Tyske Jenny Erpenbecks bøker utkommer nærmest i revers på norsk.
«Gå, gikk har gått», som kom i oversettelse i 2017 var egentlig fra 2015. «Alle dagers ende», som kom i fjor, er opprinnelig fra 2012.
Disse to bøkene er svært forskjellige. «Alle dagers ende» dekket et helt århundre, og var skrevet i et nærmest sagalignende språk. «Gå, gikk, har gått» føltes atskillig mer realistisk – og «her og nå» – med sin flyktningproblematikk i dagens Berlin.
En bygning som hovedperson
«Heimsuchung», som oversetter Ute Neumann i mangel på gode alternativer har kalt «Hjemsøkelse» på norsk, er fra 2007, og ligner helt klart mest på «Alle dagers ende» både i form og innhold.
Hovedpersonen i boken er egentlig ikke en person, men en bygning. Ved en sjø i Brandenburg, ett eller annet sted mellom Berlin og grensen til Polen, står det et sommerhus fra tjuetallet.
I dette huset ser vi ulike eiere flytte ut og inn. En jødisk tøyfabrikant omgjør eiendommen til et sommerparadis for familien. Før krigen kjøper naboen, en arkitekt, hus og grunn på billigsalg, og betaler «avjødifiseringsavgift» til staten. Etter krigen er det arkitekten som må flykte hals over hode, etter å ha kjøpt skruer i det kapitalistiske Vesten.
Brå avskjed
«Hjemsøkelse» er altså en bok som må sies å være svært tysk i sin tematikk. Her spøker både holocaust og murens fall i bakgrunnen. Romanens hovedtema går imidlertid langt utover nasjonsgrensene. For hva vil det egentlig si å eie noe? Vi kan som kjent ikke ta med oss noe dit vi skal, og avskjeden med det vi har kan komme brått.
En gartner går som et refreng gjennom teksten. Han steller i hagen og røkter biene. Han er eiendomsløs, men overlever flere av eierne. Kanskje det er han som er den sanne eieren av stedet?
Barndommens paradis
Utgangspunktet for denne historien er, som i de tidligere bøkene, dypt personlig for Jenny Erpenbeck. Det er barndommens sommerparadis hun portretterer, et hus som hun og hennes familie mistet da de tidligere jødiske eierne gjorde krav på eiendommen etter murens fall.
Den særegne poetiske formen fjerner både forfatter og leser fra det biografiske utgangspunktet. Stilen er umiskjennelig «Erpenbecksk». Det er ingen andre som skriver romaner på denne måten.
Denne tydelige signaturen kombinert med det allmenne i tematikken gjør at «Hjemsøkelse» trolig vil bli stående som en av de sentrale tyskspråklige romanene i dette århundret.
