Den er ganske tradisjonell i formen, Cecilie Engers nye roman. Den beskriver et kvinneliv i Norge fra 1870-årene og nesten 90 år fremover.
Men kvinnelivet den beskriver, er langt fra tradisjonelt.
Cecilie Enger forteller historien om Bertha Torgersen, en av Norges to første kvinnelige skipsredere. Den andre var Hanna Brummenæs. De to levde sammen i 50 år, og var kompanjonger i arbeidslivet som i kjærlighetslivet.
«Det hvite kartet» er en fortelling om skeiv kjærlighet fra en tid da de færreste i det hele tatt tenkte at slik kjærlighet mellom kvinner var mulig.
Historisk roman med virkeligheten som ramme
«En sensommerkveld i 1873 løp Bertha Torgersen over den nye brua fra fastlandet til øya på den andre siden av sundet. Hittil var det ingenting ved Berthas tilværelse som skilte seg vesentlig fra andre barneliv i Haugesund.»
Slik åpner fortellingen, som er en roman, selv om den altså bygger på de faktiske livene til Bertha Torgersen (1864–1954) og Hanna Brummenæs (1860-1942), eller , som de senere ble kalt.
Deres tilværelse skulle komme til å skille seg radikalt fra andre kvinners liv på den tiden, da kvinners bestemmelse var å bli gift. Først startet de forretning sammen på Visnes, det lille tettstedet på Karmøy som i siste halvdel av 1800-tallet eksploderte som det reneste Klondyke på grunn av kobberforekomstene og storstilt gruvedrift. Senere etablerte de manufakturhandel i Haugesund, og etterhvert eget rederi, der de under to verdenskriger hadde skip i fart til både europeiske og transatlantiske destinasjoner.
To bøker med hvert sitt perspektiv
Hvordan var det mulig for to kvinner å bryte seg inn i den mannsbastionen som norsk sjøfart var ved starten av forrige århundre?
Tilfeldighetene vil ha det til at det ikke bare kommer én, men to bøker om radarparet i år. I dobbeltbiografien «Brummenæs & Torgersen, verdens første kvinnelige skipsredere», skriver forfatter Arne Vestbø at de to rederne i brorparten av sin virksomhet nøt stor respekt i sjøfartsbyen Haugesund. Deres samliv ble det heller ikke gjort mye fuzz om, selv om de nærmest var for et ektepar å regne.
Det er interessant å se hvor ulike perspektiver man kan ha på en og samme livshistorie. Vestbø, som er generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, skriver mest om Hanna, som var den eldste av dem og den driftigste, både i redervirksomheten, i kommunestyret, bankstyret og byens sosiale og politiske liv, blant annet som ivrig deltaker i Frisinnede Kvinners Diskusjonsforening. Han teller dessuten skip, tonn, kroner, valgstemmer, vinning og tap.
Cecilie Enger bruker sin frihet som skjønnlitterær forfatter på Berthas tanker om et liv i kjærlighet utenom det som var henne forespeilet. Hun skriver om en mulig mannlig forbindelse, om savnet av egne barn, hun er detaljert i sin beskrivelse av klær, kjoler og moter. Og hun legger stor vekt på ungdomstiden på Visnes, der hun fremhever det internasjonale miljøet av slusker, gruvearbeidere, ingeniører og butikkjenter. Rederidriften blir viet en tredel av romanen, og en betydelig del av denne siste bolken underbygger særlig Berthas bekymring for mannskapet under storm, krig og forlis.
Det er forskjell på å skrive sakprosa og å skrive fiksjon. Likevel, og særlig når stereotypier om kjønn er tematisert som her, blir det påfallende hvordan blikket som ser, så tydelig blir kjønnet.
Følsomhet bak den mannhaftige masken
Ikke dermed sagt at Enger undergraver den oppsiktsvekkende styrken i en foregangskvinne som Bertha Torgersen. Men som romanforfatter har hun mulighet til å gå inn bak faktaene. I tillegg til å slå fast arkivenes dokumentasjon, kan hun forestille seg følelser og tvil som må ha preget både Bertha og Hanna.
Jeg skulle ønske hun gjorde enda mer av det. Når hun setter seg fore å skildre et helt liv – og det gjør hun i kronologisk rekkefølge – kan det iblant bli noe utvendig.
Tidlig i teksten legges det ut hint, både om interessen for skip og hav, og for muligheten til å velge kjærligheten til en av samme kjønn. Et enda tydeligere fortellergrep ville gjort en sjelden livshistorie enda mer levende.
Når det er sagt, blir jeg gående og tenke på livet til disse driftige damene, som oppnådde så mye på tross av tiden de levde i.
Gode detaljer knytter forbindelseslinjer mellom meg som lever nå og de som satset og våget på mine oldeforeldres tid. Det skjer når Hanna serverer plommer fra egen hage til kundene i butikken, når paret får mulighet til å hjelpe en liten fattiggutt økonomisk – og vi ser hva samværet med gutten får frem i dem – og når Bertha har fått den dystre beskjeden om at et av skipene har gått ned med mann og mus, og full av skyldfølelse ser de druknede sjømennene for seg:
«De dødes armer som strakte seg som vaiende sjøgress mot overflaten, mot lyset langt der oppe, hvor kullbitene duppet som mørke flekker. Mennene lå i dypet. Skipet også. På siden, som et enormt dyr, en elefant. Kahyttene, byssa med kjeler og de store grytene, dørken, skottene med fastspikrede bilder. Skulle hun bli der nede for alltid, som et rustent skjelett med andre skjelett lukket inne i seg?»
«Det hvite kartet» er en roman om å våge å velge sin egen vei. Det er fortellingen om to kvinner som gikk i bresjen for å gjøre kartet mer fargerikt.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
