Hopp til innhold
Anmeldelse

En litterær bypass­operasjon

Zeshan Shakar forteller en enkel historie om to foreldre nederst på rang­stigen. Intet øye forblir tørt denne gangen heller.

Bokomslaget til De kaller meg ulven og portrettbilde av Zeshan Shakar
Foto: Erika Hebbert/Gyldendal
Bok

«De kaller meg ulven»

Zeshan Shakar

Roman

Oktober 2022

Gyldendal

Historien om arbeids­innvandrerne som kom til Norge på 70-tallet havnet brått på dags­orden med rapperne Karpe og plata «Omar Sheriff» tidligere i år.

Gjennom et bilde alle kunne forstå: «Brune føtter rett i baraf» (snø, is).

Det er barna som har begynt å komme til orde. Karpe stilte spørsmålet direkte til foreldrene:

«Hva skal du ta med deg, yara, når lufta går ut av lungene dine.»

Chirag sang «med aksenten til moren», som Klasse­kampens Yohan Shanmugaratnam skrev i en mye omtalt kommentar i Klasse­kampen.

Ut av Groruddalen

I «De kaller meg ulven» synger Zeshan Shakar med aksenten til fars­generasjonen, og stiller følgende oppfølgings­spørsmål:

Hva etter­later foreldrene seg til barna og barne­barna når de forsvinner?

Jeg går i minnebanken og tar ut forskudd på arv. Ting jeg husker. Ting jeg ikke engang veit om de tenkte på eller mente. Hvilken rolle spiller det. Hvem kjenner arven best, de som gir meg den, eller jeg som tar imot?

Utdrag fra «De kaller meg ulven» av Zeshan Shakar
Forfatter Zeshan Shakar smiler utendørs

PRISVINNER: Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for boka «Tante Ulrikkes vei» i 2018. Boka har også blitt dramatisert og spilles fortsatt på Rommen scene på Stovner, i regi av Det Norske Teatret.

Foto: Robert Rønning / NRK

Jeg-fortelleren har foretatt en klasse­reise ut av Grorud­dalen øst i Oslo. Faren er blitt igjen i en kommunal leilighet, men har fått skriftlig beskjed om at han skal om­plasseres.

Den flytte­prosessen har han ikke tenkt å være med på. Isteden har han bestilt en enveis­billett tilbake til der han kom fra: den pakistanske storbyen Lahore.

«Fake» Ralph Lauren-skjorte

Den siste uken før flyet går hjelper sønnen faren med å hive de få eien­delene han har opp i koffert og papp­kasser.

Et bilde av Pakistans grunn­legger, et ungdoms­bilde av faren og en forfalsket Ralph Lauren-skjorte er noe av det som skal gis videre fra far til sønn.

Nice shirt? Very fashion. Jeg tok med fra Pakistan.

Farens tre­språklige lingo, urdu, engelsk og norsk, er et urfestlig studium i seg selv.

Mest av alt handler disse siste dagene om en over­levering av en sær­egen (pakistansk) manns­rolle, og en erkjennelse av at også denne måten å være på, om enn aldri så unorsk, har verdi.

Umulig å ikke bli glad i

Faren er også en forvalter av minner og en helt spesiell humoristisk måte å være i verden på. Også han har eier­skap til sønnens livs­historie.

Zeshan Shakar tegner et portrett av en tidligere kioskeier, nå uføre­trygdet med ødelagt skulder og nylig gjennom­ført hjerte­operasjon, som det er umulig å ikke bli glad i.

Faren har, som de fleste av de som kom, fått med seg en god dose norsk hverdags­rasisme på veien, men takler dette med integritet og humor. Men også resignasjon.

«De kaller meg ulven» handler også om kjærlighet som oppstår mellom en norsk kvinne og en pakistansk mann.

Hun tar kampene for ektemannen i møte med de norske trygde­ordningene. Hun er med på reise til Pakistan, og må tåle anonyme opp­ringninger fra folk som kaller henne «pakistaner­hore».

Hun representerer de mange nordmennene som fungerte som bindeledd og gode hjelpere for de pakistanske mennene som kom.

Les også anmeldelsen av «Gul bok»: «Blodet bruser i brystet»

Zeshan Shakar gir ut romanen "Gul bok" høsten 2020.
Zeshan Shakar gir ut romanen "Gul bok" høsten 2020.

Minner om Annie Ernaux

Dette blikket for det representative er typisk for sosiologi-utdannede Zeshan Shakar. Det har han til felles med årets nobelprisvinner i litteratur, Annie Ernaux.

Begge skildrer hoved­personer som er sosiale klatrere, som forlater sin egen klasse, også geografisk og etablerer seg i middel­klasse­strøk – andre steder i byen.

Shakar har en forteller­måte som er ut­preget nedpå akkurat som Ernaux. Men han er rausere med billed­bruken enn sin franske kollega.

Grorud­dalen sett gjennom den duggete front­ruten på farens vare­bil fremstår som et akvarell­maleri:

Himmelen har et skjær av lilla – det er mørkt og lyst samtidig. Blokkene er fjell, knauser, lyktestolpene er trær, søppeldunkene er busker. Jeg pleide å tenke på dem sånn, som om jeg var i skauen, bevegde meg i mørke, i utkanten av byen.

Komma begynner å gynge

Når dette kombineres med at Pakistans store sønn, Nusrath Fateh Ali Khan, synger på bil­stereoen, begynner historien å svinge. Spørsmåls­tegnene begynner å synge, som det heter hos svenske Tomas Tranströmer.

Ja, til og med punktum og komma begynner å gynge.

Når faren finner frem «Outregious [sic!] Hit Collection – Biggest Hits from Top Films» fra hanske­rommet, begynner våre vante fore­stillinger om hvordan verden er skrudd sammen på å løsne. (Der har du selve meningen med litteraturen.)

Det blir ikke i like stor grad bruk for de fast­tømrede fore­stillingene våre. Det blir kortere vei til tåre­gangene.

Zeshan Shakar har bare skrevet tre romaner, men har allerede fått til mye. Det er noe inkluderende, ja nærmest folke­kjært, over disse bøkene.

Blodet strømmer friere gjennom årene.

«Du kan kalle meg ulven» er en litterær bypass­operasjon som vil glede mange.

Hør boken bli anmeldt i «Åpen bok: Kritikerne»:

Hei!

Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Etterliv» av Abdulrazak Gurnah eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.

Gjesten i kveld er Zeshan Shakar, forfatter og statsviter. Han ga i fjor ut boken 'Tante Ulrikkes vei', ein roman om å vokse opp på Stovner.
Et aktuelt og dyptpløyende intervjuprogram. Hver uke inviterer programleder Ole Torp en aktuell gjest til å sitte i stolen.

Ole Torp intervjuer Zeshan Shakar om «Tante Ulrikkes vei».