Hopp til innhold
Anmeldelse

Leken krim med vitalt, samisk teater

Selv om Det samiske nasjonalteaterets versjon av «Koke bjørn» blir en noe knapp affære, viser forestillingen gode kvaliteter.

Loga árvvoštallama davvisámegillii.

Fra teaterforestillingen «Koke bjørn».
Foto: Aslak Mikal Mienna
Teater

«Koke bjørn»

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš

Det Norske Teatret

17. juni 2022

Det minner litt om Detektimen på fredager på NRK. I løpet av en episode kunne en kjent, ofte eksentrisk, detektiv (Sherlock Holmes, Poirot og Derrick) løse grufulle mordgåter pakket inn i noe hjemmekoselig, veldig spennende og ganske trygt.

Fra teaterforestillingen «Koke bjørn».

MISTENKELIG OPPFØRSEL: En av de mistenkte er kunstmaleren Nils Gustaf (Paul Ottar Haga, til høyre). Læstadius (Nils Henrik Buljo) lar seg portrettere flere ganger for å finne ut om han er den skyldige.

Foto: Aslak Mikal Mienna

Koke korona-bjørn

Teaterversjonen av «Koke bjørn» gir litt av den samme følelsen. Da det samiske nasjonalteateret Beaivváš skulle feire sitt 40-årsjubileum i 2020, satte de Mikael Niemis roman på plakaten.

Koronaens krongleveier førte til utsettelser og en kort spilleperiode, men den gjorde også at forestillingen ble flyttet utendørs, noe som trolig kledde «Koke bjørn» godt. Under Heddadagene, en festival for norsk teaterbransje, fikk forestillingen nypremiere innendørs ved Det Norske Teatret i Oslo. Anmeldelsen er basert på denne forestillingen.

Mikael Niemis rike og mangslungne roman er effektivt satt i scene av Leif Stinnerbom, som står bak både dramatisering og regi.

Han lar den pietistiske prost Læstadius være en slags godmodig Poirot eller Sherlock Holmes, overklassemennesket med åpne sanser.

Niemi har latt Læstadius, som nok er mest kjent som læstadianismens far, være et varmt og forståelsesfullt medmenneske som ser kompleksiteten i menneskene han møter. Slik blir han også en god mordgåteløser.

Læstadius fra forestillingen «Koke bjørn» foran sittende tilhørere.

KUNNSKAPSRIK: Lars Levi Læstadius er mest kjent som læstadianismens far. I Mikael Niemis roman blir han til en smart etterforsker som bruker all sin kunnskap om botanikk og menneskesinnet til å løse mordgåter. Samtidig advarte han sterkt mot alkoholens virkninger. Nils Henrik Buljo som Læstadius. Menigheten består av fra venstre Egil Keskitalo, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Mary Sarre, Anitta Suikkari, Marte Fjellheim Sarre.

Foto: ASLAK MIKAL MIENNA

Drivende joik

Selv om historien er kort og knapp i denne teaterversjonen, har Stinnerbom gitt stor plass til det musikalske.

Roger Ludvigsens lydkomposisjoner ligger som et drivende rytmisk underlag og skaper fremdrift og tempo ettersom mordene blir stadig flere.

Forestillingen er et slags musikkteater der joiken har en fremtredende plass. Og det fungerer svært godt. Joikkomponist Iŋgor Ántte Áilu Gaup plasserer dermed historien trygt i en samisk setting.

Dans fra forestillingen «Koke bjørn».

VELLYKKET GREP: Forestillingen «Koke bjørn» er preget av mye dans og fortellende koreografi, og det fungerer godt, mener vår kritiker. Fra venstre: Marte Fjellheim Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Emil Kárlsen

Foto: ASLAK MIKAL MIENNA

I rollen som samegutten Jussi, Læstadius’ høyre hånd, har Beaivváš fått med artisten Emil Kárlsen. Også det et spennende valg, ikke minst med tanke på rekruttering av unge skuespillere til det samiske nasjonalteateret.

Med joiken som gjennomgående tema og en scenografi som har klare hint til bjørneklør, løfter Beaivváš samegutten Jussi frem fra den mørke kroken han sitter i når romanen starter.

I stykket er han Læstadius’ venn, nærmest sidestilt som etterforskningskollega. I romanen er Jussi fortelleren mens Læstadius må regnes som hovedpersonen. Det er han også i teaterforestillingen, men Jussi er tydelig til stede og gjennomgår den samme rakryggede utviklingen som i Niemis roman.

Selv om han tidvis er blant de mistenkte ettersom tjenestejenter blir funnet myrdet, står han trofast ved prost Læstadius’ side. Og prosten tror på ham.

Fra forestillingen «Koke bjørn».

PROTESJÉ: Jussi blir sett ned på av mange, men Læstadius har tatt ham under sine vinger og gir ham muligheten til å klare seg i livet. Emil Kárlsen (bak til venstre) som Jussi, Nils Henrik Buljo som Læstadius.

Foto: ASLAK MIKAL MIENNA

Trivelig krim

Men en 80 minutter lang forestilling er likevel for knapt til å rekke over så mye mer enn selve handlingen. Den som viser seg å være den skyldige, introduseres relativt sent i forestillingen, og det er heller ikke tid til at samfunnet tar inn over seg det grufulle i disse drapene som foregår.

Det blir som en trivelig stund med Detektimen: Man får ingen omelett uten å knuse noen egg. Spenningen i oppklaringen er heller ikke til å ta og føle på, akkurat.

Presten er nitid, men også uvanlig treffsikker i alle sine spådommer, og den karikerte lensmannen det stikk motsatte.

Samtlige karakterer hadde tjent på en større dybde – men samtidig er det fint å se Nils Henrik Buljo som Læstadius. Han gestalter prosten med et varmt, blidt og klokt spill. Selv om de fleste skuespillerne er på scenen gjennom stort sett hele forestillingen, bidrar koreografien og dansen til sømløse overganger, det oppleves ikke fullt på scenen.

Denne forestillingen hadde trolig vært et eventyr å oppleve under finnmarkshimmelen.

Dans fra forestillingen «Koke bjørn».

BETYDNINGSFULL DANS: Marte Fjellheim Sarre som Jussis utkårede Maria. Hans kjærlighetsfulle joik til henne og hennes dans forteller historien om forholdet mellom de to godt.

Foto: ASLAK MIKAL MIENNA

«Koke bjørn» er en musikal-aktig detektime med samisk vri. En fin og morsom forestilling som hadde fortjent lengre spilletid – men også å være et lengre stykke med mer karakterutvikling og finurligheter i historien.

Underholdende er det likevel – og det lover godt for det samiske nasjonalteaterets fremtid.

Beaivváš har gjennom de siste forestillingene vist seg å være et vitalt teater i stadig utvikling.