Nådeløst og majestetisk

«Elden Ring» er verdens mest etterlengtede spill. Det er den største satsingen til skaperne av «Dark Souls»-serien til nå. De har samarbeidet med selveste George R.R. Martin om historien.

Vi snakker «Dark Souls» møter «Skyrim». Et nådeløst åpen verden-spill som rister av seg den klamme klaustrofobien fra «Bloodborne» og bretter ut digre, vakre miljøer på skjermen.

Og jeg har virkelig kjent på det selv. From Software er i mine øyne verdens aller beste spillstudio. De har laget flere av de beste spillene jeg har spilt noen gang – fra «Dark Souls» til «Bloodborne» og «Sekiro».

Ingen andre spill gir meg den samme altoppslukende tilfredsstillelsen.

Så jeg har dagdrømt om «Elden Ring». Jeg har fulgt nedtellingen på Twitter dag for dag. Det har vært en tilstand på randen av en diagnose.

Men spillet står som et fjell i denne orkanen av enorme forventninger. «Elden Ring» er bedre enn jeg har våget å håpe på i mine villeste fantasier.

Antydningenes kunst

Du ankommer The Land Between som en ussel «Tarnished». Oppgaven din er å nedkjempe halvguder som sitter på hver sin del av den ødelagte Elden Ring. Du skal redde verden og bli «The Elden Lord».

Med dette vage utgangspunktet legger du ut i den enorme verdenen. Du får drypp av noe som ligner en historie innimellom, men akkurat som i de tidligere spillene fra From Software er den faktiske historien skjult under et lag av antydninger.

Faktisk er hele spillet bygd opp etter antydningenes kunst. Det er ingen markører som forteller deg hvor du skal eller hva du skal gjøre. Ingen oversikt over aktive oppdrag. Ingen blinkende aktivitets-ikoner på kartet.

Du må i stedet oppdage nesten alt på egen hånd, gjennom utforsking, samtaler og informasjon knyttet til viktige gjenstander du finner. Du får et hint her og en følelse der, og til slutt er du på rett plass.

Fortapt i utforsking

Bare for å illustrere hvor sentralt akkurat dette er i «Elden Ring», kan jeg nevne at jeg hadde spilt i nesten 30 timer før jeg nedkjempet min første halvgud.

Ikke fordi jeg hadde gått meg bort, men fordi jeg fortapte meg i den helt åpne og frie utforskingen dette spillet har.

Du risikerer naturligvis å ramle over områder det ikke er meningen du skal være i riktig ennå. Bosser som dreper deg umiddelbart bare ved å se morskt på deg. Grotter med verdifulle skatter hvor du er sjanseløs mot alt av fiender.

Men den følelsen av å utforske så langt man klarer, møte en umulig vegg og så bare gjenta denne prosessen i en helt annen retning på kartet, er mye av grunnen til at «Elden Ring» omfavnet meg med ren spillglede fra første skritt.

Etter rundt 60 timer i spillet oppdager jeg fortsatt helt nye, digre områder med sine egne fiender, bosser, skatter og omgivelser. Sidehistorier jeg startet for mange timer siden, som plutselig får en fortsettelse. Hint og gjenstander jeg trenger til steder jeg står fast i.

Det er så mye å finne på her at jeg blir helt matt. Og både hver for seg og samlet sett, snakker vi om noen av de kuleste, flotteste, vakreste og beste miljøene spillmediet har sett til nå.

Fantastisk nivådesign

Mange av disse områdene er opplevelser vi kjenner godt fra «Dark Souls»-serien. Svære slott med fantastisk nivådesign, snarveier å låse opp, flere bosskamper og sine egne våpen, rustninger og gjenstander som belønning.

Andre områder er mer åpne, men da gjerne med solide utfordringer du kan velge å håndtere eller ri forbi på ryggen av din magiske hest Torrent. Det er alt fra drager (ja, flertall) til kjemper med pil og bue, elite-krigere på hest og mye, mye mer.

Kreativiteten bak utformingen av denne verdenen er grenseløs. Det er helt vanvittig mange gode påfunn og idéer som befolker The Land Between med humor, alvor, skrekk, pur glede og deilig action.

Nådeløst vanskelig

Det store spørsmålet da blir hvor vanskelig dette spillet er. Vanskelighetsgraden i «Dark Souls» og de andre From Software-spillene er legendarisk, noe som har skapt en for høy vegg å klatre over for mange.

Er «Elden Ring» like nådeløst? Svaret må nok bli ja. Det kreves mye av deg som spiller, og jeg har dødd så utrolig mye jeg også, selv om jeg er en veteran.

From Software viker ikke en centimeter fra sin hardbarkede og etablerte designfilosofi. Det er når du overvinner tilsynelatende umulig motstand og finner ut av ting på egen hånd tilfredsstillelsen blir størst. Det er ikke kos som er målet her, det er eufori.

Og den euforien skyller over meg i stadig nye, brusende bølger.

Det er helt vanvittig mye å overvinne her, fra en absurd mengde bosser og tøffe fiender til svære områder, borger og slott som krever ekstremt mye av meg.

Men «Elden Ring» er samtidig så digert og innholdsrikt at det uten tvil er det mest nybegynnervennlige av From Softwares brutale serie av spill.

Der du tidligere hadde ett stort hinder du måtte forbi, Father Gascoigne i «Bloodborne» for eksempel, har du nå en berusende mengde alternativer. Står du fast mot en altfor tøff fiende? Du har bokstavelig talt hundrevis av andre ting å gjøre.

Noe av dette vil du få til, jeg lover.

Belønner tålmodighet

Du blir gradvis flinkere, du får tak i bedre våpen og rustning, du går opp i ferdighetsnivå og både tåler mer og gjør mer skade.

Når du drar tilbake til den drittbossen som drepte deg igjen og igjen og igjen, kan du vise hvem som er sjefen.

Det er også tilrettelagt for mange måter å spille på her – fra å dælje løs med enorme sverd til å stikke kjapt med kniver, bruke kraftige magiske krefter, litt taktisk sniking eller få god hjelp fra hesten din.

I tillegg kan du få hjelp fra andre spillere over internett, be om hjelp fra noen av figurene du møter i spillet eller få råd og tips fra From Software-eksperter på YouTube (min favoritt er FightinCowboy).

Så jeg anbefaler virkelig alle som har et snev av interesse for «Elden Ring» å gi det et forsøk. Med tålmodighet vil du få det til.

Terningen har ikke nok øyne

Belønningen er den ubeskrivelig deilige følelsen av å pakke deg inn i det jeg mener er et av de aller beste spillene dette mediet har sett til nå. Det er meget mulig det topper min egen liste når jeg får det litt mer på avstand.

Men det er i alle fall tidenes klart beste i sjangeren åpen verden action-rollespill. Jeg beklager altså, jeg mener ikke noe vondt med det, men «Horizon: Forbidden West», «Assassin’s Creed: Valhalla» og «The Elder Scrolls: Skyrim» blir litt puslete når man setter dem opp mot dette mesterverket her.

Terningen har ikke nok øyne til å gi «Elden Ring» den karakteren det fortjener.

Det er så bra at det i praksis har knust alle forventningene man har til en hel sjanger, og setter en ny standard det skal bli vanskelig å leve opp til.

Hvor ofte kan man si det om et spill?

PS: Lanseres på PC, PS4, PS5, Xbox One og Xbox Series X og S fredag 25. februar.
PS2: Det er PS5-versjonen, som ble tilsendt NRK av utgiver Bandai Namco, som er testet. Etter lansering er det mange som har hatt problemer med Steam-versjonen av «Elden Ring».. For PC-spillere kan det være nødvendig å vente på en patch.

Ferske spillanmeldelser:

Anmeldelse av «Horizon Forbidden West» «Som en advarende pekefinger fra fremtiden»