Dystopisk fornøyelsespark

Advarsel: Denne anmeldelsen inneholder spoilere for «Horizon Zero Dawn» (2017).

Vi skal 1000 år inn i fremtiden, til et primitivt stammesamfunn bygd på ruinene av vår egen sivilisasjon.

I det første spillet i serien fikk vi vite at kamproboter med kunstig intelligens stod for apokalypsen og at menneskeheten fikk en ny sjanse takket være terraforming-prosjektet Zero Dawn. En gave til fremtiden fra en verden i ruiner.

Vi ble også kjent med Aloy og hennes kobling til maskin-verdenen. Ansvaret for å redde Jorden fra en ny apokalypse hvilte på hennes skuldre. I oppfølgeren «Horizon Forbidden West» må hun håndtere en ny kataklysmisk trussel.

En påminnelse om hvor dyrebar Jorden er

Sett fra fugleperspektiv er det en ekstremt imponerende verden dette her. Detaljrikdommen er absurd – fra blendende vakre naturopplevelser til små landsbyer som yrer av liv og de melankolske ruinene fra vår egen tid.

Her fremstår «Horizon»-universet som en påminnelse om hvor dyrebar Jorden er. De sterkeste øyeblikkene er når dette paradiset settes i kontrast til hendelsene som førte til menneskehetens utslettelse for 1000 år siden. Det oppleves som en advarende pekefinger fra fremtiden.

Og som science fiction-opplevelse, er «Forbidden West» kruttsterk. Det er en fantasiverden dette her, men den er bygget på utfordringer mange av verdens smarteste hoder mener vi blir nødt til å forholde oss til.

Ikke minst er det sterkt å se hvordan kommersielle interesser og makt-jag linkes direkte til menneskehetens utslettelse. Der er det jo noen mørke paralleller til den uroen mange føler på i dag.

Klønete mellommenneskelig drama

Spillet har også en langt mer interessant verden å utforske enn den du fant i «Zero Dawn». Det er flere spennende og morsomme ting å gjøre i «Forbidden West», og da altså færre av de slappe dusinvare-sideoppdragene du fant i forgjengeren.

Men når vi forlater fugleperspektivet og beveger oss nærmere Aloy og resten av rollegalleriet, oppstår det noen sprekker i den fantastiske innpakningen.

Guerilla Games forsøker å forankre de store linjene til en mer følelsesladet, personlig opplevelse. Det er mye mellommenneskelig drama her, men det er både underutviklet og litt klønete.

Her blir «The Last of Us Part II», «God of War» og «Red Dead Redemption 2» naturlige referanser. Dramatiske spillopplevelser med nære, personlige, kruttsterke og menneskelige sekvenser som gir kontekst og nerve til de storslagne omgivelsene.

Elsker virkelig science fiction-historien

«Horizon Forbidden West» er dessverre ikke like menneskelig og gripende når vi kommer tett på Aloy og de andre rollene. Utviklerne er mye flinkere til å bygge en engasjerende og spennende makro-historie.

Og i lange sekvenser, særlig i den siste tredelen av historien, holder det tross alt i massevis med spenning og drama fra de storslagne begivenhetene og de overraskende vendingene. Jeg elsker virkelig science fiction-historien her, Aloys link til den utryddede sivilisasjonen – vår verden – gjør inntrykk på meg.

En dystopisk fornøyelsespark

Gleden fra å utforske denne ekstremt vakre verdenen er dessuten viktig for helhetsinntrykket. Det er utrolig mange gode sidehistorier og kule steder å oppdage utenfor hovedhistorien.

Med andre ord: det er mye bra å hente ut av «Forbidden West», særlig for de som liker digre, nydelige og åpne verdener hvor det er mye spennende å finne og morsomt å gjøre.

Selv forlater jeg spillet med en følelse av at det ligger nærmere en dystopisk fornøyelsespark enn den dyptpløyende, sterke, nære og menneskelige opplevelsen jeg mener det har potensial til å være.

PS: Lanseres 18. februar på PS4 og PS5. Det er PS5-versjonen som er testet, og NRK fikk tilsendt spillet før utgivelse av Sony.