Historien om arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på 70-tallet havnet brått på dagsorden med rapperne Karpe og plata «Omar Sheriff» tidligere i år.
Gjennom et bilde alle kunne forstå: «Brune føtter rett i baraf» (snø, is).
Det er barna som har begynt å komme til orde. Karpe stilte spørsmålet direkte til foreldrene:
«Hva skal du ta med deg, yara, når lufta går ut av lungene dine.»
Chirag sang «med aksenten til moren», som Klassekampens Yohan Shanmugaratnam skrev i en mye omtalt kommentar i Klassekampen.
Ut av Groruddalen
I «De kaller meg ulven» synger Zeshan Shakar med aksenten til farsgenerasjonen, og stiller følgende oppfølgingsspørsmål:
Hva etterlater foreldrene seg til barna og barnebarna når de forsvinner?
PRISVINNER: Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for boka «Tante Ulrikkes vei» i 2018. Boka har også blitt dramatisert og spilles fortsatt på Rommen scene på Stovner, i regi av Det Norske Teatret.
Foto: Robert Rønning / NRKJeg-fortelleren har foretatt en klassereise ut av Groruddalen øst i Oslo. Faren er blitt igjen i en kommunal leilighet, men har fått skriftlig beskjed om at han skal omplasseres.
Den flytteprosessen har han ikke tenkt å være med på. Isteden har han bestilt en enveisbillett tilbake til der han kom fra: den pakistanske storbyen Lahore.
«Fake» Ralph Lauren-skjorte
Den siste uken før flyet går hjelper sønnen faren med å hive de få eiendelene han har opp i koffert og pappkasser.
Et bilde av Pakistans grunnlegger, et ungdomsbilde av faren og en forfalsket Ralph Lauren-skjorte er noe av det som skal gis videre fra far til sønn.
Farens trespråklige lingo, urdu, engelsk og norsk, er et urfestlig studium i seg selv.
Mest av alt handler disse siste dagene om en overlevering av en særegen (pakistansk) mannsrolle, og en erkjennelse av at også denne måten å være på, om enn aldri så unorsk, har verdi.
Umulig å ikke bli glad i
Faren er også en forvalter av minner og en helt spesiell humoristisk måte å være i verden på. Også han har eierskap til sønnens livshistorie.
Zeshan Shakar tegner et portrett av en tidligere kioskeier, nå uføretrygdet med ødelagt skulder og nylig gjennomført hjerteoperasjon, som det er umulig å ikke bli glad i.
Faren har, som de fleste av de som kom, fått med seg en god dose norsk hverdagsrasisme på veien, men takler dette med integritet og humor. Men også resignasjon.
«De kaller meg ulven» handler også om kjærlighet som oppstår mellom en norsk kvinne og en pakistansk mann.
Hun tar kampene for ektemannen i møte med de norske trygdeordningene. Hun er med på reise til Pakistan, og må tåle anonyme oppringninger fra folk som kaller henne «pakistanerhore».
Hun representerer de mange nordmennene som fungerte som bindeledd og gode hjelpere for de pakistanske mennene som kom.
Minner om Annie Ernaux
Dette blikket for det representative er typisk for sosiologi-utdannede Zeshan Shakar. Det har han til felles med årets nobelprisvinner i litteratur, Annie Ernaux.
Begge skildrer hovedpersoner som er sosiale klatrere, som forlater sin egen klasse, også geografisk og etablerer seg i middelklassestrøk – andre steder i byen.
Shakar har en fortellermåte som er utpreget nedpå – akkurat som Ernaux. Men han er rausere med billedbruken enn sin franske kollega.
Groruddalen sett gjennom den duggete frontruten på farens varebil fremstår som et akvarellmaleri:
Komma begynner å gynge
Når dette kombineres med at Pakistans store sønn, Nusrath Fateh Ali Khan, synger på bilstereoen, begynner historien å svinge. Spørsmålstegnene begynner å synge, som det heter hos svenske Tomas Tranströmer.
Ja, til og med punktum og komma begynner å gynge.
Når faren finner frem «Outregious [sic!] Hit Collection – Biggest Hits from Top Films» fra hanskerommet, begynner våre vante forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen på å løsne. (Der har du selve meningen med litteraturen.)
Det blir ikke i like stor grad bruk for de fasttømrede forestillingene våre. Det blir kortere vei til tåregangene.
Zeshan Shakar har bare skrevet tre romaner, men har allerede fått til mye. Det er noe inkluderende, ja nærmest folkekjært, over disse bøkene.
Blodet strømmer friere gjennom årene.
«Du kan kalle meg ulven» er en litterær bypassoperasjon som vil glede mange.
Hør boken bli anmeldt i «Åpen bok: Kritikerne»:
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
Ole Torp intervjuer Zeshan Shakar om «Tante Ulrikkes vei».
