Som en fascinerende drøm

I det spektakulære opplevelsesverket «Above Front Tears Oui Float» som nå vises i Nasjonalmuseet, inviterer den franske kunstneren publikum inn i en drømmeaktig tåkelagt virkelighet.

Laure Prouvost er en svært anerkjent kunstner og representerte blant annet Frankrike på Veneziabiennalen i 2019.

Hun er den første kunstneren som får muligheten til å skape et prosjekt som fyller hele den store lyssalen i det nye Nasjonalmuseet.

Og her har hun virkelig ikke latt anledningen gå fra seg.

Hun har skapt et verk der hun syr sammen drømmer, mytologier, kunsthistoriske referanser og harde realiteter.

Et tema som går igjen i utstillingen er global oppvarming og klimaendringer, men ulikt mye klimakunst er ikke verket preget av dyster pessimisme.

Tvert imot er det ladet med livsbejaende humor, varme og sanselighet.

Oljesøl og flyvende kvinner

Den store lyssalens to avdelinger er forbundet med to ulike tunnelkonstruksjoner.

Den første er en renskåren og arkitektonisk struktur som bringer oss inn i en dunkelt opplyst sal. Her ser vi en virkelighet av plastsøppel, kraftige oljerør og fugler fanget i oljesøl.

Midt i en speilblank dam som skal illudere olje, troner en fontene med en veldig beige-rosa fugl med et skinnende oransjegult nebb gapende mot himmelen.

Kanskje er det et håpets bilde, lik en fugl Føniks som stiger ut av asken.

Bak dette springvannet kan vi se en film på et gigantisk buet lerret, der en eldre dame med fuglevinger flyr jublende gjennom luften.

Lydsporet består av sang og hvisking og styrker den uvirkelige følelsen som preger hele installasjonen.

Mørke huler og nakenhet

Videre ledes vi inn i en mektig tekstilinstallasjon, der vi kan legge oss ned i en haug av puter og se opp på et bildeflimmer av tekstilmotiver i en slags digital vev. Dette blandes med filmprojeksjoner dansende over tekstilet.

Fuglekvitter og lave stemmer blander seg med lydsporet ute i salen. Det er vidunderlig å ligge inne i den mørke hulen omgitt av myke lyder og flytende bilder.

Jeg må ta meg sammen for å reise meg opp og gå ut.

Over steiner og jordhauger i det mørklagte landskapet utenfor henger noen underlige kurver, der strå, grener og blomster stikker ut som antenner eller tentakler.

Det tar litt tid før jeg forstår at jeg kan stikke hodet mitt opp i en slik kurv og se utstillingen gjennom VR-briller.

Brått er rommet befolket av nakne kvinner. En høygravid ungjente med tunge bryster kommer helt bort til meg, og hvisker noe jeg ikke oppfatter.

Jeg skynder meg tilbake til den fysiske virkeligheten.

Et bilde på håp

En ny tunnel fører meg nå over i lyset. Denne tunnelen er mer som en grotte i fjellet.

Når øynene gradvis venner seg til mørket der inne, ser jeg at «steinformasjonene» i tunnelen danner alt fra fiskeskapninger til kvinnebryster og mannlige kjønnsorganer.

Fra veggene henger det spisse unbrakonøkler som man kan bruke til å risse inn en tanke eller et navn i den porøse veggen.

Salen vi nå kommer inn i, er badet i et melkeaktig lys som i en teatralsk, paradisisk drøm. Mektige kampesteiner stiger ut av en fuktig tåke som flyter langs gulvet.

På samme måte som i den andre salen danner et enormt lerret sentrum i installasjonen. Foran står det også her et springvann. Denne gangen er det to pastellfargede fiskevesener som spytter vann inn i hverandres munn.

Dammen på gulvet er nå blank og skal kanskje ligne regnvann der det flyter grener og blader.

En strutseaktig fugl bøyer nakken helt ned mot vannflaten. Over oss er det en mektig kuppel av tekstil fylt med lys og dansende skygger.

Jeg legger meg ned midt under himlingen, på noe som likner mykt svaberg, men som viser seg å være tekstil.

Her kan jeg kikke opp på et vell av små mobile skulpturer laget av kvister, blader, gjenstander, cellofan, plast og metall som beveger seg med en klirrende, klimprende lyder.

Skadelig for barn?

Allerede før pressevisning og åpning har Laure Prouvosts utstilling skapt overskrifter.

Det handler om de tre røykmaskiner som skaper et lavtliggende skydekke av vann og olje i deler av utstillingen.

«Ikke bra for barn», hevder Astma- og allergiforbundet.

Hvis det er sant, er det utrolig synd. Opplevelsesmessig er dette en utstilling som egner seg utpreget godt for nettopp barn og unge:

Utstillingen er stappfull av rare, morsomme og underlige ting.

Her trenger man ikke å vite noe på forhånd; det er bare å hengi seg til denne sterke, sanselige opplevelsen.

Det er rett og slett vanskelig å forlate utstillingen, for det er så vidunderlig å være der.