Kampen om hjertespråket

• Trykk her for å lese på lulesamisk - lågå sámegiellaj

Drag, Nordland, 2009. Vivian kjenner magen knyte seg. Alt stopper opp der hun står i bygdas eneste matbutikk.

Noen minutter før hadde tobarnsmoren stolt snakket med barna sine om hvordan dagen har vært i barnehagen.

Stolt, fordi store deler av samtalen gikk på samisk.

Hun er klar over at uttalen og grammatikken langt ifra er perfekt.

Ordene fra den eldre damen ved melkedisken gir fortsatt gjenklang i hodet:

– Hvis jeg var så dårlig i samisk som deg, hadde jeg ikke giddet å snakke det med barna mine.

Vivian passerer damen og svelger dypt.

Fordi hun har bestemt seg. Hun skal vinne tilbake det som er tatt ifra henne. Hun skal gi det til sine barn. Hjertespråket kaller hun det.

Lite visste hun da om hvor hard og lang kampen skulle bli.

Helt siden hun ble mor, har 49-åringen fra Nordland kjempet for noe som er en selvfølge for de fleste av oss. Retten til å snakke sitt eget morsmål. Men mange steder i Norge sliter samiske foreldre med det samme som Vivian Aira.

Bodø, 2019. Det pirrer i magen av spenning og forventninger. Om fire dager begynner Erik i sjette klasse og Kaija i niende.

Men det er noe som bekymrer.

Mamma Vivian rydder plass for kveldsmaten på kjøkkenbordet.

– Sidá gus gáhkov?

På samisk spør mora om barna vil ha en type samisk tynnbrød; gáhko.

Samtalen går stort sett på norsk, men med noen samiske fraser her og der.

Vivian kaller det for kjøkkensamisk.

Hun forklarer det med at hun får til å si noen enkle setninger rundt kjøkkenbordet. Men i en mer avansert samtale på samisk, kommer hun til kort.

For Vivian er det viktig at barna får høre samisk så ofte som mulig.

Et barn uten morsmål

Selv mistet hun morsmålet allerede som barn.

Vivians mor snakket samisk, men ikke med henne. Moren følte at hun ikke hadde noe valg.

– Jeg er jo barn av fornorskningstida. Født i 1970.

Moren til Vivian begynte på skolen i 1958 uten å kunne norsk. Det var ikke noe rart i det. De aller fleste rundt henne i Tysfjord snakket samisk på den tiden. Men på skolen møtte hun kun norsktalende lærere.

Vivians mor og hun selv ble ofre for fornorskningspolitikken som pågikk fra cirka 1850 og fram til 1980-tallet. Politikken gikk ut på å gjøre alle til «gode nordmenn».

De samiske barna ble straffet på ulike måter hvis de sa noe på samisk i klasserommet eller i skolegården.

Slike vonde opplevelser ville man ikke utsette sine barn for. I likhet med mange andre samiske barn lærte Vivian derfor kun norsk da hun vokste opp.

Samisk i hjertet

Vivian er lulesame. De holder til i Nordland og på svensk side, og er en av de små samiske gruppene.

Hun snakker helst norsk.

– Men det er samisk som ligger meg nærmest her, sier hun mens hun trekker pusten og legger den ene handa på hjertet.

– Det er del av min identitet.

Tårene presser på. Hun prøver å forklare hva hun mener, men synes det er vanskelig å sette ord på tankene.

– Jeg blir så rørt fordi det er så mye følelser knyttet til språket. Ikke rart det kalles hjertespråket.

Det finnes flere kjærlige benevnelser om det samiske språket, og hjertespråket er en av de.

– Jeg kan høre en historie på samisk, eller en joik, og det føles som noe helt annet enn hvis jeg hører en norsk låt.

Vivian kjenner en sorg over å ikke ha lært samisk. En redsel for at det går tapt. For alltid.

Språkeksperter anslår at bare 650 personer snakker lulesamisk. Ifølge FN er det et av verdens mest truede språk.

Vivian føler et ansvar for å videreføre det.

Mye endret seg da datteren Kaija ble født.

– Drivkraften kom av at jeg ble mor. Mine barn skal lære seg samisk. Koste hva det koste vil.

Denne viljen har preget store deler av Vivians liv de siste årene.

Bestemors hjelp

Det startet bra.

Familien bodde på Drag i Tysfjord fra 2005 til 2011. En bygd hvor det bor nærmere 800 personer, og der det lulesamiske språket er en del av hverdagen. Det var et bevisst valg for familien.

Barnas Áhkko, som betyr bestemor på samisk, var en viktig brikke i spillet. Det var en ny tid. Selv om hun ikke snakket samisk med Vivian, var hun fast bestemt på å gjøre det med sine barnebarn.

Áhkko til og med later som hun bare forstår samisk, når barnebarna er i nærheten.

På Drag er det lulesamiske samfunnet sterkt. Kanskje den beste plassen å bo på, hvis man vil at barna skal lære seg lulesamisk.

Vivian jobbet på det lulesamiske senteret og hun begynte også selv å snakke litt samisk.

– Ordene lå der. De hadde ligget der latent på en måte, sier hun.

Hun hadde jo som barn hørt de voksne prate. Nå turte hun å ta noen ord i sin munn.

Hun var selv fornøyd med jobben hun gjorde for at barna skal lære seg samisk. Kaija og Erik gikk i den samiske barnehagen.

Et veldig godt tilbud, synes Vivian.

Barna snakket både samisk og norsk. De skiftet enkelt mellom språkene, alt ettersom hvem de snakket med.

Valget som endrer alt

Men for åtte år siden gjorde familien et valg. Et valg som fortsatt er litt sårt å tenke på for Vivian.

De flyttet til Bodø. I løpet av årene på Drag hadde det gått opp for Vivian at hun egentlig var et bymenneske. Hun hadde tidligere bodd flere år i byen. Hun savnet mangfoldet og valgmulighetene.

Hun var smertelig klar over at det kunne gå utover barnas språk. Men hun trodde at det var mulig å få det til. At man kan være same også i en by som Bodø. Tross alt ligger den i det lulesamiske området. Byen hadde jo også et samisk navn; Bådåddjo.

Men dette blir starten på en tid preget av fortvilelse, gråt, sinne og oppgitthet. De samiske miljøene er små, og det norske dominerer overalt.

Hun trenger all språkhjelp hun kan få fra barnehagen og skolen.

Men tilbudet i barnehagen skuffer Vivian. De samiske barna er samlet i en gruppe to halve dager i uken.

– Nedgangen i språkutviklingen ble veldig merkbar da vi flyttet. De samiske setningene i samtalene ble færre, forteller Vivian.

Det er ikke bare i Bodø at samiske foreldre savner bedre tilbud. I mange av de 29 samiske barnehagene i Norge snakker barna mye norsk. Noe av årsaken er at det er vanskelig å finne personer som snakker samisk.

Slik er det også i Bodø etter at de i fjor startet en egen samisk avdeling.

I over halvparten av de samiske barnehagene får de ikke tak i nok samisktalende ansatte som er kvalifiserte til jobben.

I hver fjerde samiske barnehage snakker ikke alle ansatte samisk.

Det viser en rundspørring NRK har gjennomført blant de samiske barnehagene.

Fra vondt til verre

Etter hvert begynte Kaija og Erik på skolen i Bodø. Årene som fulgte kostet mer enn tobarnsmoren kunne ha forestilt seg.

For Vivian var det en selvfølge at barna skulle ha samisk på skolen. Hun visste at samiske barn har rett til opplæring i samisk i både grunnskolen og i videregående, uansett hvor i landet de bor.

Skolen fikk beskjed om at Erik og Kaija skulle ha samisk som førstespråk fire timer i uken.

Men raskt oppstod det trøbbel.

Ofte mistet de undervisningen fordi skolen ikke hadde lærere. Slik hadde det vært i mange år.

Hun var så skuffet. Det var jo snakk om et språk som er likestilt med norsk.

På høsten 2018 gikk det fra vondt til verre. Samisklæreren ble sykmeldt, og Kaija fikk ikke undervisning.

Hun fikk ikke karakter i faget til jul.

Også Erik mistet samiskundervisningen, men for trinnet hans ble det etter hvert ordnet vikar.

Vivian syntes ikke at kommunen gjorde nok for Kaija, som hadde mistet flere måneders undervisning.

Hun gråt nesten i samtaler med kommuneledelsen, fordi hun følte at hun ikke nådde fram med sine argumenter.

Det var som om de ikke brydde seg like mye om hennes barn, som andres barn. Det kjentes som å snakke til en vegg, sier hun.

Sender datteren 200 km nordover

Vivian ble så sliten at hun begynte å tvile på om kampen nyttet.

I januar i år var det fortsatt ingen samisklærer på skolen.

11. januar tok Vivian seg sammen igjen. Hun skrev en klage til Fylkesmannen.

Uken etter kom svaret.

Vivian knytter nevene og ser innbitt ut. Mer enn et halvt år etter at brevet fra Fylkesmannen kom, kjenner hun fortsatt på sinnet.

Kommunen skulle lage en plan for å ta igjen tapt undervisning neste skoleår, varsles det i brevet.

– Neste skoleår! Det er hårreisende! Kaija går på ungdomsskole. Hun har mer enn nok med det karakterpresset som allerede er på skolen, sier Vivian.

Derfor gjør Vivian et drastisk valg. Hun sender datteren 200 km nordover til Drag skole i Tysfjord. Der får 14-åringen intensivundervisning noen dager to uker på rad.

I løpet av våren deltar Kaija også på et språkbad i Bodø. På språkbadet snakker deltakerne bare samisk.

Med et nødskrik fikk hun dermed standpunktkarakter i samisk i år.

Kaija har tenkt mye om kaoset med samiskundervisningen.

– Det er veldig dumt hvis man ikke hører og lærer det regelmessig. Man glemmer jo det litt. Uke etter uke fikk jeg vite at læreren min fortsatt var borte. Jeg fikk aldri noen beskjed om at det ikke blir samisk fremover, forteller hun.

Eksakt hvor mange timer med samisk Kaija må ta igjen i løpet av dette skoleåret som nettopp har startet, er det ennå ingen som vet.

Vivian tror det kan dreie seg om 50 timer.

– Det var et halvt år uten undervisning. Et halvt år! De hadde jo aldri sagt til en norsk unge at du får ikke norsk det neste halvåret, men du tar det vel igjen til neste år, sier hun.

Språkforsker Øystein Vangsnes ved Universitetet i Tromsø kan mye om situasjonen for samiske språk.

Han er bekymret over at samisktimene uteblir.

– Hver eneste person som snakker samisk, har en stor rolle. Det aller viktigste er at de som sitter i skoleledelsene, skjønner at når en samisk elev mister sin samisktime, så er det alvorlig, sier Vangsnes.

I Norge er det nærmere 640 000 elever i grunnskolen. Bare 2400 av disse har opplæring i samisk.

– Flere elever må få samiskopplæring med god kvalitet. Det er ikke nok barn som lærer samisk til at man kan opprettholde språket i fremtiden, sier Vangsnes.

Mangel på samiskundervisning i skolen er et stort problem for utviklingen av samisk språk hos barna. Det mener 71 prosent av de spurte i en spørreundersøkelse som er gjort av Sentio for NRK og den samiske avisen Ávvir.

Foreldre gir opp

De tre samiske språkene sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk er offisielle språk i Norge. På lik linje med norsk.

Hvert eneste år er det likevel elever som ikke får lære samisk på skolen, selv om de har rett til det.

Det viser den statlige utredningen «Hjertespråket».

– For mange blir samiskopplæringen en kamp. Ofte ender det med at foreldre og elever gir opp, sier medlem av utvalget Inga Lill Sigga Mikkelsen.

De er bekymret for at det bare er barn med ressurssterke foreldre, som får samisk på skolen. De som orker å ta kampen. Slike som tobarnsmoren i Nordland.

Vivian har i løpet av det siste året jaktet desperat på hjelpere.

Sametingsråd Silje Karine Muotka er en av disse. Hun sitter i Sametingets «regjering».

Noen uker før skolestart tar hun turen til Bodø.

Muotka møter ordføreren, rådmannen og utdanningssjefen. Sametinget har nemlig en avtale med Bodø om hvordan styrke det samiske i kommunen. Nå skal den evalueres.

Det er en frivillig avtale som ikke er lovfestet. En slik avtale har også tre andre bykommuner i Norge underskrevet; Tromsø, Oslo og Alta.

Slår neven i bordet

Muotka ser streng ut der hun sitter i møterommet. Håret er flettet stramt bakover. Punkt for punkt gjennomgås avtalen.

Så kommer de til samiskopplæring. Dette er en av de sakene samepolitikeren brenner mest for.

– Jeg vet at språket er viktig for å forme personlighet og det å ha en trygg identitet. Derfor mener jeg at et barn har en selvstendig rettighet å få lære seg det. Det må ingen glemme, sier hun.

Muotka vet at Bodø ikke har klart å gi samiskopplæring til barna. Hun er tydelig opprørt.

Stemningen i møterommet blir alvorlig. Det er stille. Søljen på Silje sin kofte rasler i det hun slår neven i bordet.

– Sånn kan vi ikke ha det. En uventet situasjon som sykemelding hos en ansatt, kan ikke gjøre at mange barn blir uten undervisning. Det må løses, sier hun.

Undervisningssjef Tore Tverbakk synes det er trist og leit at de samiske førstespråkselevene ikke hadde lærer.

I alt var det 17 elever som ikke fikk samiskundervisning en periode.

Skolen jaktet på vikarer. De lyste ut lærerstilling med snarlig tiltredelse våren 2019, men uten resultat.

– Vi dekket opp noe ved hjelp av vikarer i løpet av forrige skoleår. Det er ikke penger det står i her. Det er kvalifikasjonene som mangler, mener Tverbakk.

Han setter høyre handa si mot hjertet før han sier:

– Vi har brukt veldig mange arbeidstimer på å få det her til. Det forsikrer jeg.

– Vivian Aira er fortvilet og bekymret over hva som vil skje med hennes barns utdanning. Hva tenker du om det?

– Vi må gjøre det vi kan sånn at hun får det tilbudet hun har rett til. Jeg kan jo forstå det når hun forteller det hun forteller. Jeg er ganske sikker på at vi skal få det til, svarer Tverbakk.

Han tror at framtiden er lysere med tanke på samiskundervisning i Bodø.

Kommunen har ansatt en ny lærer som skal undervise på barnetrinnet. De har også fått på plass fjernundervisning til elever med samisk som førstespråk på ungdomstrinnet.

I tillegg har Bodø kommune ​arbeidsavtale med enda en lærer som er nesten ferdigutdannet og gjort avtaler med to lulesamiske lærerstudenter som fortsatt er under utdanning.

Møteplassen

Behovet for å snakke samisk avgjør mye av hvordan hverdagen til Vivian og barna blir. Det kreves ekstra innsats når det norske dominerer så sterkt.

Torvgammen noen kilometer utenfor Bodø sentrum er en del av innsatsen. Det samiske foreldrenettverket i byen har bygd den på dugnad.

Det lukter friskt av gammen etter regnværet. Reisverket er bygget av bjørkestokker. Over døra er navnet på gammen skrevet på samisk.

– Vi har kalt den for Vájmogábmá. Hjertegammen på norsk, forteller Kaija.

Hun går inn og peker opp mot taket. To av bjørkestokkene har en slik form at de sammen danner et hjerte.

– Hvor viktig er det for deg å kunne samisk?

– Det er viktig fordi det ikke er så mange som kan det. Språket kan jo dø ut.

Også i andre byer i Norge har samiske foreldre og barn laget egne møteplasser. For Vivian er det viktig å lete etter flere samiske arenaer i Bodø.

– Vi bruker foreldrenettverket mye på fritiden. Helt bevisst. Vi møtes og har språktreff. Barna får møte andre samiske barn.

Stolt av mamma

Kaija er stolt av sin mor som tar kampen for språket i skolen. Hun ser på moren og smiler.

– Hvis hun ikke hadde kjempet, så hadde det tatt enda lengre tid før vi hadde fått samisk. Kanskje vi ikke hadde hatt det i det hele tatt.

– Jeg er glad for å ha samisk. At jeg får snakke morsmålet mitt. Jeg hører jo ikke samisk så veldig mye ellers her i Bodø, sier Kaija.

Vivian ser rørt bort på barna der de sitter ved siden av hverandre i sofaen. For henne har det vært viktig å vise at samisk er like mye verdt som alle andre fag. Hun tror at barna forstår det.

Tobarnsmoren kjenner også på en stolthet.

På tross av alt trøbbelet med samisken, er barna veldig bevisst sin samiske identitet. Det tror hun at de får respekt for blant skolekamerater og venner.

– Jeg synes det er godt at de er så trygge. De er ikke redd for å vise at de er samer i byen. Sånne ting gjør meg stolt.

Les også:

• Når kommunen svikter er det Lindas datter det går utover
• Saras hjemkommune har best samisktilbud