The Rolling Stones er naturlig­vis ikke relevante. Det er ikke meningen heller.

Men er de egentlig relevante lenger?

Varianter av det samme spørsmålet ble mumlet her og der denne uken, etter at The Rolling Stones hadde gjort det kjent at de kom med et nytt album. En singel slapp de visst også. Ikke verst bare det, av tre menn på rundt de åtti.

Men svaret på spørsmålet gir seg vel egentlig selv: Så klart The Rolling Stones ikke er relevante lenger. Det er ikke poenget.

En gang var de relevante, akutt relevante. Det var det tidlige sekstitall. Det var da bandet brakte rock inspirert av amerikansk blues og rå sensualitet inn på hitlistene og opp på konsertscenene.

Og de har fortsatt å gjøre nøyaktig det samme, etter at det sluttet å være nytt, sluttet å være sjokkerende, sluttet å være ungdommelig, strengt tatt sluttet å være kult. De har kommet trekkende med tunge riff, raske biler og et utilslørt seksuelt image med jevne mellomrom i over seksti år. De har overlevd tiden ved ikke å la seg merke ved den.

Det er egentlig ironisk at «Angry», den nye singelen, ble sluppet nesten på dagen ett år etter dronning Elizabeth IIs død. På en måte representerte de motpoler i det britiske samfunnet. Dronningen tronet på toppen av The Establishment, Stones var opprørerne som ville rive ned det bestående.

Faktisk ble historien til Rolling Stones påvirket av dronningen, eller i alle fall av hennes sjikt, lenge før bandet eksisterte. Bandets sagnomsuste gitarist, Keith Richards, var en gang en begavet guttesopran, stjernen i koret ved Dartford Tech-skolen i Kent. I 1955 hadde han sunget Händel for den unge dronning Elizabeth i Westminster Abbey. Koret vant priser, og Keith fikk slippe timer i fysikk og kjemi for å øve og opptre. Men da han havnet i stemmeskiftet, ble han ikke bare kastet ut av koret, han fikk også beskjed om å ta igjen timene han hadde mistet.

«Jeg var så sint, jeg hadde et brennende ønske om hevn», skriver Richards i selvbiografien sin, «Livet». «Det var da jeg fikk en grunn til å ville brenne ned dette landet og alt det sto for».

Han skulle i all tid være sterkt kritisk til alle som lot seg blende av fine titler og gamle stamtavler, inkludert Stones-frontmann Mick Jagger.

Men med tiden kom dronningen og The Rolling Stones til å representere noe av det samme. For også dronningen hadde gjort akkurat det samme i tiår etter tiår, gjennomført sine ritualer om og om igjen.

Hun sendte sine julehilsener, kjørte gjennom gatene i hestevogn, troppet opp hvor enn hun var ønsket med fargerik hatt, fornuftige pumps og en stadig litt for stor veske. The Rolling Stones reiste stadig rundt til verdens konsertarenaer, åpnet konsert etter konsert med det lett gjenkjennelige riffet til «Start Me Up».

For publikum ble både dronningen og bandet en bro til en tidligere versjon av dem selv. Til en tid da verden var slik den pleide å være. Da den føltes mer oversiktlig. Behovet for forankring er nok en tung grunn til at både Elizabeth, Mick og Keith ble samlende skikkelser.

Da dronningen døde, flommet nettavisene over av bildekavalkader fra sytti år på tronen. Her var et utall bilder av dronningen, med diadem på hodet, med statsledere som for lengst var borte og døde. Noe lignende kunne observeres da videoen til «Angry» ble sluppet denne uken.

Noen hengte seg opp i bruken av skuespiller Sydney Sweeney som puppete og buktende rockebabe i åpen bil, et grep som ikke luktet helt av 2023 (og igjen: det var nok poenget). Andre igjen, og jeg selv er blant dem, ble underlig grepet av videoens bruk av tilpassede, gamle filmklipp av bandet selv.

I noen av klippene er de hårfagre og rynkefri, i andre ser ansiktene deres ut som topografiske kart. Her er syttitallets jumpsuits med sleng, åttitallets neonfarger. Og gjennom det hele spiller og spiller og spiller de. På den ene siden er videoen en skamløs flørt med fansen. På den andre side et statement som det er få forunt å komme med: Historien om oss er historien om en æra.

Det har også vært en skjebne å tilhøre The Rolling Stones, en skjebne som enkelte av dem har gjort spede forsøk på å bryte med. Avdøde trommis Charlie Watts var egentlig jazztrommeslager, og hadde alltid slags distanse over seg, som om det å spille i et av verdens største band bare var noe han nedverdiget seg til å gjøre en gang iblant.

Mick Jagger har gjort jevnlige forsøk på å bli popstjerne, og prøve seg på helt annen musikk enn den som gjorde ham berømt – også det, naturligvis, til foraktelige snøft fra Richards.

Det er Keith Richards som må ha æren for å ha holdt Stones-sounden i live i alle de år. Men det er også verd å merke seg at han kanskje ikke ville fått det til om ikke han, svermeren, den evige rebellen, hadde blitt holdt i tømme av den ærgjerrige og disiplinerte Jagger.

Nå virker det som om de begge har avfunnet seg med at de er og blir bundet til hverandre. Samtidig finner vi andre ut at vi er og blir bundet til dem. De er våre tidsvitner, og vi er deres.