Dante vender hjem fra korstogene, men hans kjære har lovt sin sjel til djevelen i bytte mot at Dante kommer trygt hjem fra det hellige land.
Dermed må du, i rollen som Dante, slåss deg igjennom skjærsildens ni nivåer for å redde henne.
Dante's Inferno er løslig basert på det klassiske eposet, Den Gudommlige Komedie, av italieneren Dante Alighieri. Mye på samme måte som God of War er løslig basert på gresk mytologi.
God of War? Neida
Hvorfor tar jeg frem God of War hele tiden spør du? Jo, nå skal vi se på likhetene mellom de to spillene.
- En historie som er løslig basert på et historisk litterært verk eller historiske hendelser? Check.
- En maskulin helt med ingenting å tape? Check.
- Tredjepersons hack'n'slash kampsystem? Check.
- Store våpen, ekstreme komboer og «over-the-top» action? Check.
- Knappeutløste kampsekvenser (quick-time-events eller QTE)? Check.
- Episke kamper mot guddommer og andre monstere? Check.
Men rett skal være rett, spørsmålet til slutt er jo om Dante's Inferno er et godt spill. Forteller det en spennende historie? Hva med karakterene? Er spillmekanikken og kampsystemet bra? Og hvordan er grafikken?
For å begynne med det første, Dante's Inferno har en utrolig spennende historie. Den Guddommelige Komedie er ved siden av å være det viktigste litterære verket i italiensk litteratur en spennende fortelling som blandet en tøff heltefortelling med det overnaturlige elementet til kristendommen.
Spennende historie
Det er få kristne i dag som tror på den bokstavelige tolkning av himmel, helvete og skjærsild slik Dante (forfatteren altså) skriver, men den har alle de ingredienser en spillhistorie bør ha for å være et underholdene eventyrspill. Dessverre lider Dante's Inferno av at det rett og slett er for mye å fortelle. Spillets start klarer ikke å suge meg inn i handlingen, eller i karakterene sin motivasjon.
Det tar oss over til det andre spørsmålet. Hva med karakterene?
Første gang vi møter Dante sitter han og syr fast et kors av tøy på brystet sitt. Det er smertefult, og det blir straks tydelig at Dante er en karakter med tunge og store tanker. Han har en komplisert bakgrunn, men har hele tiden handlet i god tro. I tro om at han tjente en guddommelig kraft.
Vanskelige karakterer
Men selv om jeg ser dette, gjør ikke Dante's Inferno særlig mye av bakgrunnshistorien til vår hovedperson. Hva slags bakhistorie har Dante og hans kjære (Beatrice) som gjør at hun ofrer seg selv til djevelen for å sikre tilbakekomsten til Dante? Det er ikke lett å vite gitt.
Hva med spillmekanikken og kampsystemet?
Et engelsk ordtak sier «Why change a winning team?», og i Dante's Inferno kommer det til sin rett. Problemet er at jeg innimellom tror jeg spiller God of War, så likt er kampsystemet i de to spillene. I Dante's Inferno kan du i tillegg låse opp forskjellige komboer og spesialangrep, alt ettersom du velger forholde deg til den samle sti (de godes vei altså) eller satans motorvei.
Dette låses opp etterhvert, og gjør at det som i starten er ren knappetrykkingshelvete blir til kompliserte kampsekvenser. Med andre ord progresjon, og det liker vi.
Bruken av QTEs er uoversiktelig og det er ikke ofte jeg får med meg at jeg skal trykke på firkanttasten eller R2. Dette gjør at jeg må starte helt på nytt i kampene, og er fryktelig irriterende i lengden.
De store hovedmotstanderne er hentet fra et kristent fiksjonsunivers i spedd god fantasi fra utviklerne, og de er imponerende! Vanskelighetsgraden er det heller ingenting å si på, for Dante's Inferno kan virkelig la deg gå igjennom et helvete om du så ønsker.
Detaljrike omgivelser
Helt til slutt fortjener grafikken å få litt oppmerksomhet, for den er meget god. Det er tydelig at utviklerstudioet Visceral Games har gjort sin research, for i likhet med Darksiders er detaljene i spillet veldig gode.
Den symboltunge historien har blitt behandlet med respekt, noe som igjen innbyr til fordypning i det visuelle.
Kampene derimot er kliss like det vi har sett i God of War-spillene; breddfulle av action slik at du egentlig ikke får med deg hva som skjer.
Alt i alt er Dante's Inferno et godt actionspill, men de mange likhetene til God of War-serien gjør at spillet ikke finner sin egen identitet. Det er en spennende historie om himmel og helvete, men karakterene får ikke tid til å etablere seg. Dermed får jeg aldri medfølelse for den sorgen og smerten hovedkarakteren har som motivasjon for sin reise igjennom skjærsilden.
Dante's Inferno er med andre ord perfekt for deg som venter på God of War 3, men ikke en varig spillklassiker.
