Her lever håpet om joiken videre

– Oi! Ørepynten har jeg visst glemt.

Sara Marielle Gaup Beaska gir opp å lete etter smykkene i den lille skinnvesken, som ligger foran speilet på sminkebordet.

Ved siden av litt lenger inn i garderoben står hennes samiske artistkollegaer fra Finland og Sverige, Ulla Pirttijärvi og Sofia Jannok. De er også i full sving med å få på seg finstasen før konserten.

– Du kan gjerne låne disse hvis du vil, sier Ulla, og viser Sara Marielle store øredobber i sølv.

Kvelden er reddet for joikeren med røtter fra Troms og Finnmark. Så fylles garderoben med lavmælt joiking.

Det er tidlig ettermiddag første søndag i november. Artistene skal hylle den største av dem alle. Inga Juuso døde i 2014 og blir omtalt som den største joikeren noensinne. Hun er blitt en legende etter sin død. Nå pynter de samiske artistene seg backstage til den mest prestisjetunge scenen av alle. Operaen.

• Les også: Samiske artister skal hylle Inga Juuso

Redd for at joiken dør

Inga Juuso vokste opp i Alta i etterkrigsårene i en tid da fornorskningen fortsatt var hard. Joik var absolutt ikke noe man hørte i alle hjem. Inga sin mor hørte til unntakene. Hun pleide å joike mens hun satt og sydde. Også far i huset hadde lært denne tradisjonelle samiske musikkformen.

Grunnlaget var lagt for livslang kjærlighet til joiken, som i Inga sin ungdom nærmest var bannlyst fra det offentlige rom.

– Hvis Inga selv hadde fått oppleve at joiken fyller Operahuset i Oslo, så hadde hun vært umåtelig stolt og glad, sier joikeren Anders P. Bongo fra Kautokeino.

Han joiket sammen med Inga i flere tiår, og er også med på minnekonserten.

– Vi joiket sammen på en bursdagsfeiring kort tid før hun døde. Da sa hun at hun var redd for at joiken kom til å dø etter at hun og vi som tilhører den eldre garde er borte, forteller Bongo.

• Les også: – Føler meg som en dronning

Fordømmelsen

Hadde det vært opp til prestene og misjonærene, hadde Europas eldste musikktradisjon blitt borte i løpet av 1700-tallet. De fordømte både joiken og den samiske trommen, også kalt runebommen, som syndig.

Fra 50-årene og til slutten av 1980-tallet har det også vært forbudt med joik på enkelte skoler i samiske områder. Rett som det er, blusser det også opp debatt om hvorvidt det bør være lov å joike under kirkekonserter.

En del menigheter i Nord-Norge tillater ikke joiking i kirka, mens andre steder er det ikke like stor motstand mot denne urgamle samiske musikken.

Artister som Ole Edvard Antonsen og Maria Arredondo er bland de som på nært hold har fått erfare skepsisen mot joik og joikelignende musikk i kirka.

Djevelens musikk

Joikens «grand old lady», Inga Juuso, fikk også oppleve sin dose med hatet mot joiken.

– Inga og jeg fikk begge høre at det vi holdt på med tilhørte djevelen, forteller Mari Boine.

Hun er ikke opptatt av å presse joiken inn i kirka, men ønsker mer debatt om dette.

– Jeg synes at vi bør forsøke å snakke mer om dette for å finne ut hva denne fordømmelsen av joiken egentlig dreier seg om, sier Boine.

Hun sitter ved scenekanten i Operaen, i halvmørket, med en kopp i handa. Det går i chai-te og honning. Klokken nærmer seg 15:30 denne søndagen i november, og på hovedscenen på Den Norske Opera holder de på med stemmeprøver.

Joikefellesskap

– Det står kaffe på greenroom, skal jeg hente en kanne hit til garderoben? Assistentene som er på jobb for Oslo World Music Festival, gjør sitt for at de langvegsfarende artistene skal føle seg hjemme.

Hun får bekreftende svar, og haster opp trappa til greenroom, som ligger rett over garderoben.

Trekløveret i fellesgarderoben, ved scenekanten setter pris på å få være med i et så stort samisk joikefellesskap.

De har gjort konserten to ganger før, nemlig i Kautokeino og Tromsø. Prosjektet «Minnenes melodi» avsluttes med konserten i Operaen.

– Det er utvilsomt en stor ære for oss å få mulighet til å minnes Inga på en av de største scenene i Norge. Hun var en sterk samekvinne og kulturforkjemper som gjennom sitt iherdige arbeid har vist at joiken har sin naturlig plass også på de største scener i verden, sier Sofia Jannok.

Opptur for joiken

De siste 10 årene har også stadig flere samiske musikere, som bruker elementer av joik i sin musikk, fått opptre på større scener nasjonalt og internasjonalt. Både Niko Valkeapää, Johan Sara Jr. og Mari Boine har opptrådt på Operaen. Også festivaler og populære musikkonkurranser har sluppet til musikk med joik.

Selv Disney har slått et slag for joiken. Musikken i storfilmen «Frost» er basert på sørsamisk joik, og er laget av den prisbelønte komponisten og musikeren Frode Fjellheim.

En som nylig også har oppdaget joiken, er Elisabeth Andreassen. I beste sendetid hos Lindmo, avslørte artisten at hun har lært seg å joike.

«Ikke alt kan kalles joik»

Joik er ikke lett å tilegne seg eller forstå om man ikke blir født inn i det, mente Inga Juuso.

«Om jeg skal joike deg så må jeg kjenne deg utrolig godt. Om du er en utadvendt og positiv person må musikken også være det. Er du innadvendt og reservert, må dette også speiles gjennom joiken. Melodien er det bærende elementet. Det er egentlig som å male et bilde», sa Juuso i et intervju med tidsskriftet Norsk musikkinformasjon i 2008.

Ville nå ut til barn og unge

I 1999 ble Inga Juuso historisk da Musikk i Troms ansatte henne som første fylkesjoiker. Hun reiste rundt på skoler og lærte barna å joike.

Med denne stillingen fulgte det også med konsertoppdrag over hele Norden. Hun samarbeidet med ledende norske musikere som Harald Skullerud og Steinar Raknes.

Dette resulterte i tre nye CD-utgivelser fra 2008 til 2011, og blant annet priser som Spellemann og «Årets folkemusiker».

Før Juuso døde 23.august 2014 var hun rangert som en av de fremste folkemusikerne i Norge.

Selv om det tilsynelatende så ut til at joik igjen ville bli mer akseptert, var Inga bekymret for joikens framtid

«Hvem skal føre joiken videre når vi som har joiket hele livet, er borte?» spurte hun ofte seg selv.

I likhet med Nils Aslak Valkeapää var hun på utkikk etter unge som kunne tenke seg å lære å joike.

• Les også: Vil se på mulighetene for å tilby utdannelse i joik
• Les også: Får ikke med joikebidrag til SGP
• Les også: Joiketalenter på rekke og rad
• Les også: Tar med seg joik til klimatoppmøtet i Paris - NRK Finnmark - Lokale nyheter, TV og radio

– Verdensklasse

Det er Oslo World Music Festival som har invitert stjernegalleriet med samiske artister og musikere til Oslo.

Med «Forbudte sanger» som tema for festivalen, var det naturlig at joiken fikk en sentral plass under årets festival.

– Det handler om sensur, og sensur kan foregår på veldig mange forskjellige måter, og da kom joiken til oss som en veldig viktig del av det, sier festivalleder Alexandra Archetti Stølen.

Det er ikke tilfeldig at de la konserten til Operaen.

– Det måtte være i Operaen, det måtte være på hovedscenen, for det måtte være på den scenen som man på en måte opplever som eliten, elitekulturen, sier hun.

• Les også: Vil gjøre samisk musikk til eksportvare

14 artister og musikere

«Hør etter alle sammen! Det er snart klart for generalprøve. Alle artistene må på scenen nå.»

Stemmen til inspisienten bryter gjennom høyttalerne.

Det er mye som skal klaffe under en så stor produksjon. En ekstra utfordring er at artistene bor spredt i Norden, og sjelden møtes. I alt er det 14 musikere og artister på scenen under forestillingen.

– Jeg vet at lysene ikke er på plass for alle dere, men bare ta det med ro. Vi får justert det nå under generalprøven, forklarer produsent Haukur Gunnarsson videre.

Som mangeårig sjef for Det samiske nasjonalteateret Beaivváš, har han erfaring med lignende produksjoner.

Listen med rekkefølgen av låtene deles ut. Sara Marielle oppdager et par feil, og haster av sted mot en av arrangørens assistenter utenfor garderoben.

– Her er det noen linjer for mye, vi må stryke ut disse, slik at vi lettere kan følge med på hvem som skal på scenen, forklarer Sara Marielle.

Ingas arvtaker

Det er ikke uten grunn at hun er den blant artistene som holder et ekstra øye med at alt er på plass. Etter at Inga Juuso døde, overtok Sara Marielle Gaup Beaska Juusos jazzmusiker, Steinar Raknes. Noen måneder før Inga døde, ble Mariella spurt om hun kunne være vikar på et oppdrag i Japan. Hun tenkte seg grundig om før hun takket ja til jobben.

– Jeg brukte noen dager på å vurdere dette, men til slutt sa jeg ja, og har ikke angret på det.

Steinar Raknes, som spilte sammen med Inga i flere år, bekrefter dette.

– Samarbeidet mellom Sara Marielle og meg fungerte godt, og det føltes riktig å fortsette. Jeg føler at det er med Ingas velsignelse, sier Raknes.

• Les også: Adjágas-vokalist i nytt band

«Wow-følelse»

Begge gleder seg til konserten, men like før de entrer hovedscenen i Operaen, kommer Sara Marielle med en betroelse.

– For meg personlig er det egentlig ikke så viktig å få opptre på Opera-scenen. Det som er viktig for meg er at folk joiker i hverdagen, det være seg i bilen, mens de kjører snøskuter eller hjemme. Og det som virkelig gir meg «wow-følelse» er å høre barn og unge joike, sier hun.

For en, som ifølge hennes nærmeste, kunne joike før hun kunne snakke, er det sårt å se at færre lærer denne tradisjonen fra de er små.

– Vi ser når vi reiser rundt at joik blir mer og mer en musikkform som fremføres på scenen, og at det er færre og færre som joiker i hverdagen, Det er selvfølgelig bra at joiken høres på scener, men jeg synes det er trist at hverdagsjoiken forsvinner, sier Sara Marielle, og titter mot sin datter.

Hun er selv mor til to barn. For henne har det vært naturlig å føre joikekunnskapene videre.

– Min datter Máret Áile Susanna er allerede flinkere til å joike enn det jeg var på hennes alder, forteller en tydelig stolt mor.

• Les også: Joikekurs for barn

Samebryllup uten joik

Til tross for at de ypperste joikerne i Norden nå står på scenen på Den Norske Opera, er trenden likevel klar: det kommer færre nye joikere til som overtar etter de eldre som har fått dette inn med morsmelka.

Selv om det ikke finnes tall og forskning på dette, er dette noe som de som driver med joik bare vet.

– Se bare på hva som skjer på de store samebryllupene. Før var det nærmest konkurranse om å få ta en joik på bryllupsfestene, og bryllupsgjester kunne samle seg større klynger og joike av full hals. Nå er det nesten helt slutt på dettee. Man hører nesten ikke slik joiking lenger på bryllup I Kautokeino og Karasjok, sier Anders P. Bongo.

– Tror du at joiken vil forsvinne for godt?

– Nei, den vil vel ikke forsvinne helt, men man vil nok se at det er flere som blander joik med musikk. Den tradisjonelle joiken uten instrumenter vil det bli mindre av i framtiden, sier Bonggu-Ánte, som han kalles på samisk.

– Inga hadde vært stolt

«Flott gjennomført alle sammen! Da er vi snart klare», lyder det fra produsenten.

Generalprøven avsluttes mindre enn en halv time før selve konserten starter. Da blir det igjen hektisk aktivitet i garderoben.

Nå skal musikerne rekke å skifte.

Like før klokken 18:30 er konserten i gang. De starter med Inga Juusos egen personjoik.

En etter en fyller de scenen. Fire kvinner og fire menn. Alle høyt respekterte og avholdte representanter for samisk musikk.Akkompagnert av noen av de beste musikerne i landet.

Responsen fra publikum taler for seg. Kommentarer som magisk og fantastisk går igjen, idet publikum går ut etter konserten.

– Åh, du verden for en opplevelse dette var! Jeg fikk rett og slett frysninger, sier Hilde-Márjá Johnsen, som satt på femte rad under konserten.

– Hva var det som ga deg frysninger?

– Alt sammen, hele konserten var magisk, og det var så godt å få oppleve dette i Operaen.

Tydelig rørt og glad forsvinner også hun ut i vinternatten i hovedstaden.

• Les også: Jon-Henrik mest populær av de samiske artistene på YouTube

– Burde bli en tradisjon

Like utenfor garderoben samles artister og musikere jublende til gruppeklem, og gratulerer hverandre.

– Åh, det var virkelig fantastisk å få være med på dette, sier Sofia Jannok.

Hun får bekreftende svar fra flere av sine medmusikanter.

– Jeg tror Inga hadde vært veldig stolt i kveld, fordi det er så lite jålete, og bare masse kul joiking og masse kul musikk. Det var dette Inga kjempet for, sier Steinar Raknes.

Også Ulla Pirttijjarvi er storfornøyd.

– Operaen er en fantastisk arena, jeg synes at joik og samisk musikk burde høres oftere her, sier hun.

– Det burde være en årlig storsatsing av samisk musikk på denne scenen, legger hun til med et stort smil om munnen.

Mari Boine bifaller forslaget med stor iver.

– Absolutt! Se på maoriene på New Zealand, de har jo for eksempel fått nasjonal aksept for sin tradisjonelle dans, haka, sier Boine.

I flere hundre år har samenes joik vært fordømt og undertrykt. Det vet Mari Boine og alle de andre samiske musikerne. Men nå har djevelens verk også blitt operaens verk. Herrefolket har også sett det, og skjønt det.

Håpet om joiken lever videre.

– Joiken burde hatt større plass i det norske samfunnet. På den måten kan vi motivere flere til å ta vare på denne tradisjonen. Og hvis vi ikke oppnår denne statusen i Norge, så tar vi joiken ut i verden, til Berlin eller Roma, sier Boine og ler hjertelig.