Vår forakt for svakhet

Du har de som ikke vet om noe annet enn å slåss. Hele livet holder de andre på en armlengdes avstand, for å hindre dem i å angripe i et øyeblikk av uoppmerksomhet.

Marika Møller er en sånn type, kunstneren på over åtti år som Sigrid en dag så vidt unngår å meie ned på vei hjem fra butikken. Nesten-overfallet blir starten på en treårig, ikke udelt positiv relasjon mellom de to naboene – eller sagt med Marikas røykbefengte røst: Vi kunstnere må holde sammen.

Men hvorvidt Sigrid «er» en kunstner, en person fylt med store mengder skaperlyst, tar romanen ergerlig lett på.

Timene hun ikke jobber, utfører sine husmorplikter eller bistår Marika med alt mulig, skriver hun dikt.

Den stjålne skrivingen virker imidlertid å være motivert av hverdagsflukt mer enn en genuin glede over å skape med ord, og det er her romanen stagnerer: i sitt nonchalante syn på kunsten.

Avsky og omsorg

Etter kollisjonen på åpen gate får Sigrid, romanens jeg-forteller, et illeluktende førstemøte med Marikas hjem. Skitten står opp til veggene og det flyter over av søppel. Tross Marikas bitre og selvmedlidende vesen, tilbyr hun umiddelbart sin hjelp.

Utover i romanen kommer sprekkene i norsk helsetjeneste til syne – en viktig belysning i et velferdssamfunn hvor eldreomsorgen er forskrekkelig lite solid. Hvor mange mennesker har vel ikke den norske stat latt dø sulten og alene, smurt inn i sin egen avføring?

Et særlig interessant moment er Sigrids vemmelse over den gamle, som ikke bunner i skjønnhetstap i form av slapp hud, men i tapet av en basal selvstendighet; den sure eimen fra kroppen som ikke lenger er i stand til å dusje seg så ofte som den burde.

Hvorfor skrive, hvorfor male

På tross av sin skrøpelighet arbeider Marika med svære verk nede i atelieret – enkelte jobber ønsker man ikke å si seg ferdig med, selv i pensjonsalder.

I vårt samfunn gjennomsyret av protestantisk arbeidsmoral lar man seg gjerne identifiseres av jobben, så å forlate denne vil for de fleste innebære et meningstap. Men det er ikke vanen jeg snakker om her.

Kunstneryrket en brokete vei. Hvorfor noen likevel velger å gå den – også de uten velstående foreldre i ryggen – må ha å gjøre med en følelse av nødvendighet. Man kan ikke annet enn skrive, man kan ikke annet enn male.

Denne nødvendigheten finner jeg ikke hos Sigrid. Skapertrangen – som i mine øyne er et sterkt personlighetstrekk, ingen hinsidig innånding – er totalt fraværende som tema.

Sigrids diktning fungerer heller som en slags negasjon: ikke hverdag, ikke norsk middelklassehverdag med ekteskapsproblemer og dårlig økonomi.

Fra hvilket dyp renner Sigrids penn? Helt konkret savner jeg refleksjoner rundt ordene som kreativ uttrykksform, og generelt: en mer seriøs omgang med kunsten.

At Sigrid og Marika kobles sammen gjennom dype samtaler om kunst, noe romanen insisterer, er derfor vanskelig å tro. Lite drar leseren ut av fortellingen like mye som når den avslører seg selv som fiksjon

Barnlig på godt og vondt

Siden diktdebuten i 2007 har Tronstad skrevet flere barne- og ungdomsbøker, og vunnet Kritikerprisen for to av dem.

I hennes nyeste roman har hun ikke greid å riste av seg alle de barnlige trekkene, men naiviteten er også vittig. Språket er nøkternt og rettfrem, noe som åpner for muligheter til å være morsom.

Og morsom er hun. Men ikke minst kan det enkle være vakkert, for eksempel om angst:

Man vet at undergangen finnes for man har erfart dens randsone. Man har sett andre havne under og innsett at det kan også skje med deg. Når som helst nå.

Å hjelpe eller ikke hjelpe

Romanen er ikke plettfri, men tematiseringen av hjelp er både sterk og interessant – ikke bare institusjonell hjelp, men også den mellom privatpersoner.

I en verden hvor sosial nød ikke ser ut til å avta med det første, er temaet evig aktuelt.

I tillegg til å vekke frustrasjon på vegne av de i vårt samfunn som må forholde seg til denne byråkratiske veggen av et helsevesen vi har, gir romanen et komplekst og rørende portrett av umuligheten man som privatperson kan kjenne i møte med den andres dør.

For å hjelpe er å trenge seg på. Uansett hvor mye varme, gode ord og oppvask du tilbyr, er det til slutt den trengende som må slippe deg inn.

Alle har sin foretrukne balanse mellom orden og kaos, og dessverre dras noen ustoppelig mot det siste.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra nrk.no finner du på nrk.no/anmeldelser.

Endringslogg 8. februar 2022: Ordet «banal» er i teksten endret til «barnlig» for å bedre uttrykke kritikernes intensjon.

Anbefalt videre lesing: