Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen.
Hver dag reiser sykepleier Marita (28) i to timer for å hjelpe eldre i utkanten.
Marita Vattøy Guldbrandsen ved ferga på Voksa.
Men om 20 år er det kanskje ikke mulig for henne å i det hele tatt ta turen.
Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen hjelper Bjørg Voksøy med støttestrømper.
Da må kanskje pasienter som Bjørg flytte hjemmefra. Før de egentlig trenger det.
Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen

Rekker omsorgen fram?

Rekker omsorgen fram?

Marita Vattøy Gulbrandsen står i medisinrommet på Sandetun omsorgssenter på Sunnmøre. Hun er fokusert. Medisinene må måles opp nøyaktig. Det er viktig at dette blir riktig.

Men om seks minutter går ferga.

Arbeidsdagen er allerede en kamp mot klokka. Hun skal rekke en hel liste med pasienter og samtidig gi dem god behandling.

Det siste er spesielt viktig for henne. Å gi omsorg til de rundt seg har alltid vært det. Spesielt de eldre.

De som har levd et helt liv. De som har vært der for oss andre.

Som bestemor og oldemor.

De har vært viktig for henne i oppveksten, og hun tenker mye på dem. Hun er opptatt av at de skal ha det så bra som mulig.

Selv om de er på slutten av livet.

Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen.

Marita skal egentlig ikke starte dagen før 07.30, men er på plass en halvtime tidligere for å være sikker på at hun rekker å trekke opp alle medisiner hun skal ha med ut til øyene i Sande kommune.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK

Men de neste årene vil det bli flere og flere eldre å ta vare på, særlig i kommuner som Sande.

I 2040 vil nesten en fjerdedel av befolkningen her være over 70 år. Tendensen er den samme i resten av landet.

Befolkning over 70 år

Kart over kommuner med prosentvis aldersfordeling over 70 år

Marita og kollegaene hennes vil dermed få flere pasienter å hjelpe. Og mindre tid å gjøre det på. Den lange reiseveien ut til øyene vil gjøre det ekstra vanskelig.

De er usikre på om de vil rekke hjem til alle.

Én av tre kommuner i Norge vet ikke om de kan tilby hjemmebasert omsorg til alle i framtiden, viser en undersøkelse NRK har gjort.

Av de 274 kommunene som svarte på undersøkelsen, er 26,6 prosent usikre. 6,6 prosent svarte nei på spørsmålet om de tror alle eldre i kommunen får hjemmebasert omsorg om 20 år, uavhengig av hvor de bor.

Heller ikke her i Sande vet de om de vil klare det.

Å rekke ferga i tide blir nok derfor enda viktigere.

Men blir det overhodet mulig å kunne ta turen i det hele tatt?

Sjøvegen mot utkanten

Ferga mellom Larsnes og Voksa i Sande kommune, Møre og Romsdal.

Ferge er nødvendig for å komme seg rundt til alle innbyggerne i øykommunen Sande.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK

Ferga mellom kommunesenteret Larsnes og øyene utenfor har avgang hver andre time. Rekker ikke Marita ferga, må pasientene vente enda lengre på å få hjelp.

Men rekker den, det gjør hun.

Været har endret seg siden hun stod opp. Solen titter fram bak skyene. Fine solskinnsdager er det ikke alltid man får her ute, rett nord for Stad.

Mye vitner om at dette er et sted i utkanten. Med knappe 2500 innbyggere er Sande den nest minste kommunen i Møre og Romsdal.

Sande kommune ligger lengst ut mot havet, sørvest i Møre og Romsdal.

De unge flytter stort sett til Ålesund, som er et par timers kjøretur unna, eller nabokommunene Ulstein og Herøy.

Om bord på ferga tar Marita seg tid til å sjekke pasientjournalene. Hun oppdaterer seg om det er noen endringer i medisiner eller behandling.

Sånn kan hun spare litt tid. Når hun først kommer til øya, har hun bare et par timer på seg før hun må rekke ferga tilbake igjen.

Marita Vattøy Guldbrandsen på ferga mellom Larsnes og Voksa.

Fergeturen mellom øyene har blitt en vane, men det blir mange timer i løpet av et år.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK

Tidspresset henger alltid over skuldrene. Det ergrer henne litt.

– Vi må se helheten i pasientene og behovene deres. Men mye er styrt av økonomi og tid, og det er kjempetrist.

Ferga durer videre. Marita er vant til den ekstra reisetiden som fører med å jobbe i distriktet, men det tar mye av dagen.

Omtrent to timer går med når hun skal ut på øyene.

På én uke betyr det at godt over en vanlig arbeidsdag blir brukt opp. På reisetid.

– Vi har ikke nok helsepersonell i Norge nå. Hvordan det blir her når det blir enda flere pasienter er vanskelig å tenke på.

Avgjørende hjelp

Ferga har flere stoppesteder, og det er på øya Voksa at Marita skal gå av. Der står en av kommunens biler. Nå skal hun kjøre et lite stykke. Fra en liten øy til en annen.

Det bor knappe 200 mennesker her. Alle kjenner alle.

Over moloen til naboøya, forbi noen rorbuer og så opp en grusveg.

Med en fantastisk utsikt over Sandsøya, parkerer Marita ved en enebolig. Døra i første etasje åpnes. Ut titter Bjørg Voksøy.

Marita smiler bredt. Det er alltid hyggelig å se denne dama.

Bjørg har bodd her siden 70-tallet.

Bjørg Voksøy på Sandsøy.

Og hun vil gjerne fortsette å bo hjemme, så lenge det er mulig.

Bjørg Voksøy på Sandsøya.

Bjørg er sørlending. Det var kjærligheten som gjorde at hun som 32-åring flyttet hit, til ei øy ute i havgapet.

Til å begynne med var det nytt og ukjent. Men Bjørg har vært gjennom mye i livet og er vant til å omstille seg.

Som når pandemien kom. Og når ektemannen gikk bort for noen år siden.

Og når hun måtte begynne å be om hjelp.

Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen hjelper Bjørg Voksøy.

Bjørg er glad for hjelpen og den sosiale kontakten hun får når sykepleierne kommer. Det gjør en stor forskjell for henne.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK

Det er bare et par strømper som skal på beina. Men det klarer hun ikke selv.

Med raske hender hjelper Marita 76-åringen med strømpene. På et par minutter er det hele over.

Det er kjekt å kunne gi den hjelpen som gjør at pasienter kan få bo hjemme.

– Det er en liten ting for oss å gjøre, men det er helt avgjørende for Bjørg, sier Marita.

Bjørg Voksøy i hjemmet sitt på Sandsøy.

– Jeg kunne ha flyttet tilbake til Sørlandet, men jeg har to sønner og barnebarn her. Jeg vil være her for de så lenge jeg kan.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK

For noen kan det være mye mer enn noen strømper. Men uten disse små minuttene med Marita, er det sannsynlig at Bjørg måtte ha flyttet hjemmefra. Om hun ikke kunne betalt seg til privat hjelp da.

For det er det hun ville ha gjort. Heller bruke mer penger enn å flytte.

Det er jo hjemme.

Det er her barna har vokst opp. Her har familien gått gjennom opp- og nedturer. Her har hun og mannen blitt gamle sammen.

– Det er veldig viktig for meg å bo hjemme. Det er her jeg trives, og jeg kunne ikke tenke meg å flytte inn på noe slags bolig. Jeg har det så fint her.

Hun skulle helst ha sett at kommunen bygde omsorgsboliger på selve øya.

– Det ville blitt veldig tungt om jeg skulle flytte på et fremmed sted.

«Utanfor allfarveg – heldigvis!»

Det er positivt å bo i utkanten. Det mener i alle fall kommunen selv, og skilter med slagordet «Utanfor allfarveg – heldigvis!»

På andre siden av havstykket, trer Anders Norvald Hammer ut på rådhustrappa. Han er kommunedirektør i Sande.

Kommunedirektøren har stor respekt for Marita og hennes kollegaer for jobben de gjør.

Kommunedirektør i Sande kommune, Anders Norvald Hammer.

Men han og ordfører Olav Myklebust ser at det kan bli utfordrende for dem i framtiden.

Kommunedirektør Anders Norvald Hammer og ordfører Olav Myklebust i Sande kommune.

Han mener at kommunen klarer å hjelpe alle eldre som bor hjemme i dag, og han håper på at de skal greie det i framtiden også.

Men eldrebølgen kommer ingen seg unna. Det er vanskelig å svare på om de faktisk vil greie det.

Marita er én av stadig færre sykepleiere som ønsker seg jobb i små kommuner som Sande. Helsesektoren sliter nemlig allerede med å rekruttere nok sykepleiere.

Og verre skal det bli.

Ifølge SSB vil Norge trolig mangle rundt 28.000 sykepleiere i 2035.

Det er et tall som får Norvald Hammer til å tenke.

Allerede i dag, oppgir 167 av 274 kommuner til NRK at de tilbyr noe ekstra i rekrutteringen av sykepleiere.

Sande kommune er en av dem. De lover ekstra lønn til sykepleiere og vernepleiere.

Konkurransen blir tøffere og tøffere. Kommunedirektøren sier at det er en utfordring i seg selv.

Det kan bety at vi konkurrerer ut hverandre uten at vi løser det grunnleggende problemet, som er at vi mangler nok personell i landet vårt.

Han er ikke den eneste som ser at det kan bli tøft.

50 mil lenger sør for Sande finner vi Kvinnherad kommune. Her har kommunedirektør Ragnhild Bjerkvik sagt at folk kanskje må begynne å kjøpe private tjenester, skal de få hjelpen hjemme.

På rådhustrappa i Sande ser Norvald Hammer for seg at det kan bli nødvendig i Sande også for å dekke alle behov i framtiden.

En kamp mot klokka

Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen hos Bjørg Voksøy.

– Å få bo hjemme i det miljøet jeg har bodd i så lenge gjør noe med livskvaliteten, forteller Bjørg.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK

Marita kikker på klokka. Hun skulle gjerne ha pratet mer med Bjørg, men det går ikke.

Det er på tide å sette seg i bilen. Hun har tre pasienter til hun skal innom på øya. Så må hun tilbake til omsorgssenteret. Der skal hun jobbe ut dagen.

Men da må hun igjen rekke ferga.

Om ikke, blir det mer å gjøre for kollegaene hennes.

Tiden går fort. Inn til en pasient. Ut igjen. Inn til neste.

Når hun lukker døra til det siste huset, skjønner hun at hun må sette opp farten. Hun løper så fort hun overhode kan mot bilen.

Er dette framtiden?

Hvem skal få bo hjemme?

– Så godt som vi har det nå, vil vi aldri få det igjen.

Astri Syse sitter på kontoret sitt hos Statistisk sentralbyrå i Oslo. Hun er bekymret for at Norge om noen tiår vil ha langt flere eldre og stadig færre i arbeid.

Det vil gjøre det særlig vanskelig for små distriktskommuner som Sande.

Men kan man snu det?

Tallene er usikre. Forskerne vet ikke hvor mange i arbeidsalder man kan regne med på lang sikt.

Men fordi de fleste unge bor og vokser opp i sentrale strøk, er det vanskelig for Astri Syse å se for seg at de små kommunene kommer til å vinne kampen om de unge og nyutdannede.

Sandsøy, Sande, Møre og Romsdal.

Sandsøya er et lite samfunn i en kommune som er preget av fraflytting.

Foto: Øyvind Sandnes / NRK Luftfoto

I mange kommuner, som Sande, er det også lang reisevei. Syse mener sykepleiere bør bruke tiden på pasienter i stedet for reising.

– Lang reisetid vil man ikke ha kapasitet til, sier hun.

Så hva er da løsningen?

Skal eldre få bo hjemme lengst mulig, disse kommunene vinne kampen om sykepleierne, sier hun.

Eller, legge til rette for gode botilbud nærmere kommunesenteret.

– Det er ikke sånn at folk ikke skal bo hjemme, men det er ikke sikkert at hjemmet skal være der de har vært.

Et hjertesukk

Marita har knappe åtte minutter på å rekke ferga når hun kommer løpende inn i bilen etter siste pasient.

Så fort hun får igjen pusten, sukker hun. Å forlate pasienter når man gjerne skulle vært der litt lengre er tungt.

– Du føler du ikke strekker helt til. Du har mer å gi, men du har ikke økonomien eller tiden til det.

Sykepleier Marita Vattøy Guldbrandsen.

– Jeg forstår at de har lyst til å bo her, sier Marita når hun er på vei ut på Sandsøya.

Foto: Idun Aalbu Rasmussen / NRK

Marita har uansett ikke så mye tid til å tenke på framtiden. Det er hjelpen hun gir nå som står i fokus. Det er den som betyr noe for dem som trenger den. Nå.

Men hun kan likevel ikke la være å se for seg hvordan det kan bli. Pasienter som Bjørg må kanskje flytte fra Sandsøya.

Det skjærer litt i hjertet.

– Det er trist å tenke på at det kanskje er personale og økonomi som skal gjøre at folk må se seg nødt til å flytte hjemmefra før de egentlig trenger det.

Hun stopper bilen bakerst i fergekøen, med to minutter å gå på.

Tiden strakk akkurat til. I dag i alle fall.

Men gjør den det i morgen?

­

Statistikk og prognoser i artikkelen er hentet fra Statistisk sentralbyrå. For prognoser er det brukt hovedalternativ.

Heisann!

Har du noe på hjertet etter å ha lest denne saken? Send meg gjerne dine innspill.

Denne saken er en del av «Den store folkevandringa», et samarbeidsprosjekt mellom lokalaviser organisert i Landslaget for lokalaviser (LLA), Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og NRK.

Sammen lager vi saker om hvordan folk i Norge flytter på seg, hva det gjør med samfunnet vårt og hva framtiden vil bringe.

Skoleklasse med bare seks elever igjen

Tanja er den einaste jenta på biletet som har flytta heim

Nær ein av tre norske kommunar hadde 20 eller færre fødslar i fjor.

Familien Selvaag flyttet fra Oslo til Lillehammer.

Forskning viser at koronalivet er bedre i distriktet: – Det ble kvelende å være i Oslo

De drømte om mer luft og natur, og mindre nedstengt by. En ny studie slår fast at folk i storbyen har slitt mest.

Truls Bernhardsen vil helst bli buande i Kariel i Finnmark

Dei fleste bygdeungdom er som Truls. Dei vil bu, leve og døy på bygda.

Det er ikkje slik at alle bygdeungdommar vil flytte til byen. Fleirtalet vil helst bli buande på bygda, viser ei fersk undersøking. Men dei stiller nokre krav.

Marja-Elina Ballovara Varsi

Legestudenten Marja er like viktig for helsen som for et truet språk

Marja-Elina Varsi har gjort som tusenvis av andre samer: Flyttet fra bygda til byen. Nå håper ordføreren i hjemkommunen at hun kommer tilbake.

Sunniva Antonsen Remmen (26) er finansanalytiker og jobber fra Træna, hvor hun er fra.

Sunniva jobber med finans for San Francisco-selskap fra øy med 400 innbyggere

Hun begynte med hjemmekontor hos foreldrene da pandemien brøt ut. Nå har Sunniva Antonsen Remmen (26) kjøpt seg hus på Træna.

Mathilde Leivseth, den store folkevandringa, hamarøy, befolkningsfremskriving, telemarksforskning, ssb.

SSB mener Mathildes (20) hjemkommune skal vokse – forsker mener det er en grov bom

SSB spår vekst i folketallet i Hamarøy og mange andre kommuner i distriktene de neste 20 årene. Forsker mener SSB tar systematisk feil og mener de vil få en mye større nedgang.

innvandring-vang-040321

Anna og Piotr har vore med på å berge folketalet på bygda, men no snur det

No stansar innvandringa opp, og det kan få alvorlege følgjer for distriktskommunar.

Sara Mathisen og samboeren Joachim gikk mot strømmen da de satset all tid og penger på å pusse opp et gammelt hus på Værøy i Lofoten.

Sara og Joachim måtte gi opp å bygge nytt: – Har pusset opp for 5 millioner

I en av kommunene der det bygges færrest boliger, fikk Sara og Joachim knapt lån til å kjøpe et gammelt, forfallent hus.

Iselin Nybø

Berre ti søkte på departementsjobbar som var meint for folk frå distrikta

Det kom færre søkarar enn normalt då Næringsdepartementet gjorde det mogleg å søka på departementsjobb,