Slik feiret vi 100 års selvstendighet i 1914

– Det vi i dag kjenner som Frognerparken, er egentlig svaret på spørsmålet om hva man skulle gjøre med tomten som sto igjen etter Jubileumsutstillingen, sier professor og forfatter Espen Ytreberg til NRK.

Les: «Kongolandsbyen» går verden rundt

1,5 millioner besøkte Frognerparken

Den historiske Kongolandsbyen har fått mye oppmerksomhet denne våren, etter at det ble kjent at kunstnerne Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner planlegger å gjenskape paviljongen fra den norske jubileumsutstillingen i 1914.

Men som Ytreberg er nøye med å påpeke, var den opprinnelige Kongolandsbyen kun én av mange attraksjoner på utstillingen.

– Kongolandsbyen lå i en krok av «fornøyelsesavdelingen», der den konkurrerte om oppmerksomheten med en berg-og-dal-bane og «Floras dansesal» og andre tivoliaktige attraksjoner, forteller Ytreberg.

Les: Her bygges Kongolandsbyen opp igjen

Til daglig er han professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Nå har han skrevet boken «En forsvunnet by», om den omfattende utstillingen som fylte jordet mellom Skøyen, Frogner og Majorstua sommeren 1914.

216 bygninger inntok området som i dag utgjør Vigelandsparken. I løpet av fem måneder tok utstillingen imot halvannen million besøkende, på et tidspunkt da det bodde rundt 2,4 millioner mennesker i Norge.

Modellert på verdensutstillingene

I dag er broen gjennom skulpturparken og inngangspartiet til Frognerparken det eneste som står igjen av den opprinnelige utstillingen, som utgjorde en slags by i seg selv de få månedene den sto oppført.

Forbildet var datidens storslåtte verdensutstillinger, og tanken var opprinnelig å lage en stor, nordisk utstilling etter modell fra utlandet. Da de andre nordiske landene ikke ville være med, ble det i stedet en utstilling om Norge og hva vi hadde oppnådd gjennom 100 år som selvstendig nasjon.

– Jubileumsutstillingen var en rekordstor manifestasjon av det som var moderne og felles i Norge i 1914, få år etter løsrivelsen fra Sverige. Det var en utstilling som skulle fortelle nordmenn at vi var verdig å være et eget land; at vi var like moderne og avanserte som andre land det var naturlig å sammenligne oss med, forteller Ytreberg.

Markerte slutten på «uskyldens tid»

Sommeren 1914 brøt første verdenskrig ut, og tiårene som fulgte var preget av klassekamp og omfattende omveltninger i samfunnet. Derfor har også jubileumsutstillingen blitt stående som symbolet på en epokes død, forteller Ytreberg.

– Jubileumsutstillingen kom på tampen av det som i ettertid fremstår som en uskyldig tid, en nasjonal feiringstid og internasjonal fredstid. Så kom klassekampen som skylte bort det borgerlige prosjektet som jubileumsutstillingen var en del av. Utstillingen har blitt stående som slutten på en epoke, men jeg har også vært opptatt av å se på den som begynnelsen på noe; en port til det moderne mediesamfunnet og varesamfunnet.

Selv om utstillingen fant sted i en brytningstid, ser Ytreberg fortsatt likheter mellom datidens tidsånd og Norge i jubileumsåret 2014.

– Utstillingen representerer en form for nasjonalisme som er veldig lik den vi holder oss med på 17. mai og i allmennkringkastingen i dag; det er en måte å samle nasjonen på som er én del opplysning og én del underholdning. Formen er «lettnasjonalistisk» – den er patriotisk, men ikke aggressiv. Det handler om å vise frem det beste man har og være stolt av det.