Edvard Hoem har skrevet på familiekrøniken sin lenge nå. Den har tatt leserne vidt av gårde, så langt som til USA, til selve prærien. Samtidig har den ligget fast i «(…) noko som hende i eit vestnorsk kystlandskap for lenge sidan (…). Med «Felemakaren» er vi stadig der, nær havet, nødsår etter napoleonskrig og blokader, byer på Nordvestlandet i langsom vekst, et hjem i fjæra. I en fortelling som bygger på historier en bestefar fortalte i forfatterens barndom.
Mannen og fela
Lars Olsen Hoem, en mann som strengt tatt er borte og glemt for to hundre år siden, han er ram til å ro, langt om lenge god til å bygge fioliner. Han deltok i slaget på Københavns red i 1801, etter å ha marsjert fra Molde gjennom Norge og Sverige helt til Skåne. Førti dager tok det, men han overlevde slaget.
Senere, han og resten av det knappe mannskapet ble kapret av engelske kaprere i 1809, mens han forsøkte å seile en last rug fra Arkhangelsk og hjem til Romsdalen. Fem år om bord i et engelsk fangeskip var konsekvensen, men også det første møtet med kunsten å bygge fioliner. Da han kom hjem ventet den livslange kjærligheten. Men ryet hans som dugelig felemaker, det lå langt fram.
Nærhet til et mulig liv
Mer enn én gang i livet har jeg både tenkt og sagt at jeg egentlig ikke er så opptatt av, heller ikke så glad i, den historiske romanen. Jeg innser at det er tøv på minst to nivå. For det første er det dypt urettferdig å behandle Den historiske romanen som om det var snakk om én ting, ett fenomen. Dernest handler det selvsagt om godt og mindre godt, om romanen klarer å nå fram til leseren i meg, til det nysgjerrige mennesket.
Edvard Hoem kan dette, kan skrive hele liv fram av et historisk dunkel som kun opplyses av knappe militære ruller, et antall kirkebøker – delvis ødelagt av brann – en protokoll fra et engelsk fangeskip ved navn Brave, tidligere historiske arbeid. Og så videre.
Viktigst, der kilden kommer til kort, tar dikteren over med sitt overblikk og en klar tanke. Han legger sine farger, lyder, lukter, stemmer og tankesett til en fortelling som aldri gir seg ut for å være sann i ordets enkleste forstand, men som etterstreber denne nærheten til et mulig liv.
Nettopp det livet som mellom disse permene leves av Lars Olsen Hoem, kona hans Gunhild, de mange døtrene deres, men også en kjær bror som kan ha gjort morder av seg, skipskamerater og medsoldater, spelemenn og ikke minst, en fransk fiolinbygger.
Innsikt og respekt
Og så er det musikken. Lars får tidlig høre av faren sin at han har for grove fingre til å bli virkelig god med fela, kanskje var det ikke engang sant, men musikkens plass i Lars´ bevissthet rokkes allikevel ikke. Hans gode hukommelse rekker også over et minne for melodien, hvordan den skal spilles. Slik blir «Felemakaren» også en roman om musikken selv.
Men også arbeidet. Om det er færingen som skal ros, eller den langsomme bearbeidingen av et lønnetre-emne til en fiolinsarg, med finstilte, små høvler. Om det er kvinnenes slit med vasking av saltfisk fra nord, i fjæra og iskaldt sjøvann tidlig om våren. Nærheten og innsikten er der, respekten også. Dikterens grundige forarbeid får leseren til å se løvtynne spon krølle seg ut av høvelen, høre økeshammeren slå i stabben i det kubben deler seg. Over det hele, gudstro og kirkas innflytelse, salmene, men også lekpredikanten Hans Nielsen Hauge og hans omstridte nærvær.
De store spørsmålene
Sagt på enklere vis: Jeg kan knapt få fullrost denne romanen om en felemaker i en fjern tid. Edvard Hoems språk er konkret og saklig, nærmest enkelt, i en svært positiv forstand.
En skrivemåte som tillater forfatteren å nærme seg alle de store spørsmålene som tumler i menneskenes hoder – også i Lars Olsen Hoems – uten noen gang å bli sentimental. Det til tross for at den leseren skal være hard i huden som ikke lar seg bevege en gang eller to.
Om jeg har én innvending, så måtte den være at begynnelsen, de første delkapitlene, kan bli litt raske og oppsummerende. Som om forfatteren iler for å komme til saken. Jeg ville helt klart hatt tid til å bli der lenger – også i Lars Olsen Hoems barndom.
