Er det noe som kjennetegner forfatterskapet til Vigdis Hjorth, så er det protest. Protest mot søvndyssende likegyldighet, protest mot forstillelse og løgn, protest mot rammene som hindrer individets frihet.
Dramatikeren Bertolt Brecht er en inspirator, teologen Søren Kierkegaards eksistensialisme likeså. Begge får en takk på siste side, sammen med danske Tove Ditlevsen og svenskene Pär Lagerkvist og Gunnar Ekelöf.
Hva er det disse forfatterne har til felles?
Angst, uro, et brennende hjerte.
Brecht og Kierkegaards medisin er å oppfordre til deltakelse i verden og aktiv handling; dette er imperativer som går rett til hjertene på unge mennesker. Så er kanskje «Femten år» en roman for ungdom?
Jeg mener boken vil appellere vel så mye til unge lesere som til voksne.
Én grunn er Paula, hovedpersonen, som vi følger fra hun er ti-elleve til hun er femten år. Det er hennes blikk Hjorth deler, her er forfatteren tro mot sin unge romanfigur, som savner en familie som snakker om ordentlige ting.
En annen grunn er tydeligheten i teksten. Vi lesere leies skritt for skritt gjennom Paulas oppvåkning mot å bli sterk nok til å ta egne valg, på tross av familiens forventninger.
For en ungdom kan det være øye-åpnende. For en mer erfaren leser, kan det rolige tempoet fortellingen rulles ut i, bli vel omstendelig. Og noen virkelig revolusjonerende tanker, er det ikke snakk om.
Hvorfor lyver mor?
Hjorth lar romanen åpne med takknemlighet over det trygge og gjenkjennelige familielivet. Den oppmerksomme leser – det er bare å kaste et blikk på tittelen – vil raskt forstå at idyllen ikke kan vare:
Paula vokser opp i en kristen familie, vi kan være på 1950- eller 60-tallet, der far arbeider på regnskapskontor og mor er hjemme. Det syltes og saftes, det er søndagsstek og pisking av krem.
Det skal vise seg at det er besteforeldrene som legger premissene for familiens liv – og det med så mye autoritet at Paulas foreldre føyer seg, ja til og med lyver – for å fremstå som mer religiøse og mer vellykkede enn de egentlig er.
Den dagen Paula oppdager at moren ikke bare pynter på virkeligheten men regelrett lyver i sine ukentlige brev til mormoren på Vestlandet, begynner tankene å spinne:
Hvorfor er ikke moren fornøyd med det livet hun har?
Hvorfor lyver hun om datterens eksamen?
Kan Paula selv leve et liv i løgn?
Karikert kristendom
Det nærmer seg konfirmasjon og tiden for et oppgjør. Paula møter en prest av det åpne slaget, det skal sies. Det gjør fortellingen godt, for kristendommen generelt, og mormoren spesielt, som en representant for den selvgode og autoritære siden av troen, blir som en karikatur å regne.
Troen får skylden for at lillebroren er redd for å være lykkelig, hvis ikke lykken kommer fra Gud. Selv rammes Paula av skam hver gang hun føler en eksistensiell samhørighet med en pulserende, vakker verden – det må være forbudt, siden det er så deilig.
Bestevenninnen Karen, som kommer fra en ikke-kristen familie, vokser derimot opp med foreldre som bryr seg, de spiller gitar og fyller livene sine med kunst.
Blir det litt lettvint? Jeg sitter igjen med følelsen av overtydelige motpoler, det er svart og det er hvitt.
Bærer Vigdis Hjorths stempel
Samtidig liker jeg boken så godt!
Hjorth er ikke redd for å fremstå inderlig når hun skal beskrive øyeblikket der en tenåring oppdager at verden ikke bare er vidunderlig, men også vanskelig.
Det er alvorlig når man opplever at livet er fylt av mening. Og forpliktelse.
De nesten suggererende repetisjonene av årstidenes gang er nydelige. Det samme er Paulas følelse av slektskap med et grantre hun kan gjemme seg under eller en robåt hun kan sveve vektløs i, nattetid.
På hjorthsk vis trekker teksten veksler på andre forfattere. Referansene kan være subtile eller mer synlig, som når presten sier at all sannhet ikke nødvendigvis er av det gode, og refererer til Ibsens villand og lykken som du tar med på kjøpet når du letter et menneske for dets livsløgn.
Kan Paula trumfe gjennom sin sannhet, når hun vet at den vil skade hennes nærmeste? Den som vil trekke paralleller til en forfatters frihet – og plikt til å skrive sant – er i sin fulle rett til det.
Nok en gang blir forholdet mellom mor og datter problematisert. Det så vi også i romaner som «Arv og miljø» og «Er mor død». Ja, dette er en klassisk Hjorth-roman.
Ingen som kjenner Vigdis Hjorths forfatterskap vil være i tvil om at «Femten år. Den revolusjonære våren» er en bok fra hennes hånd.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
