En historie om samisk kraft

«Ellos eatnu! Nullpunkt» er et dokudrama basert på den samiske motstanden mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget mellom 1979 og 1982.

Motstanden er blitt stående som en milepæl i Sápmi, selv om utbyggingen av vassdraget ble erklært lovlig av Høyesterett og Alta-kraftverket ble satt i drift i løpet av 80-tallet.

Tidsvitner

Hendelsene som utspilte seg under aksjonen var spekket med dramatikk. Det var sultestreik, mennesker som lenket seg fast ved Stilla og forsøk på å sprenge en bro for å stanse anleggsmaskiner.

Regissør, dramatiker og scenograf Mette Brantzeg har intervjuet tre tidsvitner: Journalist Johs. Kalvemo, lærer og aksjonist Jorunn Eikjok og kulturarbeider og aktivist Niillas Aslaksen Somby.

Det er historien om aksjonen sett fra deres ståsted som fortelles i «Ellos eatnu! Nullpunkt».

Dokumentarisk

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš har laget en forestilling med driv, intensitet og snert.

På tross av stor dramatikk blir historien fortalt uten de store dramatiske grepene. Snarere er den holdt i en lun og inderlig tone.

På scenens bakvegg vises dokumentarisk materiale gjennom hele forestillingen: Bilder, små filmer og nyhetsinnslag fra aksjonene.

Det er historien om kampen for naturen, for laksens og elvas rettigheter, og for det samiske folkets rettigheter som blir fortalt.

Fotografiene fra aksjoner der lavvoer ble satt opp foran Stortinget, der slitne mennesker sultestreiket eller der samer lenket seg fast for å stoppe anleggsarbeidet, gir et klart bilde på hvor mye som sto på spill.

Og når man aksjonerer med sin egen kropp, utsetter den for fare, er det et sterkt virkemiddel som bærer mye dramatikk i seg. Det sier noe om hva man er villig til å ofre.

Spiller med bakveggen

De fem skuespillerne går inn i en fin og dynamisk dialog med det som viser seg på bakveggen. Og materialet på veggen er en svært viktig del av fortellingen.

De spiller ut scener som vises på bakveggen, eller tolker dem gjennom dans, talekor og joik. Stort sett unngår de å kaste skygger på bildene på veggen, annet enn der det er ment å skulle være en effekt.

Noe rusk oppstår når rytmen ikke sitter helt i talekorene. Skuespillerne er også vendt mot publikum i store deler av forestillingen. Det gir en flat effekt på scenen og kunne godt vært utfordret kunstnerisk.

Men spillet reddes av bildene på bakveggen. De er med på å utvide det romlige i forestillingen.

Smeltende joik

Iŋgor Ántte Áilu Gaup er det faste holdepunktet i «Ellos Eatnu». Han binder stykket sammen med joik, og smelter musikken inn i det helhetlige bildet.

I de beste scenene utvider han forestillingen og løfter publikum inn i den gjennom måten han joiker og spiller på.

Gaup har også et personlig forhold til Alta-aksjonen. Han ble selv arrestert tre ganger i løpet av aksjonstiden.

Den intensiteten har han tatt med seg på scenen. Den ligger som en dirrende tråd under hele forestillingen.

Aktuelt

«Ellos eatnu! Nullpunkt» klinger rett inn i vår egen tids urfolkskamp, likeverdskamp, miljøkamp og kamp for det grønne skiftet.

Dette er en forestilling som speiler seg i vår egen tids vindmøllekamper og kamper mot gruver i Finnmarks fjorder.

Fortsatt lenker mennesker seg fast og bruker sin egen kropp som aksjonsvåpen. Kampen for samenes rettigheter er heller ikke slutt.

Seier og tap

Alta-aksjonistene tapte kampen mot vannkraftutbyggingen.

Men teaterstykket viser at det også fantes seire: Troen på at det går an å kjempe, og troen på at noe er verdt å kjempe for.

«Ellos eatnu! Nullpunkt» er en fortelling om å ta valg når store ting står på spill. Og om at et tap også kan være en ny begynnelse.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finn du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: