En fars selvransakelse

Jens Breivik velger nå å fortelle sin historie.

Og da er det uinteressant hva som burde vært med og ikke vært med i denne boken. Om det er en nødvendig eller unødvendig utgivelse. Boken er ikke et innlegg i rettssaken. Slik mange skulle tro at 22. juli-bøker må være for å ha en eller annen form for legitimitet for å bli utgitt.

Som med det meste av 22. juli-litteraturen er det ikke den litterære kvaliteten, men hva innholdet forteller som er sentralt. Denne boken er farens ord. Fåmælte. Men sterke. Til seg selv. Til samfunnet. Og til sin sønn.

• Les også: – Anders blir mer og mer ekstrem
• Les også: – Terroristens maske faller for første gang

Mannen på 50-tallet

Det er uunngåelig å ikke lese både morens og farens historier som fortellinger om kjønn i en brytningstid i Norge. «Min skyld?» blir da ikke bare farens, men i aller høyeste grad mannens historie.

Mannen på femtitallet. Mannen i det moderne Norge. Og guttens far. Jens Breivik beretter også om sitt forhold til kvinnene i sitt liv etter Wenche, og sin opplevelse av være en norsk skilt karrieremann.

Uten å utbrodere i for mange detaljer legger han ikke skjul på at han føler seg brukt, manipulert. Slik blir denne historien den andre versjonen av et ekteskap som ikke fungerte.

Han stiller seg spørsmålet om han jobbet for mye, samtidig som han langt på vei bekrefter Wenche Behring Breivik som en følelseskald spøkelsesmor.

Han gjør det ikke uten medfølelse med henne. Om ikke annet så i hvert fall med ord. Deres felles sønn Anders, 4 år gamle Anders, som han må kjempe for å få treffe, viser ifølge faren tydelige tegn på omsorgssvikt. Faren vil ikke spørre og grave overfor guttungen, men lar ham være i fred med sin taushet og innadvendthet. Han har nok arvet det av meg, reflekterer faren.

• Les også: – Dette er ikke et forsøk på å renvaske seg
• Les også: Jens Breivik i strupen på 22/7-forfattere

Etter at faren mottok brevet som varslet om morens omsorgssvikt med beskrivelser som sjokkerte faren dypt, forlangte han foreldreretten, men tapte.

«Jeg var en taper og Anders var en taper», skriver faren. For han var det tydelig at kvinnen vant og mannen tapte i en tid i Norge da det var slik det var. Uansett hvem som var best egnet til å ta seg av barnet.

Faren vil heller gi gutten sin hyggelige opplevelser, et alternativ. Enten det er hyttetur eller etter hvert besøksturer til der han bor, i multikulturelle Frankrike.

• Les også: Jens Breivik: – Jeg kunne gjort mer
• Les også: Breivik fraskrev seg farsarven i brev fra fengselet

Radikaliseringen et sjokk

Det er understreket i boken: Jens Breivik omtaler seg selv som en som gleder seg over multikulturalismen. Han er en del av og har respekt for en mangfoldig verden som lever i dialog og utvikling.

Noe av det mest ubehagelige han så vidt pirker borti er om det finnes noe som helst grunnlag for å sammenligne sin sønns perverterte og voldelige forakt mot feministstaten og farens kamp for foreldreretten til sønnen.

Han spør og lurer på hvor de radikale ideene ble født. Forsøker å se sammenhenger. Leter for sin egen skyld. Faren hadde ingen kontakt med sønnen i radikaliseringsprosessen. Derfor er det et sjokk for ham å møte sønnen radikalisert, enten det var gjennom mediene, rettssaken, eller direkte i brevet til faren.

Leter etter sin sønn

Lesere må ta boken for det den er. Det er selvransakelsen til en massemorders norske far. Jeg skriver «norsk», fordi det henger sammen med norske kjønnsrollemønstre og farsfigurer i den spesielle kulturelle sammenhengen også. Det er en skilt manns versjon av saken. Og det er en manns opplevelse av å ikke nå fram.

Mellom linjene kaller han på sin sønn. Fra før radikaliseringsprosessen. Fra da det skar seg og de mistet kontakten. Omtrent på den alderen til mange av de ungdommene som mistet livet på Utøya.

Han leter etter sin sønn i den radikaliserte Breivik. Han leter etter menneskelighet og anger. Selv om han nesten ikke tror på om han vil finne dette selv. Likevel er det dette som er hans skjebne.

Som han selv skriver, «Anders er fortsatt min sønn, og jeg er fortsatt hans far».