Fem klassiske lytteopplevelser for sommeren 2020

Sommeren 2020 bød på utfordringer for mange. Utenlandsturen ble avlyst. Her i Norge var det enten for varmt eller for kaldt. Drikken var for dyr, og køene ved de mest populære landemerkene var for lange.

En flukt til den ville skotske vestkysten, det iskalde Antarktis, varme Roma, det mytiske dødsriket, eller helt ut i verdensrommet via klassisk musikk kan være en fin virkelighetsflukt.

Her er fem verk som bør tilfredsstille de fleste behov.

Forfriskende kalddusj

• Verk: «La fontana di Trevi al meriggio», fra «Fontane di Roma»
• Komponist: Ottorino Respighi (1879–1936)
• Komponert: 1916

Ottorino Respighis tonedikt «Fontane di Roma» skildrer fire av den evige bys fontener på ulike tidspunkter på dagen: Valle Giulia-fontenen ved soloppgang, Tritonfontenen på morgenen, Trevifontenen midt på dagen og Villa Medici-fontenen på kvelden.

Trevifontenen er Romas største barokkfontene, og kanskje den mest berømte fontene i hele verden. Ikke minst ble den udødeliggjort av en badende Anita Ekberg i Fellinis filmklassiker «La Dolce Vita» fra 1960.

Skildringen av Trevifontenen utgjør naturlig nok den dramatiske klimaks i Respighis tonedikt. «Romas fontener» er en eksplosjon av orkestrale farger og stemninger, og har sammen med de to supplerende tonediktene «Romas pinjer» og «Romerske festivaler», definert byens soundtrack for all ettertid.

Kanskje ikke en fullverdig erstatning av å oppleve byen førstehånds, men sannelig ikke langt unna.

Klassisk turistbrosjyre

• Verk: Hebridene
• Komponist: Felix Mendelssohn (1809–47)
• Komponert: 1829–32

Felix Mendelssohn var 20 år gammel da han sommeren 1829 besøkte den skotske øya Staffa med sin karakteristiske sjøgrotte Fingal’s Cave. Mendelssohn skrev umiddelbart et brev til sin søster Fanny hvor han beskriver sine inntrykk av denne mektige og ytterst spesielle naturformasjonen. I tillegg inneholder brevet en nedtegnelse av «urversjonen» av åpningstemaet til det som skulle ende opp som hans frittstående orkesterouverture «Hebridene».

Sir Walter Scott beskrev noen år senere Fingals grotte som «et av de mest ekstraordinære steder jeg noensinne har opplevd. Med sine basaltpilarer, høye som himlingen til en katedral, gående langt innover i fjellet, og evig overskylt av et dypt og svulmende hav, umuliggjør grotten enhver beskrivelse.»

Mendelssohns orkesterverk gjorde Fingals grotte til en av de store turistattraksjoner på 1800-tallet, og er en av de flotteste skildringer av opprørt hav og storslagen natur den klassiske musikken har å by på.

Døden i isødet

• Verk: Symfoni nr. 7 «Sinfonia antarctica»
• Komponist: Ralph Vaughan Williams (1872–1958)
• Komponert: 1949–52

Hvis du sliter med temperaturen om dagen kan det være greit å minne seg selv på at det kunne ha vært verre. Mye verre.

«Sinfonia Antarctica» er basert på mye av musikken som Vaughan Williams komponerte i 1947 til en dokumentarfilm om Sydpolkappløpet mellom Robert Falcon Scott og Roald Amundsen.

For å friske opp historiekunnskapene: Scott og hans mannskap nådde polpunktet 17. januar 1912, kun for å fastslå at Amundsens ekspedisjon hadde vært der 33 dager før. Scotts siste dagboksnotat er datert 29. mars:

«Hver dag har vi vært klare til å komme oss videre til vårt neste depot 18 km unna, men utenfor teltdøren er det fortsatt et virvlende hvitt kaos. Vi skal kjempe til siste slutt, men naturlig nok blir vi svakere, og det kan ikke være lenge til slutten nå. Det er synd, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer. For Guds skyld, ta vare på våre folk.»

Slutten av «Sinfonia Antarctica» er berømt for sin langsomme «fade out». Slik skildrer Vaughan Williams hvordan Scott og hans mannskap til slutt må gi tapt for naturkreftene, og forgå i isødet.

Hvis ikke dette gir deg frysninger på ryggen, vil ingenting gjøre det.

La morte é bella

• Verk: «Summerland», fra «3 Visions» for klaver
• Komponist: William Grant Still (1895–1978)
• Komponert: 1936

«Summerland» er William Grant Stills visjon av livet etter døden. Still trodde på reinkarnasjon og en høyere åndelig virkelighet, og hadde i drømmer blitt innlemmet i universets hemmeligheter av store åndelige veiledere.

Ifølge Still var det ingen grunn til å frykte døden. I etterlivet er musikk og farger uendelig skjønne og dypt meningsfulle. Alle vesener hjelper hverandre, og mange hjelper strevende jordiske sjeler med å oppnå en høyere bevissthet. Onde sjeler havner derimot et mørk sted hvor de tilbringer tiden med å krenke hverandre.

Som svart komponist i en så godt som kritthvit klassisk musikkultur hadde Still nok av problemer å hanskes med i sitt jordiske liv. Noteforlaget hans nektet å publisere «Summerland» i den originale tonearten Gess-dur, fordi det ikke passet seg for svarte komponister å benytte en så «komplisert» toneart. Still, elev av modernisten Edgar Varèse og en av Harlem-renessansens førende skikkelser, måtte dermed slukøret transponere stykket én halvtone opp til G-dur.

På denne innspillingen har pianist Bruce Levingston, på oppfordring fra Stills datter Judith Anne Still, for første gang spilt inn stykket i sin opprinnelige toneart.

Inn i uendeligheten

• Verk: «Neptun, the Mystic» fra The Planets, Op. 32
• Komponist: Gustav Holst (1874–1934)
• Komponert: 1914–16

Neptun er den kaldeste planeten i solsystemet, med en gjennomsnitts overflatetemperatur på ca. -200 C.

Riktignok var Holst mest opptatt av de astrologiske aspektene da han komponerte orkestersuiten «Planetene».

Som tittelen antyder representerer Neptun en flukt fra den alminnelige virkelighet mot det eteriske og okkulte, hinsides menneskets trivielle hverdagsopplevelser.

I og med at Neptun er den ytterste kjente planeten i solsystemet (Pluto ble oppdaget først i 1930, men ble i 2006 degradert til dvergplanet) er det også trolig at Holst forsøkte å skape en musikalsk representasjon av uendelig avstand og annerledeshet. Hans skildring av Neptun er definitivt av det kjølige slaget.

På samme måte som «Sinfonia antarctica» ender «Neptun» med en gradvis «fade out» inn i det store intet. Det gåtefulle damekoret som supplerer orkesteret gjentar de to siste akkordene svakere og svakere helt til klangen forsvinner inn i den iskalde og uutgrunnelige tomheten som er verdensrommet.

Perfekt musikk etter en lang dag i kokvarm bil med masete unger i baksetet.

Anbefalt videre lesing: