Også i sin nye roman har Zeshan Shakar satt seg fore å vise oss innflyttere hvordan hovedstaden virker. I debutromanen «Tante Ulrikkes vei» var vi på Stovner. I «Gul bok» har vi forflyttet oss sørover i Groruddalen, utenfor T-banelinjene, til dit hvor toget går. Velkommen til Haugenstua!
Erobreren
Året er 2010 og den nyutdannede BI-studenten Mani er klar for å erobre verden. Han vil ut av den trange leiligheten han deler med faren. Han vil ta med kjæresten Meena både på Sky-baren på SAS-hotellet og på Theatercaféen.
Det er ikke gratis, og situasjonen begynner å bli lett panisk for Mani når den eneste jobben han klarer å lande er en stilling som førstekonsulent i Oppvekstdepartementet i Y-blokka i regjeringskvartalet. Lønnstrinnet han starter på der er i laveste laget når han har en dame som gjerne ser at han tar regningene.
Med den første jobben begynner et nytt kapittel i byen som den unge mannen både føler seg hjemme og fremmed i.
Helnorsk arbeidsmiljø
Som nyansatt i staten bærer Mani adgangskortet som «et gullkjede fra videregående». Han er på tross av den moderate lønnen stolt av at han er blitt en av de mange, som skriver på «den gule boken», som statsbudsjettet kalles i departementet.
Det byråkratiske språket er nytt og fremmed. For Mani kommer en annen form for fremmedhet i tillegg. Den som leser sakte og oppmerksomt oppdager hvordan det oppleves å være en enslig svale med minoritetsbakgrunn i et helnorsk arbeidsmiljø.
Et umake par
Det som oppleves som typisk norsk og kjedelig, som rekkehus, to barn, hytte på Sjusjøen og skiboks på taket fremstår som supereksotisk for den nyansatte fra Haugenstua.
Også i Groruddalen finnes det nyanser. Kjæresten Meena befinner seg et hakk opp på rangstigen med foreldre som har skaffet seg enebolig på Høybråten, etter at faren solgte en brun pub på Grünerløkka «etter at området var blitt populært på 2000-tallet».
Meena og Mani er et umake par. Hun er en festglad farmasistudent som drømmer om bryllupsferie i Dubai, mens han er opptatt av levevilkårene for arbeiderne i De forente arabiske emirater. Sammen tester de tappert ut utflukter som de ser for seg at godt integrerte Oslo-boere gjerne gjør.
Scenen der de to virrer rundt inne på Sjøfartsmuseet på Bygdøy oser av melankoli og kunne blitt klippet rett inn i en film av Ingmar Bergman eller Joachim Trier.
Etnisk norsk gjerningsmann
Når bomben rammer regjeringskvartalet den 22. juli er det naturlig nok hudfargen på gjerningsmannen barndomsvennene til Mani er mest opptatt av. Shakar beskriver lettelsen blant minoritetsungdom, da det ble klart at gjerningsmannen var etnisk norsk.
I likhet med debutanten Aina M. Ertzeid, som i fjor gav ut romanen «15:25», ser Zeshan Shakar 22. juli fra regjeringskvartalet. Omsorgsdepartementet må flytte ut av Y-blokken, og havner i uegnede lokaler blant sprøytespisser og prostituerte på Grev Wedels plass. Kolleger som var på jobb den skjebnesvangre dagen går inn i lange sykemeldinger før de finner seg andre jobber.
En kollektiv fortelling
Bomben har sprengt i stykker arbeidsmiljøer og spredt departementsansatte for alle vinder. De tiltakene rettsstaten har til rådighet, som blant annet byråkratene i Omsorgsdepartementet skal sette i verk, virker tamme og håpløse jamført med den katastrofen som har rammet landet.
På samme måte som statsbudsjettet er en årlig kollektiv anstrengelse, ført i pennen av hundrevis av norske byråkrater, er historien om Oslo, og om Norge en kollektiv fortelling ført i pennen av norske forfattere.
Tårene lurer i øyekroken
Zeshan Shakar er fortsatt i startgropen som forfatter, men scenene han skriver frem er komplekse bilder av en virkelighet som aldri er entydig. Hva er egentlig det riktige svaret på om Mani og Meena hører sammen?
Svaralternativene bølger frem og tilbake i scener, der blodet bruser i brystet og tårene lurer i øyekroken.
Med «Gul bok» tilføyer Zeshan Shakar nye, fascinerende kapitler til hovedstadens historie på 2000-tallet.
