Hopp til innhold

Spillanmeldelse: G.I. Joe

Gi Joe: The Rise of Cobra er et eksempel på alt som kan gå galt når du lager et spill av en film.

G.I. Joe: The Rise of Cobra
Foto: EA

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

En av mine barndomshelter og favorittleketøy var G.I. Joe. I mange år har han hatt en høy status, og det var med en viss spenning i kroppen at jeg satte i gang med spillet The Rise of Cobra.

Spillet åpner med brask og bram, og det tar ikke lange tiden før du får presentert historien. Den kan best sammenlignes med lapskaus.

Hva er det som skjer?

Den smeller i gang, uten å introdusere karakterene, forklare hvor vi er eller hva skal skjer. Det som ser ut som en triviell hverdag for soldatene i G.I. Joe-skvadronen, får en brå slutt når slemme motstandere teleporterer seg inn og befrir baronessen (hvem er hun?). Dermed må du i rollen som Duke ut på landeveien å skyte ned ti tusenvis av fiendtlige soldater.

Det høres ut som en helt standard historie, men for de som ikke har inngående kjennskap til G.I. Joe-universet er det ikke lett å forstå hvorfor slemme ”Cobras” har muligheten til å teleportere seg rett inn i hovedbasen til G.I. Joe-skvadronen. Hvorfor oversvømmer de ikke basen bare og gjør slutt på G.I. Joe-gjengen en gang for alle?

Stemmeskuespillerne besudler det lille som er av troverdighet i karakterene, og reduserer historien til en komisk mølje.

Grafikken er langt unna det Playstation 3 (som jeg testet spillet på) kan yte, og det er tydelig at G.I. Joe: The Rise of Cobra knapt er tilpasset de forskjellige konsollene spillet er gitt ut til. Grafikken ligner mistenkelig på det jeg ville ventet på av Nintendo Wii. Ansiktene til karakterene er klønete animert, og gjør at de heller fremtrer som komiske figurer når du hører stemmen de har.

Få positive ting

Musikken er en av de tingene jeg vil trekke frem som positivt, den er actionorientert og spennende og bygger opp følelsen av at du skal i kamp. Men en kjøper vel ikke et spill på grunn av musikken gjør man?
Selve spillet er et tredjepersons actionspill, der du styrer figurene omkring med analogstikken og kan gjemme deg bak kasser, steiner og murvegger for å overvinne fienden.

Jeg begynte først på normal vanskelighetsgrad, spillet var da så latterlig enkelt at jeg måtte starte på nytt med et vanskeligere nivå.

Mens mange krigs og actionspill legger opp til at du må ta i bruk landskap og gjemmesteder for å overvinne alle fiendene du møter på veien, kunne jeg i G.I. Joe løpe rett frem som Rambo mens maskingeværet kontinuerlig plaffet ned de som stod i veien min. Inkludert store tanks.

Pinlig

Orker du å spille i mer enn et kvarter, og kanskje føler at spillet er vanskelig nok for deg, så får du servert pinlige mellomsekvenser med dårlig animasjon toppet med de horrible stemmeskuespillerne.

Den eneste grunnen jeg ikke triller en ener på terningen, er at spillet på et helt grunnleggende plan fungerer. Det er ikke bugs som ødelegger spillet, men selve spillet er rett og slett dårlig hastverksarbeid.

Styr unna!

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo