Hver gang en kunsthistorisk utstilling settes sammen, befestes eller justeres en konstruert fortelling som er i evig forvandling. Hva velges og fremheves, og i hvilken rekkefølge plasseres ting?
Nettopp dette arbeidet med å bygge (kunst)historier er tematikken i Munchmuseets nye utstilling «Brikker». Det er i hvert fall det de skriver i pressematerialet.
En samling utenom det vanlige
Og det er ingen tvil om at utstillingen har mange kunsthistoriske høydepunkter å by på. Utgangspunktet er nemlig den omfattende samlingen til Sparebankstiftelsen DNB.
«Brikker» spenner usedvanlig vidt. Her kan vi vandre fra vår egen folkekjære Nikolai Astrup, via tysk ekspresjonisme og amerikansk gatefotografi, til den ikoniske popkunst-kongen Andy Warhol – for å nevne bare noe.
Sparebankstiftelsen er en litt annen type kunstsamling. Det er ikke en stiftelse eller person som samler for sin egen del; den er rett og slett skapt for å stilles til disposisjon for norske museer.
Derfor er samlingen også satt sammen av brikker som man mener mangler i museenes store kunsthistoriske puslespill.
Utstillingen på Munch vil synliggjøre bredden og mangfoldet i denne omfattende kunstsamlingen.
Et gledelig funn
Det første som møter oss, er Nikolai Astrups fargesterke, naivistisk-naturalistiske skildringer av det vakre Jølster-landskapet. Gang på gang malte han utsynet fra sin egen gård med epletrær, åker, eng. Det mektige fjellet med sine render av evig snø i bakgrunnen.
«Soleienatt», som er inkludert i utstillingen, er blant hans beste bilder:
Etter den stemningsladede Sunnfjordnaturen gjør utstillingen her et overraskende stilistisk, og for så vidt geografisk, sprang til den uttrykkssterke og fargesprakende tyske ekspresjonismen.
Selv om jeg kjenner meg litt desorientert, gleder jeg meg stort over å finne blant andre Emil Nolde i denne avdelingen.
Ekspresjonismen, som regner Munch som sin store farsskikkelse, var del av tidens mektige opprør med den maleriske akademitradisjonen.
Den representerer en videreutvikling av det romantiske prosjektet der idealer var at maleriet, i stedet for å speile virkeligheten, skulle speile kunstnerens temperament. Maleriet skulle være et eruptivt, intenst og genuint følelsesuttrykk.
Nolde er kjent for sine fargesprakende, iblant direkte lysende, malerier.
Skjønnhet og spørsmålstegn
Mens jeg vandrer fra det ene rommet til det andre, øker begeistringen proporsjonalt med forvirringen.
Her er det så mye fint, men sammenhengen er vanskelig å få fatt på.
Fra det gryende modernistiske prosjektet innenfor maleriet befinner vi oss brått i en avdeling med amerikansk gatefotografi. Jeg stopper opp ved ruvende skikkelser som Walker Evans, Dorothea Lange, Richard Avedon og Diane Arbus.
Utvilsomt interessante fotografer, men hva er egentlig forbindelsen til alt det andre som vises? Og på hvilken måte bærer utstillingen som helhet frem de interessante problemstillingene som ifølge pressemeldingen danner utgangspunktet?
Kanskje er nettopp tanken at jeg skal bli forvirret? Kanskje ønsker man å plassere «brikkene» i nye rekkefølger, fortelle historiene på en annen måte?
Men heller ikke dette synes jeg egentlig utstillingen lykkes med. Så annerledes er tross alt ikke denne fremstillingen. Det er de samme kunstnerne som figurerer sammen under de samme «ismene», om enn kanskje i en litt annen rekkefølge.
Utstillingsideen i seg selv er veldig interessant, synd at den ikke er forankret bedre i selve utstillingen.
Men hvis du ser bort fra tematikk og bare hengir deg til all den storslagne kunsten som vises, er dette selvsagt en utstilling som absolutt er verdt et besøk!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.