Good run for penga

Da Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid utga turnéboken «Dødtid» i 2013, skrev Chirag i forordet at de skrev boken selv fordi de aldri ville ha åpnet seg for en journalist.

Ni år senere ser det ut til at de snart 40 år gamle rapperne har åpnet seg en hel del til journalisten og forfatteren Yohan Shanmugaratnam.

Og bra er det, for Shanmugaratnams prosa har sårhet, varme og gatesmarthet nok til å romme mange nyanser av rapgruppen Karpe.

Karpes månelanding

Shanmugaratnam har fulgt Karpe-teamet i seks måneder frem til den første av de ti store Spektrum-konsertene tidligere i år.

Leseren får være med på tidlige planleggingsmøter der ideene sitter løst, men også på fester, konserter, samtaler om låtvalg og røykmaskiner, og ikke minst stemningsrapporter fra turnébuss og flyreiser.

Spenningstoppen er årets første festivalkonsert i Trondheim i juni.

Det er her konseptet som senere i sin helhet lanseres i Spektrum med dansecrew, gjestemusikere og ikke minst den gigantiske oppblåsbare haien første gang testes ut.

Som rød tråd i boken bruker Shanmugaratnam Jules Vernes «Fra jorda til månen», boken som regnes som verdens første sci-fi-roman.

Koblingen er forståelig ettersom «Omar Sheriff», den siste platen til Karpe og grunnlaget for Spektrum-showene, flørter med science fiction-estetikk.

Etter min mening er dette grepet allikevel noe påklistret og unødvendig.

Heldigvis er det ikke her tyngden i prosjektet ligger.

Viralt om minoritetserfaringer

Tidligere i år gikk Shanmugaratnam viralt i Norge med kronikken «Diasporaens lydverk».

Klassekampen-journalistens tolkning av Karpe-låten «BARAF/FAIRUZ» satte ord på den særegne sorgen i å miste tilknytningen til en hel kultur når foreldre som har vokst opp i et annet land, en dag skal forsvinne.

Nettopp dette perspektivet – å stå mellom flere kulturer – blir den bærende drivkraften i denne boken.

I portrettene får Shanmugaratnam frem fine detaljer om oppvekst, om språk, og om foreldre som ikke kjenner den norske kulturen fra innsiden.

Det er opplysende å lese om forskjellen på Magdi som har egyptisk far og norsk mor, og dermed kjenner de kulturelle kodene i Norge bedre enn Chirag som har to foreldre som opprinnelig er fra India.

Historier som treffer

En av flere anekdoter som treffer, er når faren til Chirag for noen år siden hørte Karpe-låten «Vestkantsvartinga» på Aker Brygge på 17. mai.

Han legger ut et bilde på Instagram med teksten: «La meg ta deg en tur på byen vår» etterfulgt av tre røde hjerter.

Et perfekt eksempel på de små forskyvningene i språket som bare de med norsk som morsmål vil oppdage.

Anekdoten er virkningsfull fordi Shanmugaratnam systematisk etablerer språk og møtet mellom ulike kulturer som ledemotiv i boken gjennom de mange små og store fortellingene.

Prosjektet Karpe

Shanmugaratnam er i det hele tatt en dyktig historieforteller, og han gir glimt av livene også til menneskene i teamet rundt duoen.

For eksempel danseren Kalim, som har fullført tannlegestudiet i Polen og har foreldre som flyktet fra Afghanistan. Eller kora-spilleren Ibou, som fortsetter den musikalske tradisjonen til faren fra Senegal og drømmer om at kora en dag skal bli så vanlig at de selges i musikkbutikker i Norge.

Ved å slippe til de mange ulike stemmene skaper Shanmugaratnam en bredere forståelse av Karpes prosjekt. Dette gir samtidig innsikt i en rekke ulike minoritetserfaringer.

Ikke minst viser han betydningen av et fellesskap.

Mer enn kjendisjournalistikk

Joda, dynamikken mellom Magdis optimisme og Chirags tungsinn har energi i seg også i Shanmugaratnams versjon. Det er spennende å lese om den kreative prosessen.

Måten Karpe treffer samtiden på og samtidig tilfører friksjon til den samme tidsånden, gjør dem til fascinerende popstjerner og nærmest perfekte intervjuobjekter.

Men alt dette er kjent fra tidligere.

Det er når denne boken berører spørsmål om tilhørighet og flerspråklighet, om utenforskap, tapserfaringer, om å forholde seg til forandring, at boken løfter seg og blir noe mer enn velskrevet kjendisjournalistikk.

Underholdende og eksistensiell

Denne boken passer dermed inn flere steder i bokhyllen.

Den kan fint stå ved siden av en hvilken som helst annen popstjernebiografi, men står også godt sammen med for eksempel antologien «Third Culture Kids», som handler om å vokse opp mellom flere kulturer.

Shanmugaratnam har skrevet en artistbok som er både underholdende, opplysende og eksistensiell på samme tid.

Det må kunne sies å være, som Karpe synger i låten «Kenya», en «good run for penga».