Det hadde møtt opp en stor folkemengde i Frognerparken torsdag kveld for å bivåne åpningen av den mye omtalte og sterkt kritiserte «Kongolandsbyen».
Kunstprosjektet bærer den offisielle tittelen «European Attraction Limited». Det er signert duoen Fadlabi og Lars Cuzner, og bestilt og finansiert av det statlige kunstorganet KORO.
Sjelden har et kunstprosjekt fått en så massiv mediedekning som nettopp dette. Og ikke uten grunn.
Ideen de presenterte i 2011 var å skape en så presis gjenskapning som mulig av en underholdningsutstilling der 80 mennesker fra Senegal var stilt ut til alminnelig beskuelse – som en del av Verdensutstillingen i Christiania 1914.
Ubehagelig historie
Cuzner og Fadlabi hadde snublet over historien om utstillingen ved en tilfeldighet, og var overrasket over hvor få som hadde hørt om den.
Utgangspunktet var at de ønsket å gjøre dette kjent for nordmenn flest. Og så var spetakkelet i gang.
Det er lite ved den endelige utformingen av Kongolandsbyen som er egnet til å sette sinnene i kok. Utstillingen består av en veldig rekonstruert rustrød portal, der det står «Kongolandsbyen» med store bokstaver.
Foran vaier norske og belgiske flagg. Innenfor er det bygget ti små stråhytter som under åpningen sto tomme, men som etterhvert muligens vil huse frivillige beboere som kan komme og gå som de vil.
Overnatte i parken vil det uansett ikke bli anledning til.
En rest av det virkelige kunstverket
Man kan spørre seg: Er det vi sitter igjen med her litt spinkelt?
Men vi må huske på at utstillingen, slik den står i Frognerparken i dag, er langt fra hele kunstverket. Det er kanskje ikke en gang hoveddelen.
Jeg tror det best kan betraktes som en rest av noe som først og fremst har vært en omfattende performance – et prosesskunstverk der kunstnerne dyktig har manipulert med media og publikum.
De har sådd tvil, skapt forvirring, og vekket tanker, følelser og refleksjoner. Og ikke minst: De har igangsatt debatt.
Helt ukontroversielt
Hvis man hadde visst fra starten at dette var ideen, ville prosjektet antakelig ha fått minimalt med oppmerksomhet.
Det har kunstnerne vært helt klar over.
Her var de nødt til å bruke den politisk ukorrekte sprengkraften som lå i selve tematikken. Og det har de gjort til gangs.
De presenterte det som om prosjektet var å skape en tro kopi av denne «menneskelige dyrehagen» fra 1914.
Ikke på noe tidspunkt sa de med rene ord at de skulle bruke afrikanere i utstillingen. De ledet likevel publikum med subtile grep til å tro nettopp dét.
Mennesker på utstilling og reality
Mennesker på utstilling er vi i og for seg vante med. Vi kaller det reality-tv og synes det er helt greit.
Det som satte sinnene i kok var helt klart raseaspektet. Det at man så for seg at hensikten faktisk var å gjøre om igjen det vi, i vår dype uforstand, gjorde i 1914: Å vise afrikanere på utstilling som om de var spektakulære, eksotiske dyr.
Denne ideen har kunstnerne bevisst plantet. Og så har de ganske enkelt lent seg tilbake og studert hva som har vokst frem.
Fascinert har de sittet og betraktet debatten og flettverket av antakelser og forestillinger som har oppstått. De har på et gjennomført vis latt være å korrigere medias misforståelser.
Hviskeleken
I mangel på tydelig informasjon, har journalister klippet og limt fra hverandres artikler. Som i hviskeleken har bildet gradvis og ganske radikalt forvandlet seg.
Verkets klimaks ble da overraskelsen, nemlig desorienteringen hos publikum når de møtte opp til åpningen full bange anelser – og så at stråhyttene var tomme.
Man ble gående omkring og skule på hverandre, og lure på hvem som eventuelt var frivillig beboer og hvem som var besøkende.
Tvisten her var erkjennelsen av at attraksjonen og utstillingsobjektet, den eksotiske andre, likegodt kunne være en selv.
Brukt publikum som et instrument
Akkurat dette er vel kanskje et litt billig poeng.
Men det som virkelig er interessant, er hvordan Cuzner og Fadlabi har brukt media som sitt kunstneriske medium og spilt på publikum som på et veldig instrument.
De har satt i gang en levende, uforutsigbar prosess som etter hvert har kommet utenfor deres egen kontroll.
Selve utstillingen fremstår nå mest som et tomt skall, men fremdeles kan den fylles med nytt innhold.
Kunstnerne har med andre ord skapt en ramme der mye rart kan skje frem mot demonteringen i august.
LES OGSÅ: