En flom av lys

Én kilometer med stoff danner utgangs­punkt for tekstil­installasjonen «Flom», som nå fyller Tårnsalen på Kode.

Gjennom over tjue år har Hanne Friis markert seg med sine sanselige verk i grense­land mellom tekstil og skulptur. Hun har jobbet med alt fra nylon og syntetisk gummi, til dongeri og silke.

Hun har utviklet en helt egenartet teknikk der hun bretter stoffene i små, fine legg som hun syr sammen med fiske­tråd, slik at det oppstår en vaflet eller rillet overflate.

På denne måten formgir hun mektige tekstil­skulpturer som noen ganger minner om draperier og klær, og andre ganger har en nesten kroppslig eller undersjøisk kvalitet, som indre organer, eller koraller og konkylier.

Mektig sorgarbeid

Mitt første møte med Hanne Friis sin kunst var på Høvikodden i 2012, da hun presenterte sitt mektige sorgarbeid «Nyanser i blått» på minne­utstillingen for 22. juli-terroren.

Her hadde hun laget en monumental tekstil­skulptur, som ved første øyekast så ut som florlett fosse­fall av stein­vasket silke som falt fra taket mot gulvet.

I virkeligheten var skulpturen ganske blytung og sydd av gamle olabukser.

Ved å bruke jeansen, som er selve det tidløse ungdoms­symbolet, skapte hun en poetisk og brutal refleksjon omkring alle de mange ungdommene vi mistet den vonde fredagen i 2011.

Verket gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, og siden har jeg fulgt dette kunstner­skapet med stor interesse.

En romlig opplevelse

På Kode har Hanne Friis skapt en romlig og nærmest arkitektonisk installasjon med tre store tekstil­elementer som er montert under lyskuppelen i tårnsalen.

«Flom» kalles utstillingen, og det er nettopp en flom av stofflighet og lys i ulike farger hun har laget.

Hun viser sin kompetanse når hun stemmer den gylne beige­brune skulpturen opp mot den svarte og den bleke turkise. Her oppstår det et fint fargespill.

Jeg liker hvordan de forskjellige stoffene skinner gjennom hverandre, hvordan det beige har noe intimt serk- og silkestrømpe­aktig ved seg – mens det svarte slettes ikke er svart når jeg kommer tett innpå, men har i seg vakre blå- og lilla­sjatteringer.

Jeg liker også hvordan den turkis­grønne veksler mellom å fremstå som kostbar silke og tynnslitt grønn plast.

Det får meg til å tenke på slik utvasket plast som man gjerne finner som forsøpling i fjære­steinene.

Dette er styrken i Friis sitt prosjekt: brytningene mellom noe naturlig og noe kunstig. Det som fremstår som skapt og bearbeidet, og det som bare er.

Noe som ikke faller helt på plass

Jeg har alltid likt spillet i Friis' skulpturer mellom de tette, vaflede sydde overflatene og de delene av stoffet som danner frie, ubearbeidede folder.

Jeg blir stående en lang stund i denne kaskaden av stoffer og lys og gruble på hva som lugger litt for meg denne gangen, for det er noe som ikke faller helt på plass.

Kanskje er det fordi disse skulpturene er så enormt store at det blir litt mye av det ubearbeidede materialet?

Jeg tror også installasjonen som helhet kunne vunnet på en variasjon i monteringen. Som fargekomposisjon ville det skapt en større spenning hvis ikke var akkurat like mye av hver farge, og hvis kanskje elementene var montert enda litt høyere.

Slik ville betrakteren ikke blitt så bevisst selve opphengningen, men fått en følelse av at stoffene flommet fritt ut av lyset der oppe.

Men alt dette er i grunnen bare småpirk, en perfeksjonisme i møte med en kunstner som bestandig har imponert meg, og som jeg derfor antakeligvis møter med nærmest urimelige forventninger.

Alt i alt var uansett «Flom» en kraftfull og herlig opplevelse som jeg unner alle å få med seg.