Hopp til innhold
Anmeldelse

Et tvungent puslespill

Utstillingen formidler ikke tankene som ligger bak.

Bilde fra utstillingen «Brikker» på Munchmuseet.
Foto: Munchmuseet
Kunst

«Brikker»

Munchmuseet, Oslo

25. juni – 28. august 2022

Hver gang en kunsthistorisk utstilling settes sammen, befestes eller justeres en konstruert fortelling som er i evig forvandling. Hva velges og fremheves, og i hvilken rekkefølge plasseres ting?

Nettopp dette arbeidet med å bygge (kunst)historier er tematikken i Munchmuseets nye utstilling «Brikker». Det er i hvert fall det de skriver i pressematerialet.

En samling utenom det vanlige

Og det er ingen tvil om at utstillingen har mange kunsthistoriske høydepunkter å by på. Utgangspunktet er nemlig den omfattende samlingen til Sparebankstiftelsen DNB.

«Brikker» spenner usedvanlig vidt. Her kan vi vandre fra vår egen folkekjære Nikolai Astrup, via tysk ekspresjonisme og amerikansk gatefotografi, til den ikoniske popkunst-kongen Andy Warhol for å nevne bare noe.

Andy Warhols versjon av «Skrik» (1983)

SKREKK-POP: Utstillingen viser også Andy Warhols kolorerte silketrykk basert på noen av Munchs mest emblematiske motiver. Han skapte ikke bare silketrykk av store kjendiser, også kunstens kjendiser som Munchs Madonna og Skrik skapte han sine egne versjoner av. «Skrik» (etter Munch), 1983.

Foto: Michal Tomaszewicz / Haugar Kunstmuseum

Sparebankstiftelsen er en litt annen type kunstsamling. Det er ikke en stiftelse eller person som samler for sin egen del; den er rett og slett skapt for å stilles til disposisjon for norske museer.

Derfor er samlingen også satt sammen av brikker som man mener mangler i museenes store kunsthistoriske puslespill.

Utstillingen på Munch vil synliggjøre bredden og mangfoldet i denne omfattende kunstsamlingen.

Et gledelig funn

Det første som møter oss, er Nikolai Astrups fargesterke, naivistisk-naturalistiske skildringer av det vakre Jølster-landskapet. Gang på gang malte han utsynet fra sin egen gård med epletrær, åker, eng. Det mektige fjellet med sine render av evig snø i bakgrunnen.

«Soleienatt», som er inkludert i utstillingen, er blant hans beste bilder:

Maleri av Nikolai Astrup. Bildet viser et landskap fra Jølster med fjell og isbreer.

MALT FOR Å DELE: Astrup var den første kunstneren som ble kjøpt inn av Sparebankstiftelsen. En omfattende samling av hans verk ble deponert til KODE i Bergen mot at de forpliktet seg til å vise deler av samlingen til enhver tid. Astrup har en egenartet uttrykksstyrke og en frodig og stemningsladet kraft. «Soleienatt» av Nikolai Astrup (ca. 1916).

Foto: Dag Fosse / KUNSTNER: Nikolai Astrup

Etter den stemningsladede Sunnfjordnaturen gjør utstillingen her et overraskende stilistisk, og for så vidt geografisk, sprang til den uttrykkssterke og fargesprakende tyske ekspresjonismen.

Selv om jeg kjenner meg litt desorientert, gleder jeg meg stort over å finne blant andre Emil Nolde i denne avdelingen.

Ekspresjonismen, som regner Munch som sin store farsskikkelse, var del av tidens mektige opprør med den maleriske akademitradisjonen.

Den representerer en videreutvikling av det romantiske prosjektet der idealer var at maleriet, i stedet for å speile virkeligheten, skulle speile kunstnerens temperament. Maleriet skulle være et eruptivt, intenst og genuint følelsesuttrykk.

Nolde er kjent for sine fargesprakende, iblant direkte lysende, malerier.

Maleri av Nolde

EKSPRESJONISME: Emil Noldes malerier gir opplevelsen av dunkle, destruktive understrømmer som er i ferd med å sprenge seg til overflaten. «Nattkafé», 1910.

Foto: Børre Høstland / Kunstner: Nolde Emil

Skjønnhet og spørsmålstegn

Mens jeg vandrer fra det ene rommet til det andre, øker begeistringen proporsjonalt med forvirringen.

Her er det så mye fint, men sammenhengen er vanskelig å få fatt på.

Fra det gryende modernistiske prosjektet innenfor maleriet befinner vi oss brått i en avdeling med amerikansk gatefotografi. Jeg stopper opp ved ruvende skikkelser som Walker Evans, Dorothea Lange, Richard Avedon og Diane Arbus.

Utvilsomt interessante fotografer, men hva er egentlig forbindelsen til alt det andre som vises? Og på hvilken måte bærer utstillingen som helhet frem de interessante problemstillingene som ifølge pressemeldingen danner utgangspunktet?

To fotografier av Diane Arbus.

ØYE FOR ANNERLEDESHET: Diane Arbus var opptatt av det som skilte seg ut. Hun var på jakt etter alle typer menneskelige skavanker og avvik. Som fotograf hadde hun en evne til å få selv den alminneligste til å se pussig og rart ut. «Teenage Couple on Hudson Street, NYC» (1963) til venstre, «Woman with White Gloves» (1963–64) til høyre.

Foto: Diane Arbus / Sparebankstiftelsen DNB

Kanskje er nettopp tanken at jeg skal bli forvirret? Kanskje ønsker man å plassere «brikkene» i nye rekkefølger, fortelle historiene på en annen måte?

Men heller ikke dette synes jeg egentlig utstillingen lykkes med. Så annerledes er tross alt ikke denne fremstillingen. Det er de samme kunstnerne som figurerer sammen under de samme «ismene», om enn kanskje i en litt annen rekkefølge.

Utstillingsideen i seg selv er veldig interessant, synd at den ikke er forankret bedre i selve utstillingen.

Men hvis du ser bort fra tematikk og bare hengir deg til all den storslagne kunsten som vises, er dette selvsagt en utstilling som absolutt er verdt et besøk!

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller Deichman Bjørvika i Oslo. Les også anmeldelsen av 22. juli-minnestedet på Utøykaia.