– Donald Trump minner om Mussolini

– Folk leser boken om hva som hendte for hundre år siden for å orientere seg i samtiden, sier forfatter Antonio Scurati.

Da «M», hans 800 sider lange roman om fascistdiktatoren Benito Mussolini, kom ut for to år siden, vant den Italias viktigste litteraturpris. Siden har boka solgt en halv million eksemplarer, og skal utgis i førti land.

I høst kom bind to, av fire planlagte. Det er mange sider om én person, særlig når man forstår at fascismens første viktige politiker var en «hul, tom mann», slik Scurati ser det.

– Mussolini hadde ingen ideer, ingen overbevisninger, ingen prinsipper, ingen ideologi, ingen lojalitet. Det er nettopp dette som gjorde ham så effektiv i politikken, sier Scurati.

– Det ga ham muligheten til å fylle seg med det folk til enhver tid var opptatt av. Han pustet inn det som lå i lufta, og blåste på folks misnøye som om han var en peispuster.

Vi sitter i første etasje av en Milano-bygård. Her, på et ganske lite kontor, har en av italiensk samtidslitteraturs viktigste stemmer arbeidet med mastodont-verket om diktatoren som endret Italia og Europa. Det er en roman, en fortelling, men boken er likevel uten fiktive elementer, insisterer forfatteren.

– Jeg kaller det en dokumentarroman, en litterær variant av dokumentarfilmen. Jeg nektet meg selv alle muligheter som vanligvis er tilgjengelige for romanforfatteren, for eksempel oppfunnete eller rekonstruerte dialoger. Det er ikke en eneste person, ingen scene, ingen dialog, ikke en eneste setning i denne boken som ikke er historisk dokumentert, sier han.

Naive demokrati-forkjempere

Likefullt leser man «M» som en roman, man blir dratt inn i den som om det var en fortelling man ikke kjenner utgangen på. Dette har også vært et viktig prosjekt for Scurati: Å vise hvor åpent alt var for menneskene som levde den gangen. Vanligvis, når man leser historien om fascismen i Europa, leser man med andre verdenskrigs tragedie og massemord i bakhodet. Scurati viser hvor lite bekymret Mussolinis samtidige var.

– En av de mest bevegende oppdagelsene man gjør seg når man studerer datidens dokumenter, er hvor blinde folk var overfor det som var i ferd med å skje, sier han.

Selv da unge, svartkledde og bevæpnede Mussolini-tilhengere marsjerte mot Roma i oktober 1922 for å ta makten, var det vanskelig å reagere for datidens liberale demokrater.

– De forsto ikke at demokratiet var i ferd med å dø. De trodde det fortsatt ville være mulig å holde fascistene i sjakk innenfor det parlamentariske systemet.

Frykten er sterkere enn håpet

Scurati tror ikke dagens demokratiske system er i ferd med å dø. Det som imidlertid er lærdommen, er at demokratiet kan bli sykt, uten at man merker det.

– Et demokrati dør ved daglige, små avskallinger. Plutselig en dag snur du deg og oppdager at bristepunktet ligger bak deg, ikke foran.

Det finnes likheter med dagens situasjon, mener Scurati, og han tror også dette er noe av grunnen til at en roman om en avdød diktator har fått så mange lesere. Men er ikke forskjellene vel så iøyenfallende? Den grunnleggende troen på vold, for eksempel, er tross alt ikke noe som kjennetegner dagens populister, som i blant blir sammenliknet med fascismen?

– Det har du helt rett i. Og vi avviser ofte sammenlikningen, nettopp på grunn av hvordan fascismen brukte vold og drap systematisk som politisk instrument. I dag handler det heldigvis oftere om verbal vold. Det bør ikke forhindre oss i å se de åpenbare likhetene likevel, mener Scurati.

– Mussolini hadde to grunnleggende innsikter som ledet ham til makten. Den første er at det finnes en politisk kraft som er sterkere enn håpet: Frykten.

Slik Antonio Scurati ser det, la første verdenskrigs ufattelige dødstall grunnlaget for denne frykten.

– Mussolini så hvordan vettskremte mennesker vendte tilbake fra skyttergravene. Folk hadde levd av frykt, spist frykt og sovet med frykt. Nå var de redde for den sosialistiske revolusjonen, redde for den nye verden. Han oppildnet ikke folk med håp eller entusiasme, men dyrket misnøyen, skuffelsen, følelsen av å være forrådt eller truet. Mussolini bestemte seg for å satse alt på denne frykten, sier Scurati.

– Det veddemålet vant han.

En leder må aldri gå foran

Den store politiske kraften som ligger i frykten var den ene av Mussolinis intuisjoner. Den andre handlet om hvordan lederen skal opptre. Det var ikke lenger hensiktsmessig av politiske ledere å holde fram store, gode ideer om hvor de ville lede folkemassene. Nei, en leder må styre ved å følge folket, mente Mussolini. Han sa det selv: «Jeg er mannen som kommer etter, ikke før».

– Mussolini været hva folkemassene var opptatt av og redde for, og jobbet med å forsterke det. Det er ganske nøyaktig hva dagens populistiske ledere gjør.

Forfatteren av «M» mener Mussolini skapte oppskriften på populisme. Etterfølgerne finnes mange steder, fra Matteo Salvini i Italia til Jair Bolsonaro i Brasil. Aller mest iøyenfallende de siste årene er likevel USAs president Donald Trump.

– Trump stammer på ingen måte fra en fascistisk politisk kultur. Å hevde det, ville være hårreisende. Men mye av hans oppførsel og hans kommunikasjonsstrategier minner om Mussolini.

Det finnes flere anerkjente fascisme-historikere som mener det er lite fruktbart å lete etter fascismens arvtakere i dag. Fascismen er død og begravet, hevdes det, og utover enkelte nostalgiske tilhengere som nekter å gi slipp på drømmen om en sterk mann, er det ikke fascisme det som eventuelt truer demokratiet i dag. Også de politikerne som representerer partiene som tradisjonelt har forvaltet arven etter Mussolinis, som «Italias brødre», ledet av Giorgia Meloni, avviser forbindelsene til fascismen. Det er slapp politisk tenkning å anklage dem for å være fascister, mener hun. Scurati er ikke overbevist om at fascismen er kraftløs i dag.

– Det finnes en arv og en overlevelsesevne. Det ser man om man leter på riktig sted.

Og riktig sted, det er ikke nødvendigvis der militante nyfascister samles for å strekke en arm i været.

– Disse skrekkelige grupperingene som kler seg i svarte skjorter er ikke hovedproblemet. De må håndteres og rettsforfølges når de er voldelige, selvsagt. Men hovedproblemet er alle de respektable samfunnsborgerne, de som – da som nå – lar seg forføre av populismens brutale forenkling av virkeligheten, sier Scurati, og utdyper:

– Ikke minst gjelder det løftene om «sikkerhet» i bytte mot færre demokratiske friheter.