The Rolling Stones ruller fortsatt

Jordas befolkning er jaggu heldig. Et av tidenes beste låtskriver­par, Mick Jagger/Keith Richards, er fortsatt ikke pensjonert. De har, med The Rolling Stones, på mirakuløst vis overlevd 61 år som band.

Derfor blir det fortsatt ordentlig hurlumhei når en gjeng i 75-80-årsalderen slipper sin første plate på 18 år.

Slipper unna fallgruvene

Fallhøyden er stor når gamle legender slipper nytt materiale – historien er full av band og artister som ikke har visst å gi seg på topp, og som har besudlet arven med nitrist møl.

Det er en glede å konstatere at The Rolling Stones ikke inngår i den kategorien.

Man kan tilgis for å frykte at Rolling Stones i ny drakt kan ha blitt tilgriset i en kramp­aktig ungdommelighet, litt som en bestefar med capsen bak-frem.

Kledelig nostalgi

Åpningslåta «Angry» kveler den frykten umiddelbart, med en kledelig nostalgisk tilnærming til moderne rock.

The Rolling Stones har alltid vært melodi­sterke, og her er Mick Jagger i storform. Vokalen hans tilfører melodien en aldri så liten klype spisskummen, slik at den får en forlenget levetid utover i låta.

Det er en klassisk gladrock­låt hvor skarp­tromma har fått påspandert 80-tallsklang og koringen er som tatt ut av noe Tom Cruise kunne spilt bak bardisken i klassikeren «Cocktail» fra 1988.

Dette lover godt for «Hackney Diamonds», som tross alt representerer moderniseringen av et 60 år gammelt band.

Det er essensielt for et slikt band å ikke bevege seg for langt frem i tidsånden, og å plassere seg et flytende sted mellom 1980 og 2000 er en genistrek.

Gammel storhet i ikke altfor ny drakt

På spor nummer to, «Get Close» er det også funnet plass til en saksofon­solo, et instrument som utenfor orkester­gravene er mest kjent fra 90-tallets sitcom­vignetter og 80-tallets tacky poplåter.

Her er forresten selveste Elton John gjeste­artist på piano!

I tillegg spiller Paul McCartney bass på «Bite My Head Off», noe som føles som nok et nikk til en trygg og god plassering av denne plata i tidsrom.

På et par låter, for eksempel «Dreamy Skies», er det omtrent kun produksjonen og det litt simple refrenget som skiller Stones anno 2023 fra Stones på plata «Sticky Fingers» fra 1971.

Ikke fritt for feilgrep

Det som derimot er langt fra «Sticky Fingers», er tekst­arbeidet.

På «Hackney Diamonds» har man ikke orka spesielt mange runder i skrive­stua. Det handler stort sett om festing og tapt kjærlighet, noe Jagger vet en god del om etter åtte barn med fem ulike kvinner.

Det er ikke utelukkende negativt at tekstene er ukompliserte og tidvis enfoldige, til sounden passer det fint, men det hadde jo vært ålreit å se hva 80-åringene Jagger/Richards tenker etter et langt liv.

Det var interessant allerede da de var 30, så man kan jo tenke seg hva det kunne vært nå.

Se musikkvideoen til førstesingelen «Angry»:

Billige og late riff

Noen skår i gleden er det også i låtutvalget. For eksempel smaker «Whole Wide World» smaker gitar­riffene litt billige, nesten late.

Keith Richards har alltid vært blant verdens mest innovative gitarister, så standarden han har satt for seg selv er skyhøy.

Kanskje er han tom for påfunn, eller er det jeg som har problemer med å høre en 70-talls rocke­gitarist fremføre moderniserte riff.

Det er imidlertid et forbigående og kun sporadisk problem.

Glimrende kombo av nytt og gammelt

På «Mess It Up» er han nemlig tilbake i god, gammel Stones-stil. Denne låta er også den som best viser møtet mellom vintage og moderne Stones.

Refrenget føles noe som de aldri i livet ville sluppet i hine hårde dager, mens refrengene og riffene er typiske for oppskriften som gjorde dem til et av verdens største band.

Her er også trommesporet av den nå avdøde trommis Charlie Watts, slik det også er på «Live By the Sword» – der ytterligere et tidligere medlem, Bill Wyman, bidrar på bass.

Kledelig oppdatering

The Rolling Stones i 2023 klarer å kombinere Jagger/Richards med alt fra Paul McCartney til Lady Gaga (vokal på «Sweet Sound of Heaven») på en imponerende måte – uten å fremstå desperate etter å fange en ung målgruppe.

Denne plata kommer ikke til å skuffe fansen, selv om det spøker for appellen til den yngre generasjonen. Dette er helt klart en plate som henvender seg til et publikum som kjenner The Rolling Stones fra før, og som tåler en minimal modernisering av en ikonisk sound.

Uansett er faktum at «Hackney Diamonds» har mesteparten av det fansen elsket på 60- og 70-tallet i en meget kledelig og oppdatert utgave.