Et sted på Østlandet, kanskje i utkanten av en småby, bor ei jente, 15 år gammel, med et selvbilde som gjør vondt. Hun er ensom, utenfor, stygg, håret ser fett ut, uansett hvor ofte hun vasker det. Hun får bare gamle, brukte klær, familien er nesten-fattig, moren er wannabe-kunstner, faren forfatter. De bor avsides. De andre ungdommene har all verdens hemmeligheter, jenta har bare én: Katten hennes, Oliver, ble påkjørt da hun var sju. Jenta holder ham i live på den andre siden ved å tenke på ham. Hver dag, ikke glemme, da dør ikke Oliver helt. Jenta er vår forteller. Klassen hennes skal på skoletur til Vikingskipsmuseet og Oslo med buss. Hun har det ikke fint.
Slik er den ene fortellingen i Vidar Sundstøls nye roman «Oseberg». Det finnes én til.
Et sted ute i verdensrommet er en mann ute på en helt annen tur. Det vil si, vi antar han reiser i verdensrommet, mest fordi mannen tror det selv. Mye tyder på at turen har vart svært lenge. Han våkner i et rom fullt av skjermer og elektronikk, i en metallkiste. Han er iført en heldekkende, hvit drakt, hukommelsen hans er blank. Ved siden av ham ligger ti fingernegler, mens hendene hans er negleløse. En utforskning av rommet omkring ham begynner, fullt av teknologi, men tilsynelatende gammelt. Hvor er de andre, hvis det er noen andre? Og hva er det med de ytterst vage fornemmelsene om et liv på jorda, hukommelse allikevel? Og sporene etter et langt liv her inne, lett makabre som de er?
Knapp form
Jeg begynner dette bokåret som jeg begynte det forrige, med å lese en ny roman fra Vidar Sundstøl. For et år siden var det «Hullet han krøp ut av», ei bok som aldri helt slapp taket i oppmerksomheten og som ble med da året skulle oppsummeres. Årets roman heter altså «Oseberg», med henvisning til det stolte vikingskipet i museet på Bygdøy. Nettopp det skipet som jenta i bussen og klassen hennes skal besøke.
Det finnes likhetstrekk mellom de to bøkene, selv om fortellingene er ulike. Viktigst er den knappe formen og et beskjedent sidetall, der teksten bygges opp av korte blokker, fra noen få linjer til et par-tre sider på det meste. Helt konsekvent veksler Sundstøl mellom jenta og mannen i romskipet. Denne vekslingen bidrar elegant til å bygge opp under leserens undring, drive den framover sammen med utviklingen i de to handlingsløpene. Hva eller hvor er sammenhengen mellom mannens og jentas historier? Er det en sammenheng? Hva er det med døden og katten Oliver?
Søkt grep?
Om jeg skulle komme med en kjedelig innvending, så vil den være at den fine fortellingen om jenta, 15 år gammel, langt på vei kunne stått på egne bein og levd godt slik. Samtidig er det lett å like ambisjonen Vidar Sundstøl legger for dagen med mannen i romskipet, og måten de to handlingene dras mot hverandre på. Ved første gangs lesing tenkte jeg lenge at det lå noe søkt i dette grepet. Det kom seg atskillig mot slutten, og ved andre gangs lesing legger jeg våpnene ned.
Så langt har jeg ikke skrevet noe om science fiction, det kunne jeg ha gjort. Det jeg skal legge til, er at mannen i romskipet iblant får meg til å tenke på Mads Rages fine debut «Og skipet siglar vidare». Vel å merke, uten sammenligning for øvrig, men assosiasjonen er gledelig.
Vidar Sundstøls omgang med den korte, brokkbaserte prosaen der teksten kommer i bruddstykker, er svært vellykket, så vel i «Oseberg» som i fjorårets bok. At leseren bringes inn i en refleksjon over betydningen av «før» og «nå», av begynnelse og slutt, er et eget kvalitetsmerke.
