir og vender på perspektivene for å vise at denne verdenskrigen var noe annet og mer enn det vi trodde.

Based on a true story

«Alt er kildebelagt, for historien jeg bruker er rik nok», skriver Englund i forordet.

Med en så djerv påstand som premiss blir man som leser litt ekstra opptatt av hvor Englund har historiene sine fra.

Noen av dem har Englund møtt personlig og snakket med.

Av de skriftlige kildene så bruker han, så langt det lar seg gjøre, såkalt samtidige kilder. Altså dokumenter som stammer fra den tiden han skriver om – i dette tilfellet november 1942, og tiden umiddelbart etterpå.

Fordelen med denne metoden er at de som skrev er uvitende om hvordan krigen skulle utvikle seg – vi får tilgang til hvordan de tenkte på akkurat dette tidspunktet.

For når og hvor var det egentlig vogn­fører Keith Douglas skrev at det å være inne i en stridsvogn var som å være i en stum­film?

I den svenske utgaven har den alltid svært etterrettelige Englund inkludert en grundig litteraturliste. Listen er forbløffende nok ikke tatt med i den norske utgaven.

Dette gjør at den norske utgaven blir vanskelig å orientere seg i.

Intet nytt fra Norge

Det er ingen nordmenn og svensker blant de utvalgte 39.

Med tanke på at fange­skipet Donau la fra kai nettopp i november (den 26.) med 529 norske jøder om bord, skulle det være nok av livshistorier også her, som Englund kunne ha tatt tak i.

Kanskje er noe av Englunds prosjekt å vise at andre verdens­krig virkelig var en verden­skrig, som utspilte seg på alle kontinenter?

Litt på samme måte som nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah med sine romaner fra Zanzibar nylig minnet oss på at første verdens­krig også utspilte seg på det afrikanske kontinentet.

Falsk frisør i Treblinka

Englund rører meg mest når han viser frem det utypiske. Som at Lidija Ginzburg både sultet og forsket (på Puskjin, Tolstoj og Proust) i det beleirede Leningrad i november 1942.

Eller at allierte marine­gaster ble invitert til å oppleve et symfoni­orkester spille i Arkhangelsk på samme tid.

Englund tar oss også med inn i konsentrasjons­leiren Treblinka i følge med en jødisk fange som overlevde ved å først hevde at han var frisør, og så tannlege.

Disse avsnittene er helt forferdelige å lese – men det forteller ikke noe vi ikke vet fra før.

De er mer en påminnelse om at denne katastrofen var av slike dimensjoner at de nærmest unndrar seg fortelling. Det er som om ethvert ord, hver eneste fortelling medfører en form for banalisering.

Mesterlig

Peter Englund er på ingen måte alene om å fortelle historien på denne måten.

En skarp konkurrent er den amerikanske forfatteren og historikeren Erik Larson, som har skrevet glitrende bøker om en amerikansk diplomatfamilie i nazistiske Berlin, og om Winston Churchill og hans familie i krigens første år.

Larson gjør det enklere for seg med et mye mer begrenset person­galleri. Peter Englund skriver om 39 enkelt­personer og klarer det kunst­stykket å få meg til bry meg om hver enkelt av dem.

Det er en betydelig litterær prestasjon.

«De ondes drømmer» er en mesterlig utført flettverks­fortelling.

Cappelen Damm opplyser at kilde­henvisningen ved en inkurie har falt ut av første opplag, men at dette vil bli rettet i opplag to.

Oppdatert 08.02 kl 15.07: Bildet med billedteksten «RØYKEPAUSE: Den 22 år gamle transportpiloten Shirley Slate i 1943 trekker litt ufrisk luft mellom slagene.» fjernet fra saken grunnet usikkerhet rundt dets historiske korrekthet.