Den hvite mannen og flyktningen

Rickard er en nylig pensjonert østtysk professor i gresk litteratur. Han har en stor villa i utkanten av Berlin, hvor det er blitt temmelig stille etter at hans kone døde. Elskerinnen hans har forlatt ham for lengst. På jobben venter en yngre kollega utålmodig på å overta kontoret. Barn har han ikke. Alt ligger med andre ord til rette for et skikkelig stillferdig liv «im Ruhestand», som det heter på tysk.

Men så leser han om en gruppe asylsøkere som har bygget opp en teltleir på Oranienplatz i Kreuzberg. Richard bestemmer seg for å oppsøke dem.

Bet seg fast i den tyske hovedstaden

Jenny Erpenbecks fortelling har røtter i en helt virkelig konflikt som oppsto mellom en gruppe afrikanske asylsøkere og myndighetene i Berlin mellom 2012 og 2014.

Asylsøkerne, mange av dem fra Nigeria, hadde kommet sjøveien via den italienske øya Lampedusa. Tyske myndigheter forsøkte, i tråd med den såkalte Dublinavtalen, å få dem til å returnere til Italia, men de unge mennene bet seg fast i den tyske hovedstaden.

Richard har «ensomhet nok for et helt orkester», som det heter i et dikt av Arild Nyquist. Asylsøkerne, på sin side, er vant til å leve mange sammen på liten plass. Erpenbeck viser hvor mye varme som kan oppstå, når mennesker med så diametralt forskjellig utgangspunkt tar seg tid til å finne ut av hverandre.

Pamflett

Å skape troverdig romankunst av denne brennaktuelle tematikken, er ikke bare enkelt. Interessant nok synes jeg historien om Richards ensomhet berører meg mer, enn de hjerteskjærende fortellingene Rashid, Rufu, Osarobo og Abdusalam har med seg fra sin ferd gjennom ørkenen og over havet. Dette forteller meg at Erpenbeck ikke helt har lyktes med å bringe oss tett nok på de menneskene, som hun dybdeintervjuet som en del av forarbeidet med denne romanen.

Virkelig gode fortellinger blir ofte til når handling og mennesker beveger seg i retninger vi ikke kunne forutse. Hadde romanen vunnet på om en av flyktningene hadde fått spille hovedrollen? Hvordan unngå at romanen bare transporterer tankegods som svarer til Erpenbecks egne politiske sympatier?

Det finnes noen dilemmaer i dette, som handler om forskjellen på litterært kunstverk og litterær pamflett, som jeg ikke helt synes Erpenbeck har løst.

DDR-borger med åpne armer

På den andre siden fremstår Richard etter hvert som en hovedperson med mange fasetter. Med klassiske, humanistiske dannelse, går det an å mistenke forfatteren for å ha ønsket å la Richard være et symbol for et gammelt og gjestfritt Europa i egen høye person.

Både Richard, Jenny Erpenbeck og Angela Merkel har alle vokst opp i det tidligere DDR. Noen av østtyskerne har drevet i retning innvandringskritiske bevegelser etter murens fall, men langt fra alle. Det finnes også dem, som ønsker seg mest mulig åpenhet og gjestfrihet. Richard er en av dem som står blant flyktningene med åpne armer, klok av skade, kan man kanskje si. Som tidligere DDR-borger vet han noe om hva det vil si å bo i et bur.

Idèroman

«Gå, gikk, har gått» er en type moderne idèroman, som er sjelden kost nå til dags. Den problematiserer det merkelige paradokset at det befinner seg tusenvis av mennesker med livene sine på vent i asylmottak, mennesker som trolig hadde kunne beriket våre liv, hvis vi hadde fått muligheten til å bli kjent med dem.

Den livgivende kontakten mennesker imellom kunne like gjerne funnet sted, og har sikkert også funnet sted, i norske lokalsamfunn som i millionbyen Berlin.