Punk i verdensklasse

Tre beste låter: «Animorphs», «Øyane er mosaikk», «En av oss er idiot».

Honningbarna har markert seg som et av Norges hardeste og mest uforutsigbare punkband de siste ti årene – helt siden de ble kåret til Årets Urørt av NRK P3 i 2011. Debutalbumet deres, «La alarmane gå» vant Spellemannpris i kategorien rock, og siden har det blitt ytterligere fire album. «Animorphs» er deres sjette, og du verden, for en plate det er.

Abstrakte konsepter

Sammen med produsent Erlend Mokkelbost har søgnesokningene skapt et album som ifølge bandet selv skal være lyden av liv i bevegelse. «Animorphs» skal feire at mennesket alltid er famlende og målbevisst på vei til noe annet, og at det eneste konstante her i livet er at man aldri er det samme.

Et abstrakt konsept kanskje, men når du har hørt plata et par ganger virker det knalltydelig.

Mesterlig oppbygning

Tittellåta som åpner ballet smeller ned døra med en rambukk av rytmer som minner om krigstrommer fra en fordums tid. Låta bygger seg opp, lag for lag, og etter hvert sitter man og kaldsvetter.

Oppbygningen føles som å bli jaget av en naken og illsint neandertaler med en megetsigende klubbe. På den gode måten, selvsagt.

Etter to intense minutter på rømmen presenterer vokalist Edvard Valberg seg med tekstlinjene «Rikingene til øgler / Øgler til drømmer», før han bæljer løs. «Animorphs!» primalskrikes det fra verdens hardeste honningbarn.

Sterke arrangementer

At vokalist og hovedlåtskriver Edvard Valberg er en klassisk skolert musiker har antagelig gjort sitt til den overordnede musikalske kvaliteten på albumet.

Mange anklager harde punkband for å skorte på arrangementsbiten, og enda ondere tunger har hevdet at hele punksjangeren kun består av tre akkorder og like mange melodier.

Honningbarnas sjette plate motbeviser alt dette med glans. Her er det like mange melodiske krumspring som i et brasiliansk karneval, uten sammenligning for øvrig.

På «Passasjer» sitter gitarriffene fra Christoffer Trædal og Johan Liljeberg igjen som høydepunkter, mens det i låtene «Jeg har lyst» og «Åh, bliss» er vokalist Valberg som står for den melodiske hovedformidlingen.

Honnør til teknikerne

En stor honnør fortjener også teknikerne. Utover produsent Mokkelbost har Jørgen Smådal Larsen og George Tanderø gjort underverker for lyden på «Animorphs». Miksing av en punkplate er vriene greier, og spesielt vokalmiksen sitter som et skudd her – selv om det som alltid hjelper å ha tekstene ved siden av seg ved gjennomlytting.

Under innspilling virker det dessuten å ha vært fritt frem for små og store fiffige innfall som gir hver låt en uforutsigbarhet det er lenge siden jeg har opplevd.

Vakkert språk

Edvard Valbergs tekster er inspirerende og blottet for klisjeer. Sangtekster er vanskelige å få til: Enten er de for åpenbare og uoriginale, ellers er de for abstrakte og hemmelige til at man får noe lyrisk ut av dem. På «Animorphs» har Valberg truffet midt i smørøyet med det skrevne ord.

Tekstene kler den messende formen på vokalen hans perfekt, og rent språklig er de forfriskende og umiddelbart treffende.

En moderne, nihilistisk og håpløs kraftsalve mot samtiden. Sånn skal det låte!

En av årets beste

«Animorphs» oppfattes som en dynamisk og mangefasettert plate i en sjanger som for mange kan virke enfoldig eller vanskelig å komme inn i. Det betyr ikke at uttrykket er popifisert eller kommersielt på noe vis, snarere tvert imot.

Denne plata bare oser av genuin skaperglede og overskudd der hver låt representerer et eget lite univers. Tekster, produksjon, arrangementer – alt sitter som en kanonkule.

En av årets beste plater kom tidlig i år.

Mer Honningbarna:

Les: P3s Best Akkurat Nå

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser og all livemusikken fra NRK finner du på nrk.no/musikk.