Den historiske romanen lever

Edvard Hoems forfatterskap fikk et oppsving etter at «Mors og fars historie» kom i 2005.

Med «Slåttekar i himmelen» (2014) begynte arbeidet med den store slektskrøniken hans.

Seks år og seks romaner senere kunne han avslutte denne serien med «Felemakaren», en roman som for meg nekter å gli inn mellom glemme­bokas permer.

Krønikens fortelling ligger i et tids­spenn som strekker seg over 1800-tallet og litt til – i begge ender. Mennesker som har levd og strevd med sitt.

Kvinnen i drømmen

Slutt, ferdig. Men så kommer «Hus­jomfru» denne høsten. En sjuende roman, tre år etter «Fele­makaren».

Som vi etter hvert er vant til i Edvard Hoems krønike, er det skrivaren selv som vender seg til oss i åpningen.

Han ville egentlig skrive om andre ting nå, kanskje noe nærmere sin egen tid, men alt det måtte vente:

Attpåklatt med engelsk bibel

Kvinnen var Julie Elisabeth Hoem, attpåklatten i fele­maker Lars Hoems hjem utenfor Kristiansund, jenta som mistet mora da hun var elleve.

Hun som vokste opp med godhet og redelighet som rette­snorer, mens de fin­snekrede instrumentene vokste fram rundt henne og historier ble fortalt.

Denne Julie, som lærte seg en gammel­modig engelsk fra King James Bible, farens utgave fra 1782, ei bok som fulgte henne livet ut.

Vi møter henne i Christiansund i 1848, en oppløpen, tretten­årig jent­unge – gutte­jente hadde vi sagt nå. Hun klatrer i seilbåt­riggene på havna som gutta gjør.

Og hvorfor ikke?

Og hvorfor skal hun komme ned på flekken, som klippfisk­kongen Knudtzon krever med streng stemme fra kai­kanten.

Der begynner livet som tjenende menneske. Det ender på diakonissenes gamle­hjem Alders hvile i Bergen, aldeles alene, i 1911.

Et livs­løp

Mellom de to års­tallene ligger Julies liv. Høyde­punktet var de mange årene i velholdte bergens­hjem, som nettopp husjomfru.

En hus­jomfru var det øvrige tjener­skapets over­hode og ansvarlig for et velfungerende hushold. Men, på herskapets premisser.

I bølge­dalene var hun farlig nær den rene, alltid truende fattigdommen.

Som i hele denne romankrøniken tar forfatteren sitt utgangspunkt i historiske fakta, i dokumenterbart liv. En fortelling som leves i Kristiansund, i Bergen og i Iowa, USA.

Det historiske sitter

Det er da også som historisk roman denne boka er på sitt sterkeste og mest vellykkede.

Hoem klarer gang på gang å formidle sin fascinasjon for fortidas mennesker, det samfunnet og den økonomien de levde i. Det sosiale, som gjennom langsomme endringer, etter hvert akselererende, la premissene. For høy og for lav.

Endringer i handel og sjøverts transport mens seil­skipene ble utkonkurrert av dampen.

En by­brann, gjen­oppbygging, modernisering og industrialisering – en voksende arbeider­klasse.

Kildenes nærvær og fravær

Kilde­gransking og annen research har åpenbart vært grundig, også i arbeidet med «Husjomfru», og Hoem takker sine hjelpere.

For det meste bakes resultatene sømløst inn i roman­fortellingen på elegant vis; Hoem kan dette.

Like fullt er det slik at leseren må tåle noen mer pedantiske trekk, der iveren etter å få lagt den overordnede historien på plass får overtak på romanens andre ærend: Julies liv.

Kilde­utfordringene har vært mange. Det går fram av skrivarens henvendelser til leseren underveis.

Det er regelrette hull på flere år der det ikke finnes så mye som et pip om hva Julie gjorde og hvor hun befant seg.

Da må fantasien og diktningen ta over for full maskin; det går i og for seg fint.

Leseren er så å si advart allerede og godt tilvent Hoems premiss og metode: kombinasjonen av diktning og fakta, der skrivaren spiller sin helt bestemte rolle.

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Delvis skyldes det nok at daglig­livet til en husjomfru og andre tjeneste­folk kunne være ensformig. Om enn aldri så krevende og fastkilt i ufravikelige klasse­strukturer.

Boka er rett og slett litt lang. Den savner skarpere redigering, med sine knapt fire hundre sider.

Nærheten

Mens romanen er på sitt beste, reiser den myndige, stolte og dyktige, fremfor alt respekterte, Julie Elisabeth Hoem seg tydelig opp fra tekst og bokside.

Jeg registrerer allikevel et savn etter den menneskelige, dypt personlige nærheten som boka om faren hennes var så preget av.

Kanskje skyldes det at fele­makerens liv var så begivenhetsrikt i seg selv og Julies mer enstonig, tross reisen til Amerika.

Like fullt kommer jeg ikke fra at «Hus­jomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.

Når det er sagt, vi får huske at vi er svært godt vant! Og språket er Hoems, i seg selv en grunn til å lese.