Denne høsten levner ingen tvil: NRK er den store leverandøren av julefortellinger til teaterscenen.
Bare hør: Nå spiller «Snøfall» ved Hålogaland teater, «Kristiania magiske tivolitheater» og «Jul i Blåfjell» i Oslo og «Jul i Svingen» i Bergen.
Kanskje er det ikke så rart. NRKs julekalenderserier er muligens det nærmeste vi kommer et sammen foran tv-en-fellesskap som favner flere generasjoner i en tid der alt kan ses on demand.
Og «Jul i Svingen» er en perfekt generasjonsmatch: Ganske vanlige familier har en ganske vanlig adventstid i ei lita bygd der fellesskapet binder dem sammen. Alle vil det beste, men ingen er perfekte, og derfor trenger innbyggerne i Svingen hverandre.
I Bergen spilles bygdelivet ut i en varmgul og hjemmekoselig scenografi der Svingens små hus minner om telt der det alltid er plass til en til. Der det er hjerterom, er det husrom.
Og den aller viktigste stemningssetteren, Odd Nordstoga og John Vinges kjente musikk fra serien, er selvsagt på plass.
Situasjonskomikk
Det å gjøre en 24-episoders julekalender til teater krever tydelige valg. Manusforfatter Kjetil Indregard har valgt ut sentrale kalenderepisoder som spilles ut: tre i første akt, tre i andre.
Handlingen er konsentrert rundt de største og viktigste hendelsene. Tenningen av Svingens juletre, Lucia-feiringen og stafettløpet mellom Svingen og Sletta er blant dem.
Selv om dramatiker Indregard og regissør Morten Joachim har lagt ut flere røde tråder i forestillingen, blir den likevel episodisk, til tider nesten som en sitcom.
For når Marvins artige påfunn skal med (og dem er det mange av) og noe virkelig skal stå på spill, blir karikering og slapstick et viktig virkemiddel.
Visst er det gøy, men samtidig har forestillingen et preg av å gå fra sketsj til sketsj, særlig før pause. Denne effekten understrekes av at Marvin ber tomannsbandet spille musikk som passer til det som skal skje.
Og dette er det ikke noe i veien med, ikke egentlig. Barn elsker sitcom, NRK lager jo selv drøssevis av slike program for denne målgruppen.
Men det går noen ganger på bekostning av dybde hos og forståelse for karakterene i Svingen.
Etter enkelte scener tar jeg meg nesten i å savne latter- og applausmaskinen. Hvorfor skal egentlig tv som blir teater strekke seg etter å ligne enda mer på tv?
Det store og viktige
Tematisk har Indregard hentet frem sentrale episoder. Det handler om savnet etter en som er borte, frykten hos et barn for at foreldrene ikke er glade i hverandre lenger, og det utfordrende i å være ny på et sted – både hos den som er ny, og hos dem som får hverdagen forandret med en ny nabo.
Ameli Isungset Agbota gjør en sentral rolle som den overlegne (og sårbare) innflytteren Victoria. Gjennom solid spill, mimikk og porsjonering av detaljer er hun en sentral drivkraft i historien.
Spillet mellom Marvin (Kristoffer Sagmo Aalberg) og kona Agneta (Stine Robin Eskildsen) – foreldrene til Linus – er giftig som i Strindbergs dødsdans, og det bor en stor fortvilelse over dette hos Linus (Kristian Berg Jåtten), han er til slutt på bristepunktet.
Scenen der han hjelper foreldrene til å huske hvorfor de ble glade i hverandre, er sentral i serien og sentral også her, den er nydelig spilt opp til og vakkert gjennomført.
I det hele tatt gjør Aalberg og Eskildsen solide skuespillerprestasjoner. Sammen med Agbota utgjør de kjernen i «Jul i Svingen». Disse rollene sitter som et skudd.
Gjenkjennelig
Både karakterer, univers og situasjoner er gjenkjennelige fra tv-serien, selv om stykket bare får gått i dybden på et fåtall av personene.
Å velge musikere i sentrale roller gir fine musikalske opplevelser, men står i veien for rollene musikerne er satt til å spille. Lucia kan ikke både være Lucia og spille fiolin samtidig – og makse begge deler – det krever i så fall et grundigere rollearbeid.
«Jul i Svingen» blir mer julete og mindre heseblesende i andre del, og Den Nationale Scene har klart å skape et fint og gjenkjennelig juleunivers. Likevel er det mer å gå på.
Forestillingen har noen koreograferte partier som nesten blir for kule for det trauste Svingen-universet. I kombinasjon med sitcom-preget og actionscener utenfor scenebildet gir det til tider en opplevelse av Svingen på speed. Og i alt det morsomme forsvinner litt av intimiteten.
På tross av det: Svingen er fortsatt et godt univers å være i – også på teater.
Hei!
Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Det mørke fortet» av Riksteatret, «Vildanden» av Nasjonalballetten i Operaen, eller «Moby Dick» ved Det Norske Teatret.
NRK informerer: Anmelder Karen Frøsland Nystøyl og Kristoffer Sagmo Aalberg var programledere og kolleger i NRK Super i 2007 og 2008. De har ingen personlig relasjon til hverandre privat.