«Jul i Blåfjell» fenger fortsatt

Når historien om blånissene settes opp som teater i 2022, er det for en generasjon barn som trolig ikke aner hva «Jul i Blåfjell» er.

Premieren viste at nissene i Blåfjell fortsatt kan fenge barn, men at det krever en stram og våken historiefortelling. Og ikke minst et blikk fra noen som ikke har historien i ryggmargen.

Folkekjær kalender

I 1999 ble NRK-julekalenderen «Jul i Blåfjell» sendt for første gang. Den ble belønnet med både Gullruten og spellemannpris, er blitt sendt fem ganger på NRK, og fikk en oppfølger i «Jul på Månetoppen».

Da NRK i 2015 bestemte at «Jul i Blåfjell» ikke skulle sendes flere ganger, resulterte det i fakkeltog og underskriftskampanjer. Uten at det hjalp.

Det er dermed duket for en nostalgikveld for dem som så på Barne-TV mellom 1999 og 2011.

Mens dagens barn har «Snøfall», «Kristiania magiske tivolitheater», «Julekongen» og «Stjernestøv» som sine kalenderreferanser, er det mange i 20- og 30-årsalderen som husker Turte, Tvilling, rødnissejenta og fjellet som lukker seg.

Hastig fortalt

Gudny Ingebjørg Hagens historie om blånissenes frykt for det fremmede (les: rødnisser og bygdefolk), står fjellstøtt tematisk.

Det samme kan sies om Mamsen og Lillegutts søppelgeskjeft (ikke kast søppel i naturen!). Men historien om Blåfjell blir såpass hastig fortalt at løsningene virker enkle.

Søppelproblemet blir nisset bort uten at noen må ta ansvar, og fremmedfrykten vendes raskt til toleranse for at historien skal gå opp.

Dette hastige preget skyldes at mye skal skje på kort tid: Et komplisert univers med navn og regler skal presenteres, alle de kjente sangene skal fremføres, og konfliktene og karakterene de rommer skal presenteres – og alt skal få en løsning.

Det merkes allerede fra start. Konteksten og presentasjonen av premissene for tilværelsen i Blåfjell går fort.

Ane Eikemo som blånissejenta Turte gjør en solid innsats som forestillingens røde tråd. Det gjør at konflikten rundt rødnissejenta som har havnet i Blåfjell blir tydelig og fint fortalt, men alle detaljene i historien blir likevel omstendelige.

Detaljene i forestillingen er elementer som gjør seg godt i et serieformat der de kan utvikles og følges opp.

Men i en sceneversjon satt opp for barn som ikke nødvendigvis kjenner universet, bør en kutte skarpere for å få det store bildet – i hvert fall dersom målgruppen er de minste barna.

Energisk

Når det er sagt – forestillingen er full av energi og entusiasme, blide skuespillere og en tydelig, nesten karikert spillestil.

Ensemblet er presist, og med Kevin Haugan som dansekaptein har Johan Osuldsens koreografi fått et friskt uttrykk.

Dette friske merkes også i opp-tempo-preget i det musikalske underlaget. Det fungerer overraskende godt når drivende rytmer følges opp av liflig munnharpespill og jazza bukkehorn.

Det fungerer godt å la gammelt møte nytt i nisseheimen. Den aller fineste scenen er en koreografi der Turte og Tvilling husker i langsomt tempo over publikum mens de kontrasteres av ensemblet som danser til raske rytmer og munnharpespill.

Det hadde vært interessant dersom det fysiske uttrykket og Haugans spennende danseriske scenespråk i større grad fikk være med på å drive selve fortellingen.

Som skapt for fansen

Høydepunktet for de fleste barna er ikke uventet Mamsen og Lillegutt, en mor og sønn av det naive slaget som har fått ansvar for bygdas søppel.

Det velger de å løse ved å kaste søppelet i Blåfjell. I Håvard Lilleheie (Lillegutt) og Siw Anita Andersen (Mamsen) får publikum alt de ønsker seg.

Slitesterke sanger og en fin historie om vennskap gjør «Jul i Blåfjell» verdt besøket. Men julekalendere fra forrige årtusen har en tendens til å bli for gamle i historiefortellingen, og det bærer denne sceneversjonen preg av.

Kraftfull energi, artige nisser og fine prestasjoner gir likevel Blåfjell-fansen akkurat det de ønsker seg.

Oppdatert 11.11 kl 15.17: I den opprinnelige versjonen av artikkelen sto det at publikum i rullestol blir plassert nærmest scenen, og at de dermed vil gå blipp av en sentral scene som foregikk blant publikum. Dette var et særtilfelle kvelden vår anmelder så stykket. Dette har derfor blitt korrigert i teksten.