Anmeldelse

Historiens sug

«Jeg sank» er en merkverdig beretning om en forfatter på vei inn i en historisk tegning.

Vidar Sundstøl og bokomslag til boken "Jeg sank"
Foto: Paul Audestad / Tiden norsk forlag
Bok

Jeg sank

Vidar Sundstøl

Roman

2021

Tiden

Vidar Sundstøl har nesten gjort det til en vane å slippe fra seg en roman i årets første uke, med «Oseberg» i fjor og «Hullet han krøp ut av» året før.

I år er det «Jeg sank».

Ved Avaldsnes på Karmøy sitter en forfatter i ei hytte han har leid. Han heter Eddy Kromvik og skal skrive en roman, en han har tenkt på lenge. Eddy er en mann som søker ensomheten. Samværet med andre står han lett over. Fysisk nærhet fra ukjente byr ham nærmest imot.

I synet på samfunnet og forfatterkollegene, tyr Eddy gjerne til sarkasmenes vokabular:
Der Eddy leser avisbilagenes portretter, levnes Den store forfatterkanonen med sin nye, store roman om havet som drukner i plast, liten ære. «Fin metafor», tenker Eddy, «havet som drukner». Kravet om at forfatterne må inn i sin samtid og risikere noe – Eddy forakter det – han er uinteressert i samtid. Og det eneste de risikerer er utleveringen av familie og bekjente, mener Eddy Kromvik.

Roman basert på tegning

Men også han har vært der en gang, vært Den store forfatteren som over alt ble intervjuet og tatt alvorlig etter gjennombruddet.

Det er en stund siden, det går ikke så bra i det økonomiske, han kunne virkelig trengt noen penger. Eddy er i slutten av 50-årene, håret er tynt, men nå skal han skrive en ny roman, en han virkelig brenner for – med ståsted og utgangspunkt i en tegning.

Det første korte kapittelet i «Jeg sank» beskriver denne tegningen, den som har fanget Eddy Kromviks oppmerksomhet. Før en halv side er lest, har jeg skjønt hvilket bilde det må være snakke om, «(…) hav og himmel, fremstilt med horisontale, svakt bølgende streker som ligner de langsgående linjene i en høvlet planke». Fire mannshoder har kunstneren nærmest karvet ut av bakgrunnen. Det kan se ut til at de er på vei opp av havet, men det er omvendt. De drukner, skal drukne: Det er Halfdan Egedius´ berømte illustrasjon til Snorres «Heimskringla», praktutgaven fra 1899. Det er seidmennene på Skratteskjær, bundet av Olav Tryggvasons kristne menn ved fjære sjø, for å drukne sakte mens floa steg.

Denne tegningen, dramaet i den, skal Eddy Kromviks roman handle om.

Seidmennene på Skratteskjær
Kunstner: Halfdan Egedius
Datering:(1899)

TEGNING FRA 1899: Seidmennene på Skratteskjær, tegnet av Halfdan Egedius.

Foto: Nasjonalmuseet

Fortellingen og Eddy Kromvik vikler seg inn og ut av virkeligheten. De druknende seidmennenes mytiske dragning på forfatteren øker på mens han skriver. Det blir vanskelig å skille de to, saga og nåtid. For forfatteren, men også for leseren. En leser som også må tenke at den samtiden Kromvik forakter, kanskje ligger forfatteren Sundstøl tyngre på hjertet – at den symboltunge, straffende seidmanndrukningen hos Egedius også kan peke mot vår egen tids krise.

Kløktig og elegant

Eddy er ikke mer avvisende til tidens litterære strømninger enn at han velger å skrive Eddy Kromvik selv inn i romanen sin, som dens hovedperson. En skygge av ham selv riktignok – nesten lik, men ikke helt.

Eller kanskje er romanens Eddy et uklart speilbilde. Omtrent som den refleksjonen som i kveldslyset viser seg gjennomskinnelig i hyttas vindu mot tettstedet Avaldsnes? Den figuren som beveger seg i total samhandling med den skrivende Eddy, bare motsatt.

Ikke godt å si for leseren, og bra er det.

Sundstøls tilnærmede metaperspektiv i flere lag er ikke bare kløktig, det er gjennomført med eleganse. Kan hende lurer det seg enda et slags individ inn i denne skriveprosessen, eller krefter som ikke lar seg kontrollere av Eddy selv.

Handlingstette sider

Vidar Sundstøl bevilger seg et format som ikke er fullt så korthogd og minimalt som i de to foregående bøkene. Uten at teksten taper særpreg, er kapitler og setninger mer utfyllende. Slik er plassen for de språklige bildene romsligere, iblant talende inn til det komisk gjenkjennelige.

Alt dette uten at romanen passerer 160 sider.

Det hender mye på disse sidene, stadig mer, for å si det slik. Forfatteren Eddy, eller det som kan være hans parallell i romanen, opplever sterke og skremmende ting. Ett ego ser ut til å vaskes tynt av handlingsstrømmen selv, mens et nytt kommer til.

Det lyder nesten som en fornærmelse å si at «Jeg sank» er en interessant roman. Den er det også, i svært positiv forstand, men samtidig også mer: Boka evner å raske leserens oppmerksomhet til seg, til tross for dens ferd langt hinsides det realistisk sannsynlige. Det kunne være fristende å bruke ordet spennende.

Alle anmeldelser fra NRK finner du her.

Anbefalt videre lesing: