Hopp til innhold
Anmeldelse

Svake noveller fra prisbelønt forfatter

Cathrine Knudsen begår flere grunn­tabber i sin åttende bok.

Kombinasjon av omslaget til boka «Kvinner jeg ikke har kjent» og forfatter Cathrine Knudsen.
Foto: Tommy Ellingsen / Pelikanen forlag
Terningkast 3 Bok

«Kvinner jeg ikke har kjent»

Cathrine Knudsen

Novellesamling

28. mai 2024

Pelikanen forlag

Utkast til romaner blir ikke automatisk gode noveller.

I Cathrine Knudsens nye bok, «Kvinner jeg ikke har kjent», mangler novellene den konsentrasjonen som gjør at man gjerne oppsøker sjangeren i utgangs­punktet.

De oppleves heller som drodling til omfangsrike fortellinger som av uante grunner er blitt forlatt ved skrive­pulten.

Noen mener det er nettopp det som gjør en novelle god, at den kunne vært en roman.

En misforståelse, mener jeg. Novellen bør først og fremst ha ladning – den er så kort, den bør gi følelsen av at det vi leser nå, er av betydning.

I «Kvinner jeg ikke har kjent» bygges ikke nerven opp gjennom et komponert spill mellom informasjon og tilbakehold. Klisjeer fra sinns­sykehus, skumle Russland, rus og BDSM gjør at dramatikken oppleves overflatisk og instrumentell.

Forholdet mellom idé og utførelse

Siden debuten i 2005 har Knudsen utgitt romaner med jevne mellomrom, og i 2017 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris, som gis til en forfatter med blant annet egenart.

Språket hennes er ikke spesielt utpreget. I tidligere bøker er det likevel noe med de barnlige formuleringene, rett ved tankerekker av intellektuell ambisjon, som oppleves utilgjort og gjenkjennelig.

Også i hennes nye bok finnes dette barnlige tilsnittet, som jeg setter stor pris på.

Ingen synes å være i dårlig humør der inne i bilen, på tross av ventingen, på tross av at det må begynne å bli litt kaldt inne i den bilen der nå.

«Kvinner jeg ikke har kjent» av Cathrine Knudsen

Flere som har anmeldt Knudsens bøker, har gitt henne heder for den idémessige forankringen, som ofte angår teknologi i kollisjon med vår medmenneskelighet.

Parallelt har det gått igjen en kritikk om at idémyldringen går på bekostning av handling og sammenheng.

Det kan virke som Knudsen, hvis fortellerstil er fragmentarisk, forsøker å løse utfordringen ved å ty til novelle­sjangeren, som mer tilgivelig hopper fra den ene situasjonen til den andre.

I så fall har hun mislyktes med «Kvinner jeg ikke har kjent».

Cathrine Knudsen

NOVELLEDEBUT: Cathrine Knudsen (f. 1970) har tidligere gitt ut fem romaner. «Kvinner jeg ikke har kjent» er hennes første novellesamling.

Foto: Anna-Julia Granberg

Fremdriften er forvirrende i flertallet av novellene.

En forfatter må gjerne bryte konvensjonen om innsnevret tidsrom, men teft for temperament og kulminasjon er fremdeles høyst nødvendig, og beklagelig ikke så til stede i denne boken.

Mange av novellene har ingen egentlig avslutning, de bare slutter.

Hovedpersonen i en av Knudsens seneste romaner er blitt beskrevet som mindre troverdig og som et instrument for å anskueliggjøre forfatterens tankeinnhold.

Den følelsen fikk jeg under flere av disse novellene.

Troverdighet handler mindre om realisme og mer om forfatterens grundighet og opphold i materien før tankene tar fyr. Det er ikke noe i veien med Knudsens refleksjoner, de bare gror ikke så organisk frem.

Det gjør novellene mindre engasjerende.

Hør Cathrine Knudsen i Verdibørsen:

Interessante utgangspunkt

Flere av motivene i Knudsen sine noveller er eksistensielt konfronterende og vekker nysgjerrighet. For eksempel den unge kvinnens første natt med prostitusjon, eller han som våker over de døende på sykehuset.

Den ene novellen handler om ei som passer huset til søsteren: Hun vandrer gjennom rommene, ser på tingene.

En annen handler om ei jente på besøk til en venninne: Hun går inn på rommet til lillesøsteren og observerer, hun òg.

Det er noe helt spesielt å være hjemme hos andre, se hvordan de har løst dette med do­rullene, om de står ute eller er gjemt i en skuff. En grunntematikk i denne novelle­samlingen er hus, landskap, og den eventuelle hjem­følelsen knyttet til dem.

Mangler lommer

I den eneste av Knudsens tidligere bøker som ikke betegnes som en roman, «Av menneskehånd», er de korte tekstene en del strammere enn novellene i denne nye boken, hvor over­forklaring punkterer stemningen.

Folk flest, inkludert meg selv, liker ikke å bli fortalt hva vi skal tro!

Her er det en gjennomgående plassering av hensikter og følelser som like gjerne kunne forblitt ukommentert og slik bidratt til en ladning. Det vinkes utålmodig, ansiktene er triumferende og smiler høflig, triumferende og unnvikende.

... han trakk seg tilbake og dro hjem etter å ha mottatt deres respektfulle gråtkvalte blikk.

«Kvinner jeg ikke har kjent» av Cathrine Knudsen

På bakken under vinduene til flere av rommene i første ligger det klesbylter som er kastet ut i ras av sinne ...

«Kvinner jeg ikke har kjent» av Cathrine Knudsen

Å holde noe usagt kjennetegner som regel litterær kvalitet – antydningens kunst: å spille opp og komponere, men la ordene leve sitt eget liv.

Det som plager meg mest, er når forfatteren forsøker å skape denne tvetydighetens mystikk ved å insistere på den:

Det var uforklarlig hvorfor akkurat han passet til det. Og hvorfor hun var blitt til en person som passet til det når hun ikke hadde vært det før.

«Kvinner jeg ikke har kjent» av Cathrine Knudsen

De betydde noe som lå utenfor Tonjes og søsterens fatteevne.

«Kvinner jeg ikke har kjent» av Cathrine Knudsen

... jeg fikk en sterk fornemmelse av en for meg ikke tolkbar eller kanskje heller faretruende stemning som jeg aldri fant ut hva bunnet i ...

«Kvinner jeg ikke har kjent» av Cathrine Knudsen

Resultatet blir det stikk motsatte. Teksten blir ordnet, stiv.

I «Kvinner jeg ikke har kjent» følger Cathrine Knudsen sitt fragmentariske spor, og gjør likevel noe helt nytt i sitt forfatterskap. Teksten byr i kjent stil på vektig tanke­innhold, men preges av basis­tabber hvor den mest påfallende er fraværet av tilbakehold.

Dette hemmer leseren i å bruke sin egen forestillingsevne – denne grunnleggende gleden ved å lese: å tre inn i teksten og la egne assosiasjoner og følelser ta del.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen, «Februar» av Johan Lindvall, «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, og «Ute» av Einar Stenseng.

Anmeldelse av «Kjærlighetsfragmentet»: «En fryd å se hvordan Cathrine Knudsen treffer når hun treffer»

Cathrine Knudsen gir ut boka "Kjærlighetsfragmenter" høsten 2020.